Ny tur til Hong Kong

Denne gang var det med kaptein Nodeland, annen flyver Gabrielsen, (Gaby), navigatør Bjarne (Boffen) Florvaag, telegrafist , Erik Friis og flight engineer Ole Saastad, purser var Arne Eide, Vesla Aakran og jeg var stewardesser.. Det var på denne turen vi hadde med Greta Molander og ambassadør Aall. 

Oppholdet i Amsterdam har jeg allerede fortalt om, så vi går til Geneve og Roma. 

Vi hadde med to søte barn, som reiste alene til Hong Kong, piken, Georginia var. bare 6 år, og broren George 8 år, så det var litt av at ansvar. Vi hadde dårlig vær over mot Roma, så de stakkars barna ble riktig flysyke og kastet opp over hele seg, gulv og stoler. (Frakkene deres leverte jeg til rensing i Lydda, hvor de ble gjenglemt i alt styret.). Jeg delte rom med dem, når vi overnattet underveis, men på Lydda Hotel bodde de alene, for de engelske paxene fikk ikke bli med inn til Tel-Aviv. .De måtte bo på flyplassen, mens vi andre ble sendt inn til Bristol Hotel 

Vi hadde en dag i Tel-Aviv, hvor vi badet og solte oss på stranden. Vesla og jeg spaserte litt rundt i byen og så på livet her. Det virket fredelig , barn løp rundt oss og lekte. Mange av dem snakket både engelsk, tysk, hebraisk og fransk. Rene “Babels tårn.”! 

Vi spiste middag i all hast før vi skulle dra kl.8 aften. 

Turen ut til flyplassen var nifs, for Gaby sa at sjåføren var nervøs etter å ha blitt skutt på for noen dager siden.(Så her var nok ikke så fredelig allikevel.) 

Men vi kom vel ut til flyplassen i takt med Bethovens Symfonier fra bilradioen. 

Engelskmennene som hadde sittet på Lydda flyplass hele dagen var nokså sure, og da vi skulle samle alle, manglet Georgina og George ! Vi ropte og lette, til slutt fant vi ut at de hadde låst seg inne på rommet sitt, hvor de lå og sov. Døren måtte brytes opp og de søvnige “syndere” måtte bæres ombord. 


Vi fikk ombord en del nye paxer. Bl.a. en ung kjekk tyrker som het noe så klingende som, Seid Kilki. (Det er vel derfor jeg husker navnet enda. Eller kanskje fordi han var ekstra kjekk !!) Han var så søt og hjelpsom til å ta seg av de to viltre ungene. De var riktig ut hvilte og fulle av pepp etter all søvnen i Lydda! Vi satt dem til å hjelpe oss med innsamling av brett o.l., så de fikk da brukt litt av sin livsenergi. De ble heldigvis ikke mer luftsyke, for været var fint til Karachi. 


Cateringen her pleier å være presis her, men denne gangen var den !0 minutter for sen og “Nodels” var i dårlig humør , men da vi var vel på vingene igjen var han smørblid ! 

Greta Molander prøvde å flette håret til Georgina, som fløy i alle retninger ,men det var forgjeves, noen minutter etter så det like “viltert” ut.
   
 

Ellers var alt som vanlig i Calcutta. Vi hadde de vanlige 3-4 timene å sove på, til det bar av sted til “ Smilets Land” igjen. Trettheten forsvant når vi landet i Bangkok, og alle var i topp humør. 

Det var ikke plass til oss på Trokadero denne gang, så vi bodde på et mindre hotell i nærheten. Hotel Europe het det og primitivt var det. Det hadde de samme svingdørene som på Trokadero og samme vannkrukken med øse. 

Jeg måtte hjelpe Georgina og broren med dette, til stor jubel ble vi like våte alle tre. . De delte rom med meg igjen. “You are my mammie , now,” sa Georgina og la noen deilige armer rundt halsen min. (Men i morgen på denne tiden var jeg nok glemt, når hun var trygt hjemme hos mor og far i Hong Kong.) 

