Min første tur til Hong Kong

Turen til Hong Kong gikk fint uten for meget turbulens. Etter ca. 5 timer, kretset vi over byen. Den ligger på en øy ikke langt fra fastland. Været var strålende og fjorden lå der dyp blå omgitt av de blå-grå fjellene. Den var yrende full av små fiskebåter, de kjente sampaene og store skip lå ankret opp. Flere av dem norske. Temperaturen er akkurat passe nå i mars, mellom 20 og 30 grader pluss. Om vinteren er her ca. 18 grader, så her er aldri sjenerende kaldt. Flyplassen, Kai Tak, ligger på fastlandet mot sjøen. I øst og nord er det ganske høye fjell, runwayen er i korteste laget for vår Skymaster, så det er en av de vanskeligste flyplassene å lande på fortalte Sverre Bjørneby. 

Det var ikke så lenge siden et fly gikk rett inn i fjellveggen her. Det hadde vært fullastet med gullbarrer ble det fortalt. Ryktet om dette hadde spredt seg fort, så det hadde vært mange ute på gull-jakt, og lite ble igjen til de rette eierne. 

Vår kaptein landet pent og sikkert som vanlig, vi fløy lavt over hustakene på Peninsula, eller Kowloon, som den siden også ble kalt , og inn til Kai Tak flyplassen.. Omgivelsene her kan minne meget om Bergen, kanskje derfor det er så mange bergensere her ! 

Vi bor på det flotte Peninsula Hotel, som ligger på fastlandet rett overfor Hong Kong øya. Denne siden kalles Peninsula- siden. (Peninsula betyr halvøy.),eller Kowloon. Her er også en ganske stor bydel med yrende forretningsliv og masse barer og restauranter, som blir flittig besøkt av matroser og andre sjøfolk. Når vi vandret der om kvelden strømmet det all slags musikk ut i gatene fra disse stedene. Vi nød å gå der å se det yrende livet, med alle slags rare forretninger. 

Her kunne en bare gå innom en skredder eller sydame å få sydd en kjole eller dress til neste dag! Det kostet nesten ingenting. Jeg betalte 150 H.K.-dollar for en kjole. (H.K. dollaren sto i 1.25 N.kr.) 

Neste dag tok jeg fergen over til Hong Kong-siden. Fergestedet lå bare et par minutters gange fra Peninsula Hotel. På fergen var det mange søte skolebarn i sine blå og hvite uniformer, de pratet muntert i vei på kinesisk, som jo er et helt uforståelig språk for oss. Fergen tok bare noen minutter over. Det var moro å se alt liv på fjorden. Her bor hele familier ombord i båtene, de kalles sampaner. Noen er opptil 9 meter lange, har bare en mast og drives frem med seil eller “vrikkeåre”. Ofte kunne en se spinkle kineserinner ved årene, ja til og med små barn. 

Rett overfor fergestedet lå det høye moderne bygninger, som f. eks. Victoria Building, hvor bl. a. skipsreder Wallem hadde sitt kontor. 

Jo lenger ned i byen jeg kom, jo vanskeligere var det å komme frem på fortauene. (Det var som å gå på Karl Johan 17 mai hjemme!) Her var et yrende liv. Det ble solgt alt fra råtne egg fra store tønner eller kakelakker, som er en delikatesse for kineserne!! Forretningene var fargerikt pyntet med disse “uleselige” tegn. Det var en stor opplevelse for meg å vandre der alene blant bare kinesere. Kvinner og barn satt ofte på fortauet og broderte de nydeligste ting. Jeg fikk kjøpt en del av disse skjønne dukene de laget. 

Plutselig merket jeg at jeg var dødstrett , og da jeg så en rickshawmann i veikanten,da han spurte om jeg ville sitte på, slo jeg til, og satte meg opp i vognen hans. Det var en gammel inntørket kineser, kledd i noen fillete korte bukser og en enda mer fillete skjorte, og selvsagt hadde han den karakteristiske stråhatten på hode. 

(Hadde jeg sett han var så tynn og gammel, hadde jeg aldri satt meg opp i rickshawen hans !) Jeg pekte bare rett frem, og han la i vei så fort han kunne. Stakkar, han trodde visst det hastet, for han løp hele tiden. Det var så fælt å se den gamle mannen streve slik at jeg hadde mest lyst til å be ham sette seg oppi så jeg kunne dra ham. 

Fant ut at det ville se litt for komisk ut, så jeg ba ham heller stanse før jeg skulle gått av. Da jeg betalte stakk han frem noen svarte fingre, med negler som sikkert ikke hadde vært klippet i hans lange liv. Han tok rett og slett pengesedlene med neglene, som noen andre klør. Han smilte da han tok imot pengene. Jeg trodde det var fordi han hadde fått for lite, og gav ham enda mer. 

Etterpå hørte jeg at han hadde fått det firedobbelte av vanlig takst. Men det var ham vel unt. 

