Litt mer om mine arbeidskamerater

Inger Øyan:
Inger fløy jeg aldri med,men som jeg har skrevet om tidliigere, møttes vi ofte hun på vei til østen   og jeg på hjemtur. Hun ble forelsket i navigatør Kullbeck og de forlovet seg raskt,
og da de giftet seg måtte hun slutte. Det var slik den gang










Eva Erla:
Eva var min første læremester. Hun var flyvertinne på den aller første turen til Hong Kong i mars 1947. Hun var noen år eldre enn meg, så jeg husker at det gjorde inntrykk på meg at hun kunne like whisky, noe jeg ikke hadde lært å like enda. 

Hun var ekstra glad i dyr. En gang vi var på vei til Fahruk Flyplass fra Heliopolis Palace Hotel, så hun en skabbete, haltende hund fra bussvinduet. “Stans !” ropte hun til sjåføren, som lydig stanset. Ut løp Eva etter hunden, inn i noen skumle strøk! Et par av gutta måtte løpe etter og få henne med tilbake i bussen. Hun gråt av medlidenhet med hunden, men det var jo ikke noe hun kunne gjøre for den. 

Hun var flott å se på, så når hun gikk over flyplassene snudde alle menn seg etter henne og plystret! 


Ellen Klæbo:

En kjekk pike som jeg hadde mange turer med. Hun elsket sterk te med sitron. En dag ble hun så syk at hun kastet opp. Legen konstaterte at hun var teforgiftet! Så den sterke teen måtte hun slutte med. Dette har jeg aldri hørt om, hverken før eller siden.. 

Når Ellen gikk til sengs på de forskjellige hotellene, satt hun først et billede av sin elskede på nattbordet, deretter la hun en gummikølle under hodeputen. Slik følte hun seg trygg over alt! Hun fortalte en vits jeg aldri glemmer en dag vi sto alene ute i pantryen på flyet. Ellers går slike vitser inn det ene øret og ut det andre! Er den for vovet?: 

“Det var en ung pike som skulle gifte seg, og forloveden trodde hun var jomfru, derfor gikk hun til legen sin og spurte om råd og hjelp. Jo, han kunne da ta en liten operasjon, så han satt den ene trommehinnen som erstatning for det hun manglet!. Etter en tid kom hun tilbake til legen, som spurte hvordan det var gått. (Hvoretter Ellen etterligner piken ved å løfte det ene benet høyt opp) Unnskyld, doktor men jeg hører ikke hva De sier!!” Er vel ikke så rart at jeg ikke har glemt den vitsen? 



En annen flyvertinne fortalte meg en sørgelig historie fra sin barndom: Da hun var 14 år gammel ble hun voldtatt. Hun syklet hjem fra skolen gjennom et lite skogholt, hvor hun ble stanset av en stor, kraftig kar. Hun ropte at hun ikke hadde penger på seg, for hun trodde det var det han ville, men han dro henne med seg inn i et skur som sto ved stien. Hun husket bare at noe var forferdelig vondt før hun besvimte, og våknet alene inne i skuret. Hun kom seg skjelvende hjemover og tok med sykkelen, som lå midt i stien. 

Fælt å tenke på hva hun må ha gjennomgått, og at karen aldri ble pågrepet! 



Ellers fløy jeg mest alene, men det var alltid hyggelig å ha selskap med en kvinne , vi ble godt kjent på en slik tur sammen, og gode venner med noen for resten av livet. 

Jeg omgås fremdeles Vesla Munthe og Inger Øyan Berg, (som hun heter nå.) 

Unn Søyland Dale:
Unn så jeg sist for ca.15 år siden nede i Nevlunghavn. Da traff jeg henne med bilen full av barn ,(i hvert fall 3 av mine 5) og min mann Per Jan Dogger. 
Hun inviterte oss alle til sitt landsted rett ved Nevlunghavn på ettermiddagskaffe . 

Så det er dessverre ikke så ofte jeg ser henne.! 







Crew på vei til Theheran hvor vi mellomlandet på flyplassen i Athen:
Fra venstre: Telegrafist-Remo Ravndal, Flight engeniør- Norskog, 2. flyger - Helge Bjøneby og Purser - Tideland

Carl Otto Paulsen:
Jeg fløy mange turer sammen  med kaptein Carl Otto Paulsen som da han var navigatør. Da navigatører ble overflødige i l953 utdannet han seg til flyver og ble snart kaptein. Hans kone fløy som flyvertinne i Braathens, men begynte rett etter jeg sluttet. Jeg ble kjent med henne gjennom Inger Øyan. Astrid Ruud het hun da. De er blitt våre beste venner og vi var i bryllupet til deres sønn en sommer da han giftet seg med en Lillesands pike. Der var bl. a. Bjarne Florvåg, tidligere navigatør, men som Carl Otto utdannet han også seg til flyver og ble kaptein. Inger var også en selvskreven gjest, for hun brakte Astrid og Carl Otto sammen. 

Sverre og Ola Bjørneby:
Av crewet på konsesjonsturen til Østen er dessverre begge brødrene Bjørneby borte, likeså Hagbarth Kullbeck og O. Aalstad

Lulle Bjørn-Larsen:
Lulle og Siren Sørås Ravndal  er også døde for flere år siden.






Frits Thoresen hadde jeg flere turer med i midt-østen , det ble evakuert en del engelske og franske statsborgere ut fra Israel i forbindelse med at F.N. hadde vedtatt å opprette staten Israel. Kaptein Thoresen var egentlig utdannet veterenær, men han likte bedre å fly og fortjenesten var større enn en dyrleges. Som tidligere nevnt falt han ned over fjellene nær Teheran. Han var en pen og flott kar. 

Olav Gabrielsen:
Olav hadde kallenavnet “Gaby”. Han havarerte med Heron maskin LN-SUR som iset ned og havarerte på Hummelfjell mellom Tolga og Røros. Der var Remo Ravndal copilot. Han ble lettere skadet, men Gaby ble drept. Rolf Kirkvåg var med som passasjer og det var han som fikk tilkalt hjelp ved å ta seg frem til folk. Dette var den 7 november 1956. Braathens første flyulykke.  






Jeg hadde med meg skipsrederen Ludvig Braathen med på flere av mine Østen turer. 

Første gangen jeg hadde han med var jeg litt nervøs, men det viste seg at han var verdens greieste og hyggeligste passasjer. Han kom stadig ut i pantryen og slo av en prat. Det var på et av disse besøkene han sa til meg at nå skal jeg hjem å knekke S.A.S.! Det var et par turer før konsesjonen på Østen var i orden. Han var full av optimisme.. Hadde fortjent å få den konsesjonen fast.

Jeg husker også en morsom hendelse på en av turene fra Amsterdam. En av crewet som fremdeles var ungkar, hadde våget seg ut på livet i Amsterdam. På hjemturen neste dag begynte han å hoppe og sprette rundt og klø seg foran. Han styrtet inn på toalettet og tok en flitsprøyte, som sto i skapet der, og sprøytet ned i buksen!!. Stakkaren hadde fått flatlus, som han trodde han kunne ta knekken på slik!! En kur som nok sterkt må frarådes, han ble sår og hudløs og måtte behandles av lege i da vi kom hjem til Norge. 
Comments