De hadde noen veldig søte foreldre, forresten. Da jeg fortalte om kappene deres som lå igjen i Lydda, tok de det veldig pent. De sendte meg en flaske med den skjønneste parfyme, og et nydelig brev til Braathens kontor i Oslo, hvor de takket for godt stell av barna deres. 


Vi ble bare i to dager i Hong Kong denne gang. Vesla og jeg fikk ordre om å møte opp hos en kinesisk fotograf neste dag, etter at vi hadde vært ute og handlet dro vi opp til Wallems kontor, hvor vi fikk beskjeden. Vi måtte dra hjem til hotellet for å skifte til uniform. Billedene ble sikkert fæle, skrev jeg i dagboken, for vi var trette og “dradd i tryne”, og fotografen somlet sånn med å ta bilde, så smilet stivnet ! ( Det er det bilde som er på brosjyren over Østen-ruten, den står bl.a. avfotografert i Braathens jubileumsnummer “På Norske Vinger”.) At de ikke heller tok billede av Vesla, det er meget penere, og hun var kort på håret! Jeg har det av henne i fotoalbumet mitt fra flytiden. Det er nydelig. Men smak og behag o.s.v. 



Etter to festlige dager i Hong Kong, var det tilbake til Bankok. 

Det ble Trokadero denne gang, vi var så trette at vi bare stupte i seng. 

Kort etter ble vi vekket av Per som fortalte at vi var invitert til et kjempekarneval med 200 gjester. Da ble vi straks så våkne at vi sto opp og gikk ut for å handle sko! Havnet hos “sølvmannen” min, en liten blid siameser som er så glad når jeg kommer, for jeg har skaffet ham mange kunder. Nå ville han vise oss bort til en skoforretning, hvor vi ville få ekstra billige sko Vi fikk de til en 4de part av hva de ellers ville ha kostet oss europeere. 

Da vi kom tilbake til hotellet traff vi en passasjer , en engelsk major som ble kalt Tiny , han inviterte på en drink i baren . På Trokadero hadde de en spesiell drink “Tigermilk”, som består av eggedosis og kakaolikør, den er skjønn.! .. og hører Bangkok til . (Den er kanskje noe lignende fremskrittspartiets Anders Langes favoritt.!) 

Nodels og de andre på crewet kom innom baren og sa at de hadde “lampe” oppe hos Saastad, så vi dro alle opp dit. Her ble det fortalt mange grove vitser. Saastad særlig likte å erte meg. Han fikk meg ofte til å rødme tidligere, og det syntes han var topp! Men en blir jo herdet etterhvert. 

Vesla og jeg hadde ikke noe annet karnevalsutstyr en kinesiske kimonoer, med drager på ryggen, som vi gikk og skiftet til, før Per Odner kom å hentet oss. 

Vi bilte til Ratanakosinder for å hente Halvor Bjørneby og en herr Kleve Her traff vi ambassadøren igjen. Han var et syn for guder med sine hvite shorts og borgemestermave. Han hilste hjertelig på oss, så dro vi alle til en norsk enke med sønn til middag. Fruen begynte med sitt vanlige problem – å få giftet bort sønnen sin. Hun har fridd til nesten alle de norske stewardessene for ham (!!). Stakkars mann. Men det var jo søtt også. Trodde de fleste enslige mødre helst ville beholde sønnene for seg selv. 



Karnevalet var i full gang da vi kom. Sønnen hadde en fæl djevel -maske på seg og en svart drakt med hale på, som han svinset rundt med. Her var fantastiske kostymer, særlig den som fikk 1ste pris. Det var en mann i babyklær og en babymaske med bollekinn, store blå øyne og et evig tåpelig smil, lange gule krøller av gult garn og en sort hatt plantet på toppen. Her var indianere, sjørøvere, engler, aviskledde menn, Tarzaner, doktorer, danserinner, dronninger og prinsesser. Det var 200 gjester, så det 

var litt av hvert å se. 

Det ble klappet til 1ste-premien, den som fikk mest applaus vant. 



