Afrika


Så var det tur til Syd-Afrika: Vi fløy fra Roma til Tunis. Så en strålende flott soloppgang over Tunis, en rød gyllen belysning over ørkenen og det dypblå Middelhavet unner oss.
 


Det var ikke så greit med cateringen her for alt gikk på fransk. Siren, som var med på denne turen, var mektig imponert over “min fransk”. Den var heller dårlig, men jeg fikk da gjort meg forstått og riktig antall passasjerer og mat kom ombord neste dag! 

Vi bodde på “Majestic Hotel. Pent men kaldt skrev jeg i dagboken min, så Siren og jeg måtte dele en flaske rødvin for å få opp varmen. (Dette var i desember og da kan det være kjølig om natten i Afrika.) Vi la oss tidlig. Ble som vanlig vekket før soloppgang. 





Fløy til Tripolis. Flyplassen, Castel Benito, hadde dette primitive belegget som så ut som et nett av sammenfiltrede jernringer. De hadde dette belegget på at par av “runway"ene på Romas flyplass, Chianpino, også. Rester fra siste verdenskrig. 

Her skulle jeg hjelpe en engelsk mamma med babyen hennes over denne “hullete” flyplassen. Jeg gikk med babyen på armen da en av helene mine satt seg fast i et av hullene og jeg falt forover med babyen! Jeg fikk tatt imot støtet ved å sette albuene mine i bakken, så babyen ikke skulle slå seg. Babyen gråt ikke en gang ! 

Moren som så fallet var mer bekymret for meg enn for barnet. Hun sa jeg var helt hvit i ansiktet, men det tror jeg var av redsel for babyen. Tror aldri jeg har vært så engstelig ! 

Åtte timer senere landet vi i Khartoum, her fikk vi ikke hotellrom. Jeg fulgte med mine trette paxer til byen og sørget for at de i hvert fall fikk en god middag .Helt til kl. 2 på natten ventet vi her! 

Vi kortet tiden med et nattklubb besøk. Det var et gøyalt sted ute i friluft, men vi var alle trette og søvnige da bussen endelig kom og hentet oss. 

Så var det en ca. 9 timers tur til Nairobi . Et mareritt på flyplassen! Paxene var trette og sure som rimelig var uten overnatting underveis! Jeg selv “dødsens” trett også. Måtte fordele de 42 paxene på 4 forskjellige hotell, ordne med bagasjen og catering til neste dag. 

Endelig etter 35 timers arbeid kom jeg til Avenue Hotel. Stupte i seng etter et bad og sovnet som en sten. 

Etter en kort stund banket det på døren! Det var to svenske paxer , som ikke var fornøyd med hotellet de bodde på. De hadde sett en skorpion på badet!!! 

Så var det å stå opp og få tak i agenten vår og sammen med ham finne et nytt hotell. 

Da jeg endelig kom meg i seng igjen, var jeg så sint og oppspilt over å bli vekket opp, at jeg ikke greide å sovne igjen. 

Vi ble en dag i Nairobi. En vidunderlig skjønn by. Skal fortelle mer herfra senere. 

Bildene under er fra svømmebassenget på det flotte hotellet utenfor Nairobi:






Vi dro tidlig neste morgen til Johannesburg. Som jeg skrev i dagboken: ”Herlig å komme hit - si farvel til alle paxene - ferdig med dem! Men de var jo veldig søte , en kysset meg til farvel - en gammel dame altså. Alle var de blide og strålende fornøyd med turen, tross alt!! 

Her er nydelig luft (Johannesburg ligger 3ooo m. o. h.) veldig pent og kjempeinteressent. Det første jeg la merke til da vi kjørte inn mot byen, var noen store gule hauger som var fra utgravningene av gullminene. Negrene her er blide og hyggelige mot oss. Vi bodde på Skyline Hotel. Et den gang nytt og flott hotell. 

Etterat vi hadde fått badet og stelt oss ble vi hentet av en norsk arkitekt, Røssock, som visstnok er søkkrik! Han hadde et nydelig hjem, herlig hus og have. Vi spiste fersken fra trærne i haven etter middagen. De hadde en søt datter på 6 år, som jeg fulgte til sengs før vi dro hjem. 

Neste morgen ble vi vekket kl. 1\2 9 l.t. av et telegram, hvor en av paxene ville vite hvor noen av de andre bodde!! Men heldig for oss skulle vi tidlig opp 

likevel. Vi skulle ut til Soveto for å se de innfødtes krigsdans. 

Fru Røssock bilte Siren og meg ut, og mannen bilte “guttene”. Det var et stykke utenfor byen. Fantastisk morsomt å se de høye (ca. 2 m. lange ) negrene kledt til krigsdans, malt og med farverike fjær på hode og den halvnakne kroppen. De hoppet himmelhøyt til værs under den ville krigsdansen etter trommenes “tam-tam”. Dette var en fantastisk opplevelse som vi kunne takke det norske ekteparet for. 

Da de bilte oss tilbake til hotellet var det som himmelen åpnet seg og spiddet jorden med skarpe lyn , og det buldret og braket. Maken til uvær hadde jeg aldri sett! Vannet fosset ned på veien så det sto opp til halvparten av høyden på bilhjulene. Men vi kom da vel tilbake til hotellet og uværet var like plutselig over. 

Siren, Gaby, Erik Friis og jeg dro til Ambassadør Hotell i nærheten og spiste lunch. Senere gikk vi i sentrum og tittet på alt det lekre de hadde i butikkene ! Siren og jeg var målløse! Hjemme var det fremdeles vanskelig å få pene klær etter krigen. Enkelte ting var fremdeles rasjonert i Norge. 

