Macau

På en av de andre oppholdende i Hong Kong, spurte navigatør (senere utdannet til kaptein) Carl Otto Paulsen om Trygve M. og jeg ville ble med på en tur til Macau, ( en Portugisisk koloni, som de hadde fått av kineserne fordi de hadde hjulpet til med å stoppe sjørøverne langs kysten. De er desverre ikke stoppet helt enda etter tre hundre år.) 

Vi måtte ha med pass, med portugisisk visum, som vi fikk ordnet på dagen. Så gikk vi ned til havnen og ombord i en ganske stor hvitmalt båt. hvor det var ca. 100 køye- plasser under dekk. Fergen gikk sent på kveld, så vi måtte regne med å “overnatte” her. Sengene lå tre på rad i flere høyder. Her nede var det bare kinesere, så det var litt skummelt, selvom jeg lå trygt mellom Carl Otto og Trygve. 

Det ble ikke lett å sove. Vi lå der fullt påkledt selvfølgelig, blant alle kineserne. De fleste skulle til Macau for å prøve spillelykken i en av de mange spillebuler der. 

Vi kom frem på morgenkvisten og ble der en hel dag før vi tok nattbåten tilbake igjen. 

   

Macau er et fasinerende lite sted., det ble grunnlagt av Portugiserne i 1557, det var gjennom dette stedet at den hvite mann fikk innpass til Kina, så her var hoved senteret for all vesterlandsk sivilisasjon i Kina og ellers i Orienten. 


Vi kunne spasere igjennom Macau til grensen mot Kina. Her var en stor port,som kunne minne litt om Trumfbuen i Paris, hvor det sto flere mørkhudede soldater på vakt. Vi vandret i det som ble kaldt “Den russiske parken” her var det forkrøplede trær og busker, sånn passe pent med et slags rundt tårn på toppen.
 Jeg klatret litt i trærne der, slik jeg alltid likte i haven hjemme. Vi tok en del bilder her, og av porten inn til Kina. 

Så gikk vi tilbake til “bylivet”, hvor restauranter og spillebuler begynte å åpne.. Ja, her var opiumsbuler også. .Vi ble tilbudt elfenbens piper med opium. Det sto en mann bak et gitter og veide opp opiumen på små “brevvekter”. Her var brisker en kunne legge seg ned på, for “å nyte opiumsrusen”, nøyaktig slik jeg hadde sett det i Bangkoks gater. 

I Macau hadde den portugisiske øvrighet monopol på opium og tjente flere millioner amerikanske dollar i året på dette. 

Men vi lot oss ikke friste her og fortsatte forbi kvinner som solgte kjøtt, fisk, råtne egg og andre “lekkerbiskener” fra sine boder. 
   
Trygve så en rickshawmann og spurte om å få leie rickshawen hans litt, så trakk han meg rundt i ring noen ganger på den åpene plassen foran hotellet, til stor munterhet for de innfødte morgenfugler! 

Så ble spillebulene åpnet og vi kunne vandre fra sted til sted. 

Det var spillebanker hvor en spilte fan-tan eller sik chai, men vi prøvde oss heller på et sted det var som å stå å fiske fra gaten og ned i et slags kjellerrom. Det så litt enklere ut enn de andre spillene, så her satset vi det vi hadde råd til. 

Dollarsedlene forsvant i dypet, i hvert fall Trygves og mine, mens Carl Otto trakk opp 190 dollar, som den snille kar han er, delte han gevinsten i tre! 


Ingen av oss dro hjem så ulykkelige med båten, som vi hørte enkelte kinesere gjorde, at de hoppet overbord etter å ha tapt alt de eide. 

Senere da jeg fortalte mine foreldre om denne turen, hvor jeg “overnattet” med 100-vis av kinesere, sa min mor: “Dette burde du da ikke fortelle til noen!” 

Men så er vi tilbake til Hong Kong: 

Dagen før vi skulle dra hjemover traff vi to norske utsendere for Unra, som skulle fly med oss hjem. Den ene fortalte at han var sendt for å veilede kineserene i jordbruk og den andre i å bygge broer. 

Den ene av de var en stor kar på 2 meter. Han fortalte: ”Vi fikk da mat, det var jo mest ris, haifinn suppe og til og med vin med levende reker i, som kineserne tygger hele og spytter skallet ut på duken, eller helst over på sidemannens tallerken, som er det mest dannede (!)--- ja råtne egg spiste vi også, men stekte kakelakker, som er en av yndlingsrettene til kineserne, våget vi oss ikke på.” 

Han fortalte videre om hungersnøden: “Den kunne være større eller mindre på de enkelte steder. Men var det riktig elendig et sted, tok ikke kjøpmennene hensyn hvis de kunne få bedre betalt steder hvor det ikke var hungersnød, solgte de heller der! 

Det hele har vært et mareritt. Nå skal det bli deilig å komme hjem til hytta på fjellet, og se bikkja igjen” sier han og smiler over hele det brunbarkede fjeset! 



Mens vi satt og spiste hørte vi en festlig låt fra gaten. “Det er en kinesisk begravelse,” sa en av gjestene på restauranten vi satt på , og dermed løper alle gjestene ut på gaten. 

Det var et festlig fargesprakende tog, som minnet mer om “Brudeferden i Hardanger”, enn om en begravelse. Først kom uniformerte musikere, som minnet litt om skolemusikken hjemme, så noen smågutter med store fargeglade papirlykter på hode, noen gikk med blomsterfaner, så kom de hvitkledde sørgende og båren med den døde . Båren var åpen på den ene siden, så vi kunne se inn til den døde, som lå der i et vell av blomster
Comments