Embedded Files
Endelig en kald vårdag i mars, bar det til Gardemoen , hvor Skymasteren, HAU, ventet på mitt bekjentskap, eller kanskje omvendt ?
Jeg hadde aldri satt fot i et fly, ei heller vært utenfor Norges grenser, så det var ikke fritt for at hjertet mitt gikk i gallopp av spenning. En søt kollega, Lill Møystad skulle være min første læremester ombord. Kapteinen het Thor Bugge, han var tidligere krigsflyver, en stor kraftig kar, som oste av trygghet.
Vi fikk passasjerer til Amsterdam, som var vårt første stopp. Derfor fikk jeg sitte i cockpitten å se , da vi fløy inn over “lille” Danmark. Himmelen var klar og blå og det var et flott syn å se de dyrkede markene i forskjellige farger, med pene små “dukkehus” her og der.
Så fløy vi inn over Holland, flott syn det også, med vindmøller og kanaler, mellom grønne frodige marker i forskjellige kolører. Jeg nød synet og kapteinen og de andre i cockpitten lo av min begeistring.
Over Amsterdam, Schiphol som flyplassen der heter, måtte vi kretse rundt i nesten 2 timer før vi fikk lande, på grunn av tett tåke, så det ble sent før vi ankom Schiphol flyplass, som var Europas flotteste flyplass den gang. Her bestilte vi frokost til passasjerene til neste morgen. Det ble bare en kort overnatting inne i Amsterdam.
Neste morgen fløy vi over Alpene og videre til Rom. Her begynte uværet, men “paxene”(et utrykk vi brukte istedenfor passasjer) ble ikke flysyke heldigvis. .Men det gjorde Lill, stakkar, så min læremester måtte gå å legge seg i en av crewkøyene foran ved cockpitten.( Hun gikk senere over til å arbeide i trafikkavdelingen, for flysyken ble hun aldri kvitt.)
Vi så Mont.Blanc på venstre side. Et flott syn, selvom luften ikke var helt klar.
Vi skulle overnatte i Roma. Her bodde vi på et supert hotell ,tjenere på alle kanter . Flotte marmorsøyler, speilvegger og palmer i foajeen. Siren Sørås, en annen flyvertinne og jeg delte rom. Vi hadde et flott sort flislagt bad, hvor vi fikset oss opp, før vi gikk ned i spisesalen og fikk en seks retters middag.! Bl. annet spagetti som vi selvsagt hadde mye moro med å spise.
De andre på crewet spiste sammen med oss. Flight engineeren, sa til meg at det er like vanskelig å samle passasjerene , som å samle fotball spillerne i Stavanger! Det var noe vi snart fikk erfare.
Det ble ikke tid til å se noe av Roma den kvelden,vi var alle trette etter en lang dag og vi skulle vekkes kl. 5 norsk tid( kl. 6 l.t. neste morgen.) Enda så trett jeg var, var det vanskelig å få sove. Teppet jeg hadde over meg var altfor tynnt, så jeg frøs, inntil jeg tok frakken til vinteruniformen over meg, da endelig kom søvnen.
Klokken 8 forlot vi , Chiampino, som Romas flyplass het., uten å ha sett annet enn Colloseum og Forum Romanum fra bussvinduet på vei til flyplassen.
Vi kjørte den berømte vei Via Appia ut av byen og så vannledningene inn mot Roma, som er laget for .ca. 2ooo år siden ! Utrolig at det står såpass igjen.
Det ble et altfor kort møte med den skjønne by, men jeg fikk ta det igjen senere. Ofte bodde vi der i flere dager, så vi ble ganske godt kjent med byen.
Vi hadde en flott tur mot Egypt. Først fløy vi rett over Vesuv, så vi kunne se ned i krateret. Det røk litt av den, men det gjør det vel som oftest. Så gikk turen over det blå Middelhav mot “Egyptens land.” Siren og jeg serverte lunch og drinker til våre blide og hyggelige passasjerer . Jeg hadde lært at de helst skulle tiltales ved navn, så jeg hadde pugget navn fra “pax-listen” så godt jeg kunne. Det å huske navn er ikke min sterke side, så det hendte nok jeg bommet av og til. Men det ble som regel tatt med smil og latter.