Denne siste natten på hotellet våknet jeg av at det var en rar lyd rett utenfor vinduet. Jeg sto opp og tittet ut. Der hang det en neger i takrennen som gikk ned langs hotellveggen! Han hadde nok tenkt å krabbe inn vinduet til oss ! En herre i sidevinduet hadde også våknet av lyden fordi vi hørte ham ropte ut fra vinduet sitt: ”What are you doing?! Get lost!” Negeren forsvant skyndsomt ned langs røret igjen. Vi bodde jo i 6te etasje så vi trodde ikke noen kunne komme inn vinduet vårt som vi hadde åpent. Hørte at her er den værste byen etter Chicago når det gjelder kriminalitet !! 

Neste dag var det vekking kl. 4.15 l.t. 

Vi hadde fullt fly og dårlig vær så det ble mange syke paxer. Siren og jeg strevet med serveringen av drinker og smørbrød, samtidig som vi måtte hjelpe de syke. En norsk pike på 17 år var skikkelig flysyk. Hun satte seg i pantryen hos oss hvor hun spydde ut over hele gulvet! Det er en slik tur en aldri glemmer, men så var det herlig å komme til Nairobi igjen. 

Da Siren og jeg skulle gå inn i heisen på hotellet vårt ble det ropt etter oss: “Hei, er ikke dere norske?” Det viste seg å være journalist, Reidar Lunde, i Aftenposten og en venn i filmbransjen. Vi avtalte å møte dem til middag sammen med crewet og gå ut å danse etterpå. 

Reidar L. og jeg danset meget sammen. Vi fant ut at vi hadde felles kjente, min skolevenninne Randi Kolstad, nå gift Borck, så vi skrev et kort til henne sammen. 

Restauranten het: “400 Restauranten”. Festlig orkester. De var så interessert i oss at en av dem kom bort for å spørre om vi var franske, svenske eller danske. Da vi fortalte at vi var norske visste de ikke hva det var for noe ! 

Neste dag hadde vi ingen paxer, så vi kunne nyte landskapet fra cockpitten. Kapteinen fløy lavt, så vi så elefantflokker løpe under oss. Senere så vi sjiraffer og sebra flokker. Så flamingoene som fløy opp fra små innsjøer som store hvite skyer. Vi fløy så lavt at vi kunne se flodhestene svømme i elven og så krokodiller som veltet seg ut i vannet. Senere vet jeg at det ble forbudt å fly så lavt over landet for det skremte de ville dyrene for meget. (På en annen tur hit fikk jeg se dyrene på bakken i Nairobis Dyrepark.) 

Da vi landet på Lydda måtte vi sitte der å vente på transport og den vanlige eskorten i flere timer. Men det var jo verdt det og komme helskinnet inn til Tel-Aviv . 

Denne gangen virket det fredelig her, så jeg gikk ut en tur langs stranden mot Jaffa inntil jeg følte en kule suse forbi. Da snudde jeg raskt og gikk hjem til Yarkon hotell hvor crewet satt og spillte bridge. Deres store lidenskap! Skulle kanskje ikke fortelle det, men det hendte at de satt på “gyroen” (autopiloten) og tok seg et slag bridge i cockpitten! 

Neste dag bar det til Teheran igjen, men det ble ikke bridge i cockpitten på den turen, der var det mer enn nok å tenke på over fjellene! 

I Teheran hadde vi et kort men hyggelig opphold som vanlig, takket være Olsen! 

Neste dag dro vi via Athen. Her begynner jeg å bli kjent med det greske catering personalet. Bl.a. var alltid Maria på plass. En blid, søt, lubben og hjelpsom gresk dame som hadde ansvaret for rengjøringen av flyet. Hun ønsket meg alltid velkommen med et smil og en klem for hun visste hun ville få et par sjokoladeplater. 

Enda hadde vi ikke fått sett Athen annet enn fra luften, men det kom senere! 

Vi dro hjemover, via Roma og Amsterdam som vanlig. 

Jeg kom hjem med våt badedrakt fra badingen i  Tel-Aviv, og neste dag hadde jeg en fantastisk skitur i Nordmarka. Det var nydelig vintervær med gnistrende silkeføre. Jeg spiste frokost på Tryvann og gikk derfra til Svartor hvor jeg traff Knut som jeg ikke hadde sett siden Studentenes Roklubb i fjor sommer. Vi slo følge til Skeikampen. Derfra gikk jeg alene til Fyllinga og nøt stillheten og vinterskjønnheten .Det fantes ikke folk innover der, men utrolig nok traff jeg på Per Brynning. Jeg leiet rom hos hans mor i Kirkeveien mens han bodde i London . 

Ja, verden er liten, i hvert fall Nordmarka! Vi slo følge hjemover. Tok Tryvannsheisen opp. Som den klossmajor jeg er ble anorakken min hengende fast i en av krokene og jeg gikk nesten inn i maskineriet! Men jeg kom meg da vel hjem fra den turen også. 

Hadde to uker fri før neste tur. Det vil si jeg jobbet litt i Trafikkavdelingen innimellom. Hadde tatt “ Kahrs maskinskrivning - og stenografikurs” på kveldene tidligere, så jeg synes det var litt moro å få bruk for det. Det ble streiket over dette av flyvertinnene som mente .vi trengte den tiden vi var hjemme til å hvile ut før neste tur, og det var nok riktig.
Apropos stenografien så stenograferte jeg flere sider i dagboken min, så ingen hjemme skulle skjønne hva jeg skrev. Resultatet er at nå forstår jeg det ikke selv heller!! 

Comments