Senere var det “ballongvals”, det vil si vi fikk bundet en ballong til ankelen og det var om å gjøre å beholde den hel. Alle prøvde å smelle hverandres ballong. Jeg danset med en “siamesisk farmer” og vi fikk 3dje plass, men da smalt ballongen! 

Jeg danset med Per igjen og han hoppet og danset i utakt med musikken som vanlig! 

Men det var et festlig karneval. Dessverre skulle vi dra neste dag, så vi måtte gå før det tok slutt ut i de “små timer.” 

Vesla beundret min våkenhet om morgenen (!!) Men det ser nok bare slik ut, at jeg er så våken altså! 

Cateringen er alltid førsteklasses her på Don Muang. Vi ble klare ¾ time før tiden, og turen over til Calcutta gikk fint. Her spiste vi lunsj, og vi fikk 20 nye paxer ombord. 



17 av dem var hinduer, som måtte rømme fra urolighetene her for å redde livet. Til -slørede , svartkledte kvinner, med små skrikende unger og skjeggete menn. . 

Da jeg hjalp dem å feste setebeltene, gråt en av kvinnene sårt under det sorte sløret, som blir kalt dupatta.. Stakkars, hun hadde nok måttet forlate hjemmet sitt i en fart . 

En av de skjeggete mennene satt med sin rosenkrans og bad i sikkert en time. Da jeg bød ham sigaretter, holdt han opp en stund og tok seg en røyk. Den ene av herrene hadde 4 koner, så han var nok en velstående mann! 



. Agenten vår , Løsnes, fortalte at hvis en hinduer ser sin kone vise ansikt for andre menn, biter han nesen av henne!! Fru Løsnes, som var operasjonssøster i India, hadde hatt mange slike tilfeller, hvor de forsøkte å sette nesen på plass igjen. 

Jeg fikk en bok om Indias religioner, som jeg bare fikk lest litt i, før en av tollerne på Calcuttas flyplass tok den fra meg. Han sa at det som sto om religionene deres ikke måtte komme ut. 

Der sto bl.a. beskrevet hvordan de menn som ikke fikk barn med sine koner, tok dem med til tempelet, hvor presten ved “Allas hjelp”, gjorde kvinnene gravide der bak alteret!! 

Boken fikk jeg igjen et par turer senere, men da var den så fillete, ekkel og svart at jeg ville ikke ha den. Alle tollerne på flyplassen hadde nok lånt den ! 



Siren Sørås (Ravndal,) ble gift med Remo R. senere, fortalte om da hun var med på å frakte hinduer bort fra det nye Pakistan og inn i India, og muhamedanerne den andre veien.: 

“Det var i forbindelse med at britene delte sin gamle koloni India i to selvstendige stater: India og Pakistan. Dette var 14 og 15 august 1947, og evakueringen varte i 6 uker. Det ble nødvendig å flytte på 12 millioner mennesker. Braathens LN-HAU “Norse Trader, var med på frakting av 3000 flyktninger mellom Karachi i Pakistan og Jodhpur og New Dehli i India. For å få plass til flest mulig ombord, tok de ut setene i Skymasteren. 

De ble surret fast, menn foran, kvinnene i midten og barna bakerst. Foreldrene prøvde å få flest mulig med seg, så de gjemte ofte barn under de vide klærne!! 

De måtte gå over til å bruke stiger, istedenfor de vanlige trappene, for å forhindre at det ble tatt altfor mange ekstra passasjerer. DC-4 maskinen tok 100 passasjerer på en slik tur. 

Det hadde ikke vært noen lett jobb å ta hånd om alle disse. Det ble mange luftsyke og nervøse passasjerer .Det ble til og med en fødsel ombord ! 

Folk sto ofte i lange køer hele natten utenfor hangaren , og i desperasjon for å komme med , hendte det at noen ble stukket i hjel.” 