Vi landet på Fahruk Airport utpå ettermiddagen. Vi ble “bordet” av en fet egypter med rød fez på hode, som gikk rundt med en diger sprøyte for å ta knekken på eventuelle insekter vi kunne ha fått med . Det var herlig å komme ut av flyet og kjenne den lune ørkenvarmen slå mot oss. Det tok litt tid å få alle gjennom toll- og passkontroll, men endelig satt vi i en rar, gammel bil, som kjørte oss inn til Heliopolis Palce Hotel. Det ligger i utkanten av Cairo mot flyplassen, så det var nok derfor vi brukte dette hotellet, og takk og lov for det! Maken til palass—helt ubeskrivelig flott. Det var bygget av en belgisk baron i hans storhetstid.
Vi vandret på tykke tepper forbi gedigne marmorsøyler gjennom resepsjonen, hvor jeg ble tiltalt “ My Lady” , for første gang i mitt liv! Vi ble hjulpet opp til rommet av en hvitkledd araber med den røde fezen på hode, som de fleste arabiske menn bruker her. Rommet vårt, som jeg delte med Siren igjen, var større enn en ballsal med to himmelsenger midt på gulvet. Vinduet vendte ut mot en nydelig park med palmer og skjønne blomster i alle farger. Havegangene lyste rødt, så ut som rød sand fra en tennisbane.. Lenger bort var Heliopolis Sporting club, med stort deilig svømmebasseng, tennis- og golf-baner og innendørs squars haller .Heliopolis betyr solbyen fikk jeg vite..
Her i dette “paradis” skulle vi bo i flere dager. Den første dagen hadde crewet ordnet med en felles tur til pyramidene. Vi ble hentet av en ekte arabersjeik i hvite flagrende gevanter. Vi kjørte med ham i en gammel minibuss gjennom Cairos gater
Her var det et yrende liv , med evig tutende biler, arabere som geleidet esler med vogner fulle av appelsiner, høy, grønsaker o.l. ofte med hele familien på toppen av lasset. Trikker passerte med flere passasjerer hengende utenpå enn det var inni. Stanset vi bilen et øyeblikk, ble vi overfalt av selgere, som solgte alt fra solbriller til vesker og smykker. De begynte med “Spesiel price for you! 10 piaster” Snart var de 10 piasterene blitt til 5 eller enda mindre. Men vi hadde ikke tid til handling, vi skulle videre over Nilen og ut til pyramidene. Fra broen over elven så vi disse eldgamle flodbåtene og små felukkbåtene, som duvet i morgensolen med slappe seil.
Da vi kom frem til sfinksen , kom sjeiken med kameler, som han ville ha oss opp på for å bli fotografert! Det var ingen spøk å entre det svære dyret, særlig når det reiste seg opp, men billedet ble tatt, og piastere skulle betales. Sfinksen virket skuffende liten på nært hold. På alle bilder jeg hadde sett virker den mye større. Men det var en utrolig opplevelse å se opp i det eldgamle menneskehode i løveform.
Tre tusen år gammelt, mente de den gang. (Forskere, som har studert funnene på Mars, og sett formasjonen av et sfinks lignende hode der, mener at den egyptiske sfinksen kan stamme fra tidligere mars boere, som har vært her for 1o.ooo år siden!! Ja, at pyramidene kanskje er deres verk! Hvem vet ? “Det er mye mellom himmel og jord o.s.v.”)
Pyramidene var et gedigent og imponerende syn Vi klatret opp mot toppen av Cheops pyramiden. Hver sten var så stor at vi måtte heise oss opp fra sten til sten.
En av inngangene til pyramiden lå høyt opp fra bakken, og det var bare en trang tunnel, hvor en måtte gå krumbøyd inn og oppover Den beste inngangen, som lå på bakkenivå var stengt.
Leste nylig at Giza, hvor denne pyramiden ligger har vært “sprengt” med turister, slik at pyramidene her begynner å forfalle. Ikke på grunn av sin alder, men fordi vanndamp (svette) fra mennesker fører til at steinveggene i pyramidene smuldrer!
Alt er fjernet fra “graven” til den 19 år gamle kongen, Tut-Ankh-Amon, og det meste av innholdet er utstilt i museet i Cairo.. Nå så jeg nylig i en artikkel i Aftenposten at en amerikansk egyptolog, Bob Brier, og hjernespesialisten dr. Gerald Irwin, hadde gjort nye studier av røntgen billeder, som ble tatt av Tut-Ankh-Amons hode i Kongenes dal for 28 år siden, viser det seg at han hadde fått et slag i bakhodet, kanskje mens han sov, og at han antagelig lå 2 måneder i koma før han døde.
