Til Afrika igjen

Nå fløy jeg med kaptein Furøy. Det var hans første tur som kaptein. Lulle Bjørn-Larsen ,en ny flyvertinne, og jeg delte strabasene denne gang. Det vil si , vi fikk en hel uke i Nairobi, så denne turen ble ikke så strabasiøs. 

Vi bodde en uke på “Salisbury” Hotel , et nydelig engelsk hotell med et kjempestort svømmebasseng, som lå et stykke utenfor byen. Her boltret vi oss fra tidlig på morgenen, og vi hadde hele herligheten for oss selv ! 

En av dagene der , ble Lulle og jeg invitert på tur i Dyreparken sammen med en norsk venn av meg, Jens Jacob Stenstadvold, som arbeidet på sin onkels kaffeplantasje i Tika, noen kilometer utenfor Nairobi. 

Onkelen Jacob Mathiesen kjørte oss i sin bil gjennom Dyreparken, en humpete, svingete smal vei, gikk gjennom et vell av blå blomstrende jakaranda -trær og de rødfargede naudi. 

Etter en stund stanset han bilen, og pekte. En ca. 10 meter fra oss lå en løvemor, i en grop ved veien, , med en 5-6 skjønne små unger ! De så ut som store kattunger der de hoppet og krabbet lekent rundt den tålmodige moren. Hun så helt uafisert ut av oss, så hun var nok vant til å se biler med nysgjerrige passasjerer. Lenger bort lå 6 løver og hvilte middag ! Vi bilte helt opp til dem - de så ikke på bilen engang. Litt etter kom de søte ungene opp fra kløften. De var meget interessert i bilen. En satt bare ca. 3 m. fra oss, med hode yndig på skakke. Ungene lekte og sloss sammen mellom de store løvene. Vi satt bare og så og så i en times tid. 

Rett før solen gikk ned kom det flere og flere løver, til slutt var der 17 til sammen!! De gikk rundt i den rødlige belysningen, i det grønne gresset med fjellene bak. En av løvene gikk bort og klødde seg mot bilen! 

Vi måtte sitte i bilen med vinduet lukket. En mann fra en annen bil stakk hode ut av vinduet for å se bedre. Da brølte de, skal si han fikk hode fort inn igjen ! ( Det var strengt forbudt å gå ut av bilen, eller ha åpene vinduer, som rimelig var.) Vi måtte rive oss løs fra løvene å kjøre videre. 

. Lenger inne så vi store flokker med de sorte og hvit- stripete sebraene og de lang halsede sjiraffer som spiste blader av toppen på trærne. Antiloper som bygset elegant over slettene., apekatter som kastet seg fra tre til tre. Strutser som spankulerte verdig forbi oss og ellers var det et yrende fugleliv, bl.a. fargerike papegøyer og de hvite flamingoer, som vi hadde sett fly opp i store flokker, da vi fløy i lav høyde over dem 

Senere kom vi ferm til et elveleie, hvor det var lov å gå ut av bilen, for å se på de store flodhestene, de veier opptil 3 tonn og er 4,5 m. lange!. Det var rart å se de svære dyrene velte seg ut i vannet. På ryggen hadde de tett med småfugler, bl.a. glans-stær, som spiser midden, som sitter i den 2 cm,s tykke huden. Noe begge parter var fornøyd med.! Fortenner og hjørnetenner har åpen rot, det betyr at de vokser hele tiden. Disse digre tennene har stor verdi på elfenbens markedet. Likesom elefantenes store huggtenner har det . Det gikk bevepnede vakter omkring , for å passe opp krypskyttere, som det er mange av her i området. 

Vi kjørte tilbake gjennom dyreparken igjen og ut mot Tika, hvor Jacob Mathiesen hadde sin kaffeplantasje. Plantasjen lignet på en prikk , Karen Blixens, fra filmen “Mitt Afrika”, så en skulle tro den var filmet her ! 

Vi ble vist rundt og så kaffeplantene og stedet hvor de tørket og brant kaffebønnene. De var røde som kirsebær før de ble brent. Rundt på tunet ved hovedhuset sto det små hytter med stråtak, hvor de innfødte arbeiderne bodde. 

Vi ble tatt imot av en søt gråhåret dame, husholdersken, som hadde dekket et nydelig middagsbord til oss,. inne i den mørke, men elegante spisestuen. 

Etter middagen ville Jens Jacob, at vi skulle dra inn til Nairobi å gå på kino. 

Han fikk låne onkelens bil . (Jens Jacob , kjente jeg godt fra Skien, han gikk i gymnasiet sammen med min eldste søster. De feiret russetiden sammen, som jeg, takket være Jens J., fikk være med på noen av russefestene deres som 14-åring, til min søsters store ergrelse. Forståelig!! Det var morsomt å treffe ham igjen her i Kenya, og at han var så snill til å vise oss rundt.) 

