Mine to turer til Tokyo

På den ene turen husker jeg at crewet var: 

Kapteinen var Nils Ringdal og copilot Ted Simonsen, navigatør Carl Otto Paulsen 

telegrafist Andreassen, purser Kjell Døscher og flyvertinne Ba.

På den andre turen tror jeg det var kaptein Skaara, annen flyver Egil Hagen, navigarør Carl Otto Paulsen, de andre husker jeg ikke. 

En frue på Frogner, som hadde sin sønn i Tokyo, ringte meg og spurte om jeg kunne komme oppom henne for å hente en kake hun hadde bakt til sønnen ! ( Utrolig at hun visste at jeg skulle til Tokyo. Jeg hadde aldri truffet henne eller sønnen før.) Men kaken ble hentet og hun fortalte at denne fyrstekaken var det beste sønnen kunne få . Så da så. 

Tidlig neste morgen ble fyrstekaken og jeg hentet i Bygdø Alle, hvor jeg bodde, i taxi til Fornebu med en del av crewet. 

Et par dager før hadde jeg bestilt en masse gode kjøttvarer fra slakter Bjercke ved Rådhusplassen. De ble sendt i en stor metallkiste med tørris. Dette ble mest servert til crewet, for hadde jeg fullt fly var det ikke mulig å tine opp og varme til så mange. Crewet skulle jo ha godt stell også. 

Vi fløy vår vanlige rute via Stavanger til Amsterdam hvor vi overnattet. Her bodde vi på et lite hotell, som Braathens hadde fast til crewet. Det lå koselig til ved en kanal og med mange store trær utenfor. Det var rett ved sentrum, ved plassen Dam foran slottet. Det var kort vei for oss til Bymuseet, hvor vi bl. a. så Van Goghsamlingen og 

Rijksmuseum som har en enestående utstilling av Rembrandts malerier. Det hendte at vi ble boende der i flere dager, ofte i dårlig vær. Da var det godt å ha disse severdighetene i nærheten. 

Men denne gang ble det bare en overnatting og tidlig avgårde. 

Vi fløy som vanlig via Geneve til Roma, hvor vi overnattet. Fikk tid til en god spagetti middag på en liten koselig restaurant i nærheten av Royal Hotel hvor vi bodde. 

Tidlig neste morgen fløy vi over til Cairo, hvor vi bodde på Heliopolis Palace. Vi satt ute på den deilige terrassen og spiste middag. Jeg satt under noen palmegrener. Plutselig kjente jeg et skarpt stikk i overarmen. Da jeg slo etter dyret viste det seg å være en slags stor edderkopp. Tenkte ikke mer på det før armen begynte å verke og hovne opp i løpet av natten. 

Den var vond å arbeide med neste dag, og den ble mer og mer hoven, så da vi landet i Bombay måtte jeg ha lege. Armen var tykk som en tømmerstokk, i hvert fall nesten! Legen var en korpulent inder, han gav meg noen sterke piller. Jeg ble temmelig susete av dem, men armen ble bedre innen vi landet i Bangkok. Der ser alt som sagt meget lysere ut, både landet og menneskene, så vi selv blir alltid gladere og friskere her! 

Vi bodde på vårt deilige Bangsue igjen, før turen gikk videre til Hong Kong neste dag. 

Godt for meg at vi ikke hadde så mange paxer på denne utturen. Men hevelsen var borte innen vi forlot Hong Kong på vei til Tokyo. Vi mellomlandet på Okinava, hvor flyplassen var en slik primitiv “ hullnettings-affære”, fra krigens dager. Her kunne en fremdeles se spor etter den voldsomme Stillehavskrigen. Amerikanerne hadde sin siste store amfibieoperasjon da de erobret øya , det var mellom mars og juni i 1945. 

Fremdeles lå det vrak fra tanks og båter omkring. Etter krigen ble øya utbygd som amerikansk marine og flybase. Den ble levert tilbake til Japan i mai 1972. Det er ca 800.000 innbyggere på øya nå. (1997) 

Det sto et annet DC 4 fly her, som tilhørte TWA. Mens vi ventet på avgang kom jeg i prat med en purser fra dette flyet.. Han fortalte at de også skulle til Tokyo 

Tenkte ikke mer på det, men skal si jeg ble sinna, da samme purser ringte opp og vekket meg, for å be meg på en drink ! Jeg hadde bare få timer å sove på før jeg skulle hjemover. 