Vi kom vel frem med våre flyktninger til Karachi hvor vi overnattet Ble lite søvn, for rett etter at jeg hadde sovnet kom en av catering folkene og vekket meg for å fortelle hva jeg ikke kunne få av det som var bestilt. “Tufs”! skriver jeg i dagboken, kunne vel ventet med å fortelle meg det til i morgen. De er så høye på pæra også, tror de har mer greie på hva jeg trenger mer eller mindre av - av det jeg bestiller. 

Våknet neste morgen med masse moskitobitt, hadde glemt å ta nettet ordentlig igjen ! 



På turen til Lydda spurte en engelsk major om selskap, hver gang jeg passerte ham. 

“Relax Honey, sit down and hold my hand”, var refrenget hans. 



En danske drakk whisky hele veien. Han hadde bodd i India i 30 år, sa han. Derfor var han ikke så nøye med blandevannet, han smøg seg inn på toalettet og tok vann fra kranen der !! Når jeg advarte ham, sa han bare at maven hans tålte alt etter alle årene i India. 

Vi dro til Lydda igjen, for det er kolera epidemi i Cairo, så det menes å være tryggere å dra dit, tross alt. 

Vi kom inn til Tel-Aviv med den vanlige eskorte. Bodde på Bristol Hotel denne gang. 

Vesla og jeg dro på byen og shoppet neste dag. De har så mye lekkert i klær her, men jeg kjøpte bare en rød genser. 

Da vi sto og pakket gikk alarmen. Vesla mente det var brann, jeg tippet opptøyer. Det siste var riktig. Det var skyting og robbing av en engelsk bank i nærheten. Det var helt håpløst å få noen til å kjøre oss ut til Lydda flyplass. Ingen torde. Til slutt fikk vi en T.W.A.-sjåfør til å kjøre, og vi bilte inn mot sentrum. Her ble vi stoppet av engelske soldater, som sto rundt en tanks. En av dem snakket til oss, han var blek og redd å se til - og frarådet oss å reise videre, for han mente vi ville bli skutt etter av sabotørene. Men kaptein “Nodels” ville ut til flyplassen. “O.K.”, sa engelskmannen, “på deres egen risk.”. 

.Vi bilte sakte gjennom byen. Mange nysgjerrige folk på gaten og bevepnede engelskmenn. Vi passerte flere tanks med soldater som stanset oss igjen. De spurte om vi hadde “offisiell tillatelse” Vi sa “nei”, “Da får dere reise på eget ansvar”, sa han også. Akkurat som det var mindre risk å reise med “offisiell tillatelse” !! 



Turen videre gikk problemfritt og vi var alle lettet over å kunne gå ombord igjen. 



Da vi kom til Chiampino, Roma, kom vår lille venn, Mario, ombord for å ta imot bestillingen vår til neste dag. Han var bare 14 år, med brune krøller og ditto øyne! 

Han smilte alltid fra øre til øre og var alle flyvertinners yndling! Vi hadde alltid en sjokolade eller noe annet snadder til ham. Han jobbet der i de 4 årene jeg fløy. Det siste året var han blitt mer voksen, med dyp stemme, og trodde han var en riktig Don Juan, som kunne klaske oss på baken! Da var mye av sjarmen hans borte! 



Vi overnattet i Roma, og bodde på samme hotell som paxene. Det var en blek engelsk mor med en baby på ca. 8 måneder, som viste seg å være riktig dårlig. Hun hadde store blødninger, jeg hjalp henne til sengs og ville at vi skulle få tak i en lege, men hun ville vente med lege til hun kom frem til London. Ellers hjalp jeg henne med å bade den søte babyen i vasken og med å vaske noe av hennes blodige undertøy. 

Hun fortalte at hun og mannen hadde sittet i Japansk fangeleir i Hong Kong. Mannen hadde hun mistet kontakt med, og visste ikke om han var i live. Stakkars, hun virket så tapper! 

Neste dag virket hun litt bedre, og var nesten glad å se til , da hun gikk av på Schiphol flyplass for å ta London-flyet videre til sitt hjemland.. Skulle gjerne visst hvordan det gikk med de to, om de fikk mann og far tilbake.? 

Vi fløy videre med Dakotaen, D.C.3. og hjem til Fornebu. 

Comments