Det gikk ikke så bra med noen av disse som fant og tømte graven. Det lå en forbannelse over dem som forstyrret fahraoenes gravsted. Dette forteller Axel Munthe om i sin bok, “ The Story of San Michele” En av forskerne fikk et kutt i fingeren, som det ble blodforgiftning i ,og han døde nokså rett etter graven var tømt. Det var ikke lenge etter, så døde en av de andre forskerne plutselig av hjertesvikt. Munthe selv sa han ble straffet ved at han ble så gammel! (l857-1949)
Etter turen inn, var det mange støle rygger Det var deilig å komme ut igjen
Så etter avtale skulle vi hjem til sjeiken å spise lunch. Han hadde leiet hvite hester, som vi red på til en liten landsby, som han sa han var sjeik over. Vi kom til et lite grått murhus, som brukes her. Alt på et gulv . Stuen vi først kom inn i hadde slitte persiske tepper på gulvet og en del enkle stoler. Innenfor dette rom var spisestuen,, med enkle stråmatter på gulvet. Her var dekket til oss. Før vi satt oss fikk vi hilse på hustruene hans, 4 i alt! De var innhyllet i svarte slør, så det var ikke stort å se av dem. . De oppholdt seg i et annet rom mens vi spiste. Maten var fæl! Det skulle være kylling og lam stekt i olivenolje med ris og en rar saus. Fluene surret over fatene og de arabiske tjenerne gjorde hva de kunne, der de sto bak stolene våre, for å vifte bort de innpåslitne fluer.
Da vi kom ut i solen og varmen, ventet araberne med de hvite hestene på oss. Så red vi gjennom den lille landsbyen, med smale skittene gater og med skittene unger ,som løp omkring. De ropte “Saiba” (vær hilset) til oss og vi svarte det samme tilbake..
Gamle arabere satt med bena i kors langs husveggene, kvinner satt med små, søte mørkøyde barn på armen.
Hesten min ville plutselig galoppere da den kom ut i ørkensanden igjen, så jeg holdt på å ramle av. Til stor munterhet fra de andre! Men til deres “skuffelse” holdt jeg meg på hesten til vi var fremme ved hotellet, som lå der ute i nærheten av pyramidene.
Det hele ble ingen billig fornøyelse for oss enda purseren prutet det han kunne.
Vi var temmelig blakke da vi var tilbake på Heliopolis Palace. . Det var deilig å komme til dette lekre, rene hotellet igjen. Da vi kom opp i gangen, klappet vi bare i hendene og ropte: “Esma”, så kom en tjener løpende med et nøkkel- knippe i hånden og låste opp dørene.
. Mens jeg lå og plasket i badekaret kom det smektende musikk fra terrassen nede under oss, hvor det var spiserestaurant. Vi spiste der ofte, ute i den fløyelsmørke varmen, under store palmetrær. Det var et Belgisk orkester med en nydelig fransk sangerinne , hun sang ofte .min favorittmelodi. “J` attendrais, le jour et la nuit…o.s.v..” Snakk om romantiske omgivelser!
Det var som jeg var i en helt ny verden. Et stort utrolig eventyr!
Senere på kvelden møtte vi crewet på H.A.T- en, som hadde kommet tidligere på dagen , og hadde bl.a. med seg Bjørn Braathen, sønn av Ludvig G. Det viste seg at det var han jeg hadde kollidert med i døren på vei inn til farens kontor, da jeg søkte flyvertinne jobben. . Jeg var så nervøs før møte med skipsrederen, så jeg hadde glemt det. Han var veldig koselig og lett å prate med, så vi hadde mye hygge sammen. Han var kjempegod til å danse, særlig tango, min favorittdans, til “Tango sjalusi”- melodien. Vi danset nede i nattklubben på hotellet. ( Her hendte det at kong Fahruk viste seg. Dessverre - eller kanskje heldigvis, så jeg ham aldri, men det gjorde min kollega Inger Øyan. Hun er lyshåret og har blå øyne, hvilket kongen likte godt. Han inviterte henne over til sitt bord, fikk avslag, men gav seg ikke. Dager etterpå kom det invitasjoner med sendebud fra slottet, ( som nesten virket som en kommando), men Inger er en tøff dame hun greide å vri seg unna.
(Kvinner som lot seg lokke kom ut fra slottet enten med diamantarmbånd, eller uten egyptisk visum!!!)