Men tilbake til Tokyo Det var meget kjøligere her enn jeg hadde trodd. Vi ble invitert hjem til den norske ambassadøren, han håndhilste bare på kapteinen og meg, resten av crewet overså han. (Noe gutta ergret seg over, forståelig nok .) Vi ble der bare ganske kort, før vi dro i en stor middag med norske og amerikanske militære. Her traff jeg “sønnen” som skulle ha fyrstekaken, (den lå trygt forvart i kjøleskapet på flyet!!, for jeg glemte den helt i alt styret med cateringen, og alt som er på et nytt sted.) 

Middagen kunne vært hyggelig den, om jeg ikke hadde frosset slik, jeg hadde tatt på meg en tynn sommerkjole .Hadde bare sommertøy med. Trodde det var sommer i Tokyo, noe det var langt fra. I Hong Kong var det aldri slik på denne tid av året. Det ble bedre etterhvert som vi fikk i oss litt varm god mat, og med mange mennesker omkring, varmer det jo også litt opp. Jeg satt ved siden av ham som skulle hatt denne “forbaska” kaken, som jeg også glemte å nevne for ham der og da.! 

Vi bodde på et nydelig hotell. Ble møtt av blide søte “bukkende” geishaer i silkekimonoer og tjenere i hvite dresser. Maken til høflighet og elskverdighet skal en lete lenge etter. De bukket for oss så dypt at de nesten slo pannen i gulvet! 

Det var vanskelig å tenke seg at dette folkeslaget var så grusomme under krigen. Men det er jo alle typer mennesker i et hvert folkeslag. 

Etter middagen dro vi gjennom de travle Tokyo gater tilbake til hotellet vårt, hvor jeg hoppet i et varmt bad og så til sengs. Det var da jeg ble vekket opp av T.W:A-:purseren, som bodde på samme hotell. Han skjønte jeg var mektig vred, så han så jeg heller aldri mer igjen! 

Neste tur hit, bodde vi på et sjarmerende lite hotell. Det kunne ligne litt på Frogneseteren. Det var brunbeiset tre. I resepsjonen hadde de salg og utstilling av en kjent japansk malers arbeider. Det var b. a. motiv fra Fujiyama, Japans høyeste fjell, og ellers fra japansk landskap. Fargene var pene og måten han malte på likte vi. Så Carl Otto og jeg kjøpte 3 hver for bare noen få dollar stykket. Det var reproduksjon, så det var kanskje ikke så billig. Men da jeg så billedene til samme kunstner utstilt i København noen år senere, forsto jeg at maleren var både flink og berømt, og at vi hadde god smak! Navnet hans er skrevet med japanske bokstaver , så jeg kan dessverre ikke gjenta det her. 

På denne turen var det crewet hadde bestemt seg for å gå på et ekte japansk tehus. 

Jeg sto ensom igjen på hotellets trapp og så de dra avgårde. De sa bare at det var ikke adgang for kvinner der. Vinket til meg og dro forventningsfullt avgårde, men jeg sto ikke lenge alene, for vår agent kom og hentet meg på “bytur”. 

Jeg fikk se trengselen i denne byen. De gikk på gaten så tett at de nesten tråkket skoene av den foran gående. Jeg opplevde Ginzaèn og Asakusa-området. Ginza var Tokios Karl Johan eller Bond Street. Asakusa var noe av det samme, men mer japansk. 

Agenten fortalte at tomteprisen i Tokyo lå på mange millioner dollar for en ørliten flekk. 

Her var titusener av restauranter og matsteder, hvor en kunne få alt mulig rart fra bjørnelabber til froskelår og jordbær så store som egg. Min ledsager tok meg til en meget pen restaurant litt høyt opp fra gaten, så vi kunne sitte og se alt liv fra bordet vårt. Han anbefalte meg å prøve froskelår og jeg våget meg på det. Det var utrolig godt. Helt hvitt kjøtt, som kunne minne om kyllingbryst, men det var litt rart å tenke på at det hadde vært en slimete padde, så jeg har aldri spist det siden. 

Takket være min snille ledsager, fikk jeg oppleve en del av Tokyo. Da vi kom tilbake til hotellet traff vi et slukørret crew, de hadde blitt loppet for masse penger på dette tehuset. Var blitt vartet opp av geishaer, som serverte dem grønn te, som en skal bli lykkelig av å drikke (! !), men disse kara her hadde den ikke virket på. Isteden var de i riktig slett humør, og hadde brukt opp alle pengene sine! Jeg kunne fortelle alt jeg hadde sett og opplevd etter de forlot meg, og var kanskje litt triumferende ? 