Men å betale tredobbelt pris for et par sandaler gjør jeg ikke gjerne hvilket jeg gjorde. Kineserinnen inne i skobutikken så meget ærlig og blid ut da hun forsikret meg om at sandalene ikke kunne selges billigere, for da ville hun tape på salget. .Det nautet jeg var, trodde jeg henne og ble grundig snytt. Det var Anne Sophie Wallem, datter av Blanche og Nego som fortalte meg det senere.. 

Familien Wallem var i det hele tatt fantastisk hyggelige mot oss norske. Vi ble hjulpet med å finne de beste shoppingstedene, badestedene og ikke minst invitert hjem til deres praktfulle villa oppe på “ Peaken”. På dene åsen bodde bare de velbeslåtte innvånerne i Hong Kong. 

Fra “Peaken” var det en fantastisk utsikt ut over byen, bukten og over til Peninsula siden, med de mørke åsene i bakgrunnen., og Stillehavet på den andre siden. 

De hadde en fantastisk golfbane i nærheten, hvor familien tilbrakte mye av sin tid. Den het Shek-O og lå høyt og fritt med veltrimmede dyp grønne plener og et klubbhus som lå øverst på en topp . Det var bygd i spansk haciendastil i hvit stein. Selv er jeg ingen golfspiller, men det var moro å bli med og beundre de andre. 

En av dagene tok de oss med til en badestrand på utsiden av øya. Her var det vidunderlig å ligge å plaske, vannet hadde en ønsketemperatur, så vi ble ikke av kjølt engang, mens vi lå der og koste oss, kom ..en ” hyggelig” mann og fortalte oss at i fjor var en dame blitt spist opp av en hai rett utenfor her, og at en mann hadde mistet begge bena. Da forsvant litt av gleden ved badet og vi holdt oss helst på grunnen. 

Etter badet dro vi tilbake til Wallems, hvor vi hadde en kjempe hyggelig aften. 

Den norske konsulen var der med sitt fargeglade slips, men uten” madammen”, som han hele tiden kalte sin frue. Han ble ofte ertet for sin forkjærlighet for kulørte slips. 

En riktig koselig Stavanger- mann er det. Han gledet seg til å få “madammen” ut hit om et par dager. Han bodde også på Peninsula siden så han leiet en liten båt sammen med oss fra Hong Kong øya denne kvelden. 

Det var en fantastisk tur. Sitte der å “vugge” på sølv glitrende bølger i måneskinn, se silhuetten av den kinesiske skipper med den vanlige stråhatten mot stjernehimmelen. Det hele virket som en drøm. Ja, hele dagen hadde vært en herlig drøm. 

Da vi var kommet i land og vandret mot hotellet, hørte vi en fæl brøling bak oss, det skulle visst forestille sang! Det var et par glade matroser kjørende i en rickshaw, med blomster i luen, som var ute og moret seg i måneskinnet. 

Peninsula Hotel er et usedvanlig hyggelig og flott hotell. Det er bygget i uform med fontene og blomsterbed mellom de to side-fløyene. På hver side av den flotte trappen står det to løvefigurer i normal størrelse. Inne i resepsjonen er det imponerende marmorsøyler og nydelige salongmøbler, og en stor flott bar. . Rommene er ikke så store, som ellers i orienten, men store nok, og med flislagt bad. Det utrolige var at når en kom inn på badet og tente lyset, flakset det dusinvis av kakelakker ned mot utløpsrøret! Vi så de aldri ellers, så det venner en seg til. ( Vi bodde gjerne i 4de eller 5te etasje, så det var litt rart at de kom så høyt opp.) 

Utenfor vinduet vårt går det en gesims på ca. ½ meters bredde. Der balanserte en av crewet en kveld og kom krabbende inn vinduet mitt!! 

Jeg kom sent hjem etter å ha vært ute med en av de norske “skipping-gutta”, og passerte tre fire stykker av crewet som satt i baren Jeg slo av en prat med de før jeg gikk opp for å legge meg. 

Straks etter jeg hadde lukket meg inn banket det på døren min. Det var navigatør Trygve Martinsen, som ville advare meg mot en av crewet, som hadde fått for meget å drikke, og sagt en masse rart der nede i baren . “ Jeg venter her noen minutter til jeg er sikker på han ikke kommer inn til deg.” 

Hadde ikke før sagt det, så kom vedkommende krabbende inn vinduet mitt.!! Han hadde klatret langs gesimsen , fra sitt vindu og dette var i 4de etasje!! 

Da han så min beskytter, misforsto han situasjonen, gjøv han løs på ham og skjelte han ut med de groveste ord. . Det ble realt slagsmål, så jeg måtte ringe ned til resepsjonen etter hjelp. De hjalp Trygve med å få min inntrenger roet ned og i seng.. 

Vedkommende er verdens roligste og snilleste mann når han er edru, men tåler ikke alkohol. Dette visste Trygve om , og jeg er ham evig takknemlig for hjelpen han gav meg denne kvelden.