Vi dro glade og fornøyd avgårde etter den gode middag. Det var blitt bek- mørkt ute, slik det er i tropene. 

Jens Jacob kjørte litt vel fort, på den rette, smale veien inn mot byen. Plutselig så vi en skokk bøfler foran oss på veien. Han greide ikke å stanse før vi sto rett inne i flokken., med en bøffel liggende livløs på panseret av bilen, og en rett foran bilen Frontruten ble knust av hornene til den bøffelen som ble slengt opp på panseret . . (Den døde momentant) De andre dyrene forsvant raskt ut av veien og inn i mørke. 

Lulle og jeg satt foran ved siden av Jens Jacob. Vi så på hverandre og til vår lettelse så vi at ingen av oss var skadet. Men i baksetet satt en av negrene fra farmen, som hadde fått sitte på, for å hilse på sin kone i Nairobi. Han blødde sterkt fra munnen. . Det viste seg at han hadde slått ut 2 fortenner, stakkar. Vi hjalp ham med å få tørket bort blodet, og han sluttet snart å blø.. 

Da vi hadde fått summet oss litt, gikk vi ut av bilen og ut på den ensomme mørke landeveien. Onkelens bil var et sørgelig syn, med knust front og uten frontrute De to døde bøflene lå foran bilen og en oppå fronten . 

Vi måtte hjelpe Jens J. å få de to døde bøflene ut til siden av veien. Det var tungt og ekkelt. 

.Det var bare å forlate onkelens “vrak” i veikanten. Så var det å vandre på denne øde , mørke landeveien i flere kilometer. Det var nifst å gå der i mørke. Hadde det kommet en slange over veien , hadde vi ikke sett den før det var for sent ! 

Endelig kom vi frem til Tika, hvor vi oppsøkte stedets politistasjon., og fortalte om katastrofen. Det viste seg at Jens Jacob ikke kunne bebreides for ulykken, for farmeren som eide bøflene hadde ikke lov til å la dyrene gå ute etter mørkets frembrudd. 

Vi traff en elskverdig engelskmann på stasjonen som tilbød seg å kjøre Lulle og meg tilbake til hotellet vårt. Han fikk et par flasker champagne, (som vi hadde fått av et Air France-crew på flyplassen noen dager før), som takk for hjelpen. 

Da Lulle og jeg kledde av oss, sto vi og ristet glasskår ut av tøyet vårt til og med i trusene våre hadde vi glasskår. Vi lo og gråt om hverandr|e, kanskje litt av reaksjonen etter den store forskrekkelsen !! 

Ellers hendte det ikke så meget annerledes på denne turen til Johannesburg annet enn. 

at denne gangen fikk vi sett dyrene i den Zoologiske haven der. 

Her var alt fra løver, tigere ,apekatter og elefanter. Jeg skrev i dagboken min at da jeg kom innenfor porten begynte løvene å brøle!! Hva kunne jeg mene med det?! 

Eller hva mente løvene? 

På hjemturen fløy vi om Kisumu, som ligger nydelig til ved Viktoriasjøen. Hadde hørt av navigatør Solbakken at det var vakkert der og at vi ville høre løvebrøl utenfor hotellvinduet om natten. Det første hadde han rett i.! 

Vi kom dit rett før solnedgang. Det var en fantastisk rødlig fargetone over fjellene og Viktoriasjøen. Jeg rakk akkurat å slenge på meg et lett plagg og gå ned til vannet. Det var et fantastisk syn. Jeg sto der og tenkte på det jeg hadde lest om dr. Livingstone ! Det var vel ikke så langt unna her han drev sitt misjonsarbeide , og H. Stanley fant ham i 1871. Det var lenger sør ved Tanganyikasjøen., hvor han sa de berømte ord : “You are mr. Livingstone I presume ?” 

Her i Kisumu var det mange indere, ( de er nå over alt!). selv i Nairobi og i Johannesburg drev de gjerne små butikker langs veiene. 

Her handlet jeg av de innfødte, som satt og solgte elegante småfigurer utskåret i ibenholt. De satt langs veien ved hotellet . Det var negerhoder, elefanter og krigere. Krigerne var elegante med høy hodepynt, skjold og spyd. (Jeg har 4 av dem hengene i gangen her hjemme.) 

Vi forlot Kisumu i soloppgangen, som var like skjønn, som solnedgangen kvelden før! 

Turen til Tel-Aviv tok 12 timer. Vi fløy over Sinais berg og Rødehavet før vi landet i Lydda. 

Neste dag ble vi sendt med en del paxer via Athen til Teheran igjen. Nå fløy Vesla Aakrann med meg. Vi ble veldig gode venner, og er det den dag i dag. ( Nå er hun gift Munthe). 