På en av disse turene kjøpte jeg meg et nydelig kinesisk service, det samme gjorde et par av crewet. Jeg valgte et med litt rødfarge i blomstene og med gullkant rundt. Carl Otto, som var med, sa at det var det samme hvilket av servisene han fikk (Han var ungkar fremdeles.) 

. Da vi flere uker senere fikk tilsendt serviset, var mitt gult og lyse grønt ! Jeg var mektig skuffet, men det var ikke noe å gjøre ved. Flere år etter at jeg hadde sluttet å fly, traff jeg og min mann,( Per Jan Dogger), Astrid og Carl Otto Paulsen på Stabekk kino. De bad oss hjem på en drink etterpå og siden har vi vært jevnlig sammen. En aften vi fikk middag der, så jeg igjen “mitt” valgte servise !! Carl Otto hadde fått det jeg valgte og jeg det han skulle hatt.!! 

Tilbake til den andre turen. 

Vi skulle hente et “havarert mannskap” fra Wilh. Wilhelmsens båt “Talisman”. Skipet hadde begynt å brenne ca. 50 nautiske mil utenfor Yokohama. Brannen hadde begynt i maskinrommet. Japanske kystvaktskip og andre fartøyer i nærheten hadde forgjeves prøvd å slukke brannen. De ble slept mot land av en amerikansk tankbåt, “Shawnee Trail.” Alle ombordværende forlot skipet i god behold, botsett fra tømmermann Kristoffer Løkeland, som skadet det ene øyet under utleggingen av slepetrossen. 

Han ble lagt inn på sykehus i Osaka, og det gikk heldigvis bra med ham. 

Det var 42 av mannskapet som skulle fraktes hjem til Norge med oss . Mange hadde ikke fått berget stort mer enn det de sto og gikk i. Men de fikk erstattet alt de hadde tapt og de fikk alle full lønn i 2 måneder etter havariet. Det var et amerikansk hjelpekorps i Tokyo, som kledde opp mannskapet og hjalp de på alle måter fortalte en av gutta. 

Da vi hadde lettet og jeg skulle rydde inn den bestilte maten i kjøleskapet fant jeg den gjenglemte fyrstekaken!! Da var det ikke mulig å få gjort noe annet enn å spise den ombord, så til crewets store begeistring, fikk de den servert til kaffe den dagen! 

Om det kunne være noen trøst for moren , så gledet det gutta i cockpitten. 

Jeg sendte et kort til ham som skulle hatt kaken, fortalte om min forglemmelse og spurte om han ikke kunne skrive og takke moren sin, som om han hadde fått den. 

Men nei da, det gjorde han ikke, så jeg fikk jo bebreidelser av moren siden. 

På denne turen hadde jeg bare klaff-setet i pantryen å sitte på, den lille tiden jeg kunne slappe litt av. Men alene flyvertinne, med fullt fly, ble det ikke mye tid jeg kunne sitte ned allikevel. 

Disse norske sjøfolkene var veldig søte og greie å ha med å gjøre. De prøvde å hjelpe meg med å bære brett o.l. for de så vel hvor meget jeg hadde å stå i. Vi mellomlandet på Okinava igjen, hvor vi bare ble en times tid. ( Så ikke mer til “min T.W.A. venn” fra sist.) 

Vi overnattet i Hong Kong. Det ble liten tid her, for vi skulle videre i “otta” som vanlig. 

Vi ble bare natten over i Bangkok også, men de norske sjømenn tok seg tid til en tur på byen. De så temmelig trette ut kl. 5 neste morgen, men var like blide. 

Vi overnattet ikke i Calcutta denne gang, så det ble en lang dag over til Bombay. 

Carl Otto kom ut i pantryen til meg mens jeg slappet av et øyeblikk. Han ville ha en kopp kaffe. Det fantes ikke en ren kopp igjen, så jeg begynte å vaske en under det kokende vannet fra en av jugsene mine. Jeg brandt meg på fingrene i forsøket. Trett og sliten var jeg, så da jeg skulle rekke koppen til Carl Otto, og han sa: “Trur’u jeg vil drikke av det derre der?”, bare kylte jeg koppen på ham!! 

Han forklarte meg etterpå at en del av sjøfolkene hadde en smittsom kjønnssykdom. Men jeg tror ikke akkurat koppen min kunne være noen smittebærer! 

. 