Etter masse dansing og vandring tidligere på dagen, var føttene mine fulle av vannblemmer, så jeg tok av meg skoene da jeg kom opp i den lange gangen til rommet mitt.! Araberen som kom løpende med nøkkelknippet, for å låse opp for meg, syntes nok ikke jeg var så mye “lady” akkurat da.!
Neste dag ble det handletur og besøk i museet, hvor bl.a. vi så meget av Tut-Ankh-Amons ting fra gravstedet i Cheopspyramiden. . Mumier i kister av rent gull ogTut-Ankh-Amons portrett i drevet gull på en av sarkofagene med verdighets tegnenes pisk og krok korslagt over brystet, og masse andre skatter, som den engelske egyptologen, Howard Carter, hadde funnet i Tut-Ankh-Amons grav..
Nylig leste jeg i Aftenposten at arkeologer hadde funnet en kjøkkenavdeling i Nefertitis soltempel. De undersøkte korn og frø for å finne ut hvordan ølet ble laget for 3250 år siden. Oppskriften sto på veggen og hereoglyfene ble oversatt , så ved hjelp av ølbryggere fra Skottland og Newcastle greide de å lage den gylne drikken. En flaske av dette ølet ble solgt for 3400 kr. (525 dollar.) i byen Indianapolis nylig !
Dette ble mye tråkking på mine ømme danseføtter, men en ble så overveldet av alt en så at de ble nesten glemt. Ja, vannblemmene altså! Vi kjørte til Shepherd Hotel, som eksisterte den gang, før det brandt ned engang i 1950-årene.. Vi tok en kopp te på terrassen, hvor vi kunne se ned på Cairos yrende gateliv, preget av selgere og tiggere. Det ble fortalt at noen foreldre , drevet av sult og fattigdom, vansiret sine barn, for å vekke medlidenhet, når de tigget på gaten., Kan nesten ikke tro det er sant at de kunne kutte av et ben eller en arm på sitt eget barn! For ikke å si, stikke ut øynene deres.
Det er en veldig forskjell på fattig og rik her. På Heliopolice Palace traff vi overklassen i byen. Der var en stor bar, minst 60 meter lang. Her møttes flere forskjellige airlines crew til en prat og en drink. En kveld satt det en kaptein fra B.O.A.C. i baren sammen med en del passasjerer fra flyet hans. De så han tok den ene drinken med whisky etter den andre. Til slutt gikk en av passasjerene hans bort og spurte: “Unnskyld, men skal ikke De fly om noen få timer ?” Hvortil kapteinen svarte: “Nei purseren ombord ordner med “take-offen”!!
Resultatet var at flere av paxene trakk seg fra turen videre. De skjønte ikke spøken hans, og visste heller ikke at flyselskapet skiftet til nytt crew i Cairo. Hørte senere at kapteinen fikk sparken etter den spøken!
Crewet ble ofte invitert hjem til egyptiske rikfolk, bl.a. en arkitekt og hans bror og søster. Sistnevnte bodde i et supert hus i flere etasjer i nærheten av hotellet. Hit ble vi bedt hele crewet en aften.
Vi ble tatt imot i annen etasje , før vi ble geleidet opp til øverste etasje hvor det bugnet av de deiligste retter, plassert rundt på hyller og skap. En liten bar var det også. Vertinnen så ut som den skjønne Cleopatra, med sitt svarte lange hår og mørke øyne. Stakkars, gutta, tror de fleste falt pladask for henne! Vi danset igjen på en stor terrasse med utsikt over byen, med sine blanke kupler og spir , og stjernene som glitret fra den mørke tropehimmelen.
Det ble jo litt tid til svømmebassenget , med bading og soling. Men snart skulle det bli å gjøre litt nytte for seg . Bjørn B. måtte kjøre til Aleksandria etter en flydel, som vi hadde ventet lenge på (takk og lov for det! Derfor hadde vi disse luksusdagene i Cairo.)
Bjørn fortalte etterpå at Aleksandria- veien gjennom ørkenen var så ensformig, rett og varm, så han holdt på å sovne flere ganger underveis. Men han kom da helskinnet tilbake med flydelen samme aften. Neste dag ble det å forlate Cairo. Dette var april 1947
Senere skal jeg fortelle om neste tur til Cairo , da vi ble invitert til en av prinsenes flotte yacht på Nilen. Men nå over til:
Page updated
Google Sites
Report abuse