Denne gangen hadde jeg spart mer dietpenger, så jeg kunne kjøpe meg et ekte Kasjan-teppe. På tilbaketuren hadde vi dårlig vær med tåke over de ville fjellene. Vi måtte fly igjennom et slags skar, hvor det hadde vært “ nære på.” Dette fortalte kapteinen, Frits Thoresen, oss først etter vi hadde landet. (Det var forresten i disse fjellene han senere styrtet, flere år etter han hadde sluttet i Braathen). 

Vi hadde heldigvis bare 4 paxer på denne turen og de holdt seg friske. 

Turen inn til Tel-Aviv , var nifs som vanlig. Sjåføren vår var såret siden sist, .men han var like blid og hyggelig for det. Vi kjørte som vanlig med en tanks foran og en bak oss. Ingen skyting på veien , så vi kom vel inn til Yarkon hotell. 

Men her ble det nokså nifst for meg, for nøkkelen til rommet mitt ble stjålet. Jeg mente å vite hvem det var, en engelsk “Shell-mann”, som møtte opp da vi kom til hotellet. Han fortalte meg at han var en venn av en av de andre Braathen stewardessene. Han spurte om jeg ville bli med på kino i en engelsk forlegning rett ved hotellet. Jeg sa at det kunne vært hyggelig, men jeg ville ikke gå med ham alene. Det endte med at hele crewet fulgte med på slep!! God anstand! 

Nøkkelen min var fremdeles borte! 

Etterat jeg var gått til sengs, banket det på døren. Jeg spør hvem det er. “It is me, I would like too talk with you about something”, sa den frekke fyren.” Let me inn, you are not shy?” , sa han etterat jeg hadde sagt at jeg var i pyjamas! Men heldigvis forsvant han, og jeg stablet en lenestol , med kofferten min oppi, foran døren! 

Nøkkelen min var fremdeles borte. 

Neste dag fløy vi med en del palestinske paxer, via Roma til Geneve. Vi kunne ikke overnatte i Roma, for palestinerne hadde ikke visa der Det var ekstra vanskelig å ordne det, for tidligere hadde det hendt at de hadde stukket av inne i byen. 

Først ble det foreslått at Vesla og jeg skulle sove i flyet med de palestinske paxene. Kaptein Thoresen spurte om Vesla og jeg kunne tenke oss det! Vi sa vi nødig ville...Derfor ble det til at vi fløy videre og overnattet i Geneve isteden. 

Det var første gang jeg overnattet her. Vesla og jeg gikk en tur “på byen” alene. Her er veldig pent, med innsjøen og fjellene i bakgrunnen. Alt virket så renslig og ordentlig. 

“Gutta” satt på hotellrommet med en drink. Der gikk det nok i historier fra krigs- flyvningen, som de fleste hadde vært med på. Den morsomste til å fortelle var kaptein Nodeland. Han hadde mange røverhistorier på lager. Bl.a. elsket han å fortelle om den gang han fløy Moscito`n under Tower Bridge og så skjørtene på damene fyke opp over hodene på dem!! (Nodeland hadde tilnavnet “Nodels”). Han var en festlig kar, de store brune øynene hans lyste skøyeraktig, når han fortalte sine fly- historier fra krigens dager. Eller han kunne bli blank i øynene når det var triste historier Men en stor forteller var han både i spøk og alvor. 

. 

Da vi kom til Schiphol flyplass, sto “Carrier”, DC 3’ern og ventet på oss. Vesla ble igjen i Amsterdam, mens vi andre av crewet ble med som “ paxer.” 

Det ble en spennende hjemtur, det ble meldt “ Q.G.O.” (tett tåke) både på Fornebu og Gardemoen. På Sola ble det meldt “Q,G.I.”, men radioforbindelsen var ikke god og det lå lav tåke over flyplassen, så vi kretset forgjeves rundt i lengere tid. 

Flight engineer Såstad likte seg ikke. “De hisser seg opp der fremme i cockpitten”, sa han. Selv gikk han fra vindu til vindu og tittet ut på tåken. Det ble snakk om å gå til Kastrup ( Kjøbenhavn,) men så ble det opplyst at det var like ille med tåke der. På Kjevik flyplass utenfor Kristiansand ble det meldt at det var klart, men her fantes ikke “runwaylys”, og det var bekmørkt ute! 

Men det var vår eneste utvei. Kaptein Nodeland, som forresten er fra Kristiansand, greide landingen fint. De satte ut noen lykter på den ene siden av “runwayen” og en Jeep med fulle lys, kjørte frem og tilbake for å vise riktig retning. 

Det var en glad og lettet gjeng, som gikk iland her. Tollerne var like lettet som oss, så de bare “feide” oss gjennom tollen! Vi var det første fly som hadde landet der i mørke, uten landingslys! 

Etter å ha vært hjemme i ca. 2 uker, fikk jeg beskjed at nå skulle jeg få tur til Hong Kong, hvor jeg skulle være alene om stewardess jobben!