Da vi kom til Bombay var det ikke plass til oss crewet på hotellet, så vi måtte kjøre et stykke syd for byen, hvor det var et slags feriehotell ved stranden. Det kunne vært riktig idyllisk, med palmesus og måneskinn, og bølgeskvulp fra stranden, .men vi ble her så kort at det var bare å sove et par timer. Selve bungalowene var temmelig primitive, med et toalett som bare var et hull i gulvet på det såkalte badet. Det var mørkt da vi kom og mørkt da vi dro, så jeg fikk ikke sett dette idylliske stedet annet enn i måneskinn.. 

Turen fra Bombay til Basra gikk fint. Dette var sjøvante gutter, så ingen ble flysyke, selvom vi hadde en del bumpy vær. Vi overnattet i Cairo, hvor paxene fikk en kort, men hyggelig aften ifølge dem selv. 

Vi fløy ikke om Athen, men direkte til Roma neste dag, så påfølgende dag dro vi rett hjem via Geneve, Amsterdam og rett til Fornebu. Som det sto i avisen neste dag var det første gang det landet et D.C.4 med så mange passasjerer (42) på Fornebu. 

Dette var på forsommeren l950. 

På alle mine turer var det bare en gang vi landet på en av øyene i Middelhavet, det var Kypros.. 

Vi kom fra Johannesburg, via Nairobi og Tunis. Der hadde vi et opphold, hvor paxene fikk sin lunsj, med rikelig vin til maten, og den var gratis. Vi hadde norske sjøfolk ombord, og de koste seg litt for meget med vinen, så et par av de ble helt rebelske. 

Det hadde jeg aldri opplevd før. Da de hadde vaklet seg ombord og jeg skulle se etter setebeltet, ville de ta seg en røyk, da jeg nektet det, fløy den ene på meg, så jeg falt bakover mot en annen passasjer, som hjalp meg på bena. Etter at vi var kommet i luften begynte de to å krangle og lage bråk, så jeg måtte gå etter hjelp i cockpitten . To av crewet fikk roet dem litt ned, men på Nicosia, hvor vi landet for overnatting, laget de fremdeles bråk, så de måtte sendes i fyllearresten! 

Selv hadde jeg gledet meg til å komme til Kypros, som jeg hadde lest og lært så meget om . Men det ble dessverre ikke stort vi fikk se av øya, for det ble mørkt innen vi kom til hotellet og det ble å dra tidlig neste dag som vanlig. 

En episode jeg opplevde på Schiphol, Amsterdeam, glemmer jeg aldri. Det var en engelsk forretningsmann, som skulle fly med oss til Hong Kong. Hele familien hans var på flyplassen og det ble en tårevåt avskjed. Han gikk vinkende ombord og alt gikk som normalt. Setebeltet ble festet og motoren ruste opp. Da plutselig reiser mannen seg opp og begynner å rope hysterisk : “Stans flyet !! Jeg vil av.!! “ 

Dette var et stort problem for kapteinen, som hadde fått klarsignal for “take off”, men mannen var så hysterisk at vi måtte la ham gå, men bagasjen kunne vi ikke gjøre noe ved, så den ble med til Østen.! Vet ikke om mannen gikk på kurs mot flyskrekk, og kom etter med et senere fly.!? 

Da. den første norske promilleflyver ble pågrepet var jeg flyvertinne ombord. 

Det hendte mellom Amsterdam og Sola. Kapteinen (anonym) var så glad over å være nesten hjemme, så han hadde tatt seg en “støyt” på denne siste turen. Vi hadde ingen passasjerer ombord. Det ble litt meget tullprat over radioen til tårnet på Sola, så. de fikk mistanke om at noe var galt og sendte bud etter politiet, som tok promilleprøver og den var visst temmelig høy hos kapteinen. Det var første gang i Norges historie at en promilleflyver ble tatt.. Kapteinen mistet jobben, som rimelig var. 

Selv kan jeg huske at jeg måtte gjemme brennevinet i et skap på en tur jeg hadde med vedkommende. 

At det kunne ende galt med alkoholen for enkelte av krigsflyverene, kan en vel forstå. De så sine flykamerater falle ned omkring seg, og visste aldri om de selv ville komme levende hjem fra et flytokt. 

En av flyverene fortalte at han var blitt skutt ned over Tyskland tre ganger. En av gangene var han blitt lagt på en haug med døde. Som ved et under, var det en som oppdaget at han var i live, og han ble sendt til et sykehus! Han påstod selv at hele benbygningen hans mest bestod av stålplater!!.