Dahran - Saudi Arabia

Vi ble som vanlig før en fly-start vekket lenge før soloppgang med en kopp te, en kjeks og noe frukt. Siren og jeg skilte lag. Nå skulle Eva Scheel være min læremester videre. Det var fremdeles kaptein Bugge og hans crew vi fløy med. Vi så den fantastiske soloppgangen over den rød-gule ørkenen og fløy over Jordans fjell mot “oljebyen “ Dahran i Saudi Arabia. 

 

Vi hadde få passasjerer, men en av dem var blitt matforgiftet i Cairo og hadde store mavesmerter. Jeg hadde hørt hjemme at litt kamferdråper på en sukkerbit gjorde godt mot mavesmerter. Kamferdråper fantes i førstehjelp skrinet i skapet på toalettet, så jeg gav den unge mannen denne medisin på en sukkerbit. Det var nok ikke særlig vellykket for den stakkars mannen ilte inn på toalettet og der “vrengte” han seg verre enn noensinne!  Han var rødhåret med fregner, sistnevnte ble helt utvisket i hans bleke ansikt. Jeg beklaget at “min” medisin hadde virket så dårlig, men han smilte tappert til meg og sa det var “all right”. ( En høflig ung mann!) 

Det viste seg at han var sønn av direktøren på oljefeltet i Dahran! Vi mistet heldigvis ikke kontrakten vår på flyfrakten av oljearbeidere fra Khartoum til Dahran av den grunn! 

Dahran var et på mange måter pent og et fasinerende sted, som en stor oase der ute i ørkenen .Utenfor oljefeltet var det bygget en liten by med søte, hvite små bungalower, en flott sportsklubb med svømmebasseng og tennisbaner. Tennisbanene ble mest brukt om kvelden i flombelysning på grunn av varmen. Et lite sykehus var her også. Flammene fra gassen de skilte ut på oljefeltet kastet et eventyrlig skjær ut over “byen” og ørkensanden omkring når det ble mørkt. De hadde ikke lært å ta vare på gassen fra oljen den gang. 

Eva og jeg delte en bungalow. Vi hadde felles soverom, bad, stue og et lite tekjøkken. Det sistnevnte hadde vi lite bruk for, for vi spiste alle måltider i messen med de amerikanske oljearbeiderne. Det var fantastisk god mat og masser av frukt. På de tre ukene jeg bodde der la jeg på meg, så sommeruniformen ble i trangeste laget. Det var ikke bare maten som var skyld i dette. Vi ble stadig spandert på iskrem og kalde drikker, som Chocolate Malted Milk og Cola. Tørste var vi jo alltid i den varmen! 

Jeg hadde seks turer over til Khartoum i Sudan, hvor vi hentet afrikanske arbeidere over til Dahran. Vi fløy med tomt fly over og 42 passasjerer tilbake. De var lette og greie å ha med å gjøre. Ingen av sudaneserne hadde fløyet før, men de likte det godt. Når det ble litt for “bumpy” stakk de nesene sine ned i noen grønne blader de hadde med for ikke å bli luftsyke. 

Det var en gang en klaget over hodepine, så jeg gav ham en aspirin og et glass vann. To minutter etter hadde alle vondt i hode! De ville ha den samme behandlingen! 

På en av de første turene tilbake over Dahran sviktet det hydrauliske systemet og nesehjulet på Skymasteren var ikke til å få ut. Kaptein Bugge sendte beskjed ned til flyplassen der om vanskelighetene og vi så brannbiler og sykebiler rykke ut under oss. Crewet sto og pumpet og svettet foran i cockpitten i håp om å få hjulet ut. Jeg hadde fått beskjed om å passe på at passasjerene var fastbundet, at de satt med foldede hender bak hodet og fremover- bøyd. De tok det pent og rolig alle sammen. 

Jeg tenkte på crewet som sto der i cockpitten svettende ved pumpene til det hydrauliske og tenkte de trengte noe kaldt å drikke. Da jeg åpnet døren inn til cockpitten puffet purseren til brettet fullt av Colaglass, og ropte: “Ut”! 

Jeg fikk all Colaen nedover min lyseblå uniform. Han var nok tydelig nervøs og lot det gå utover meg. 

Nesehjulet kom seg ut til slutt og alt gikk bra, men colaflekkene på min sommeruniform måtte jeg slite med resten av tiden der nede! Renseriet i Oslo greide det til slutt. 

Hørte siden at “Air France” hadde hatt samme problem med det hydrauliske, men på fransk maner hadde de “bare “ slått en kasse champagne oppi systemet og da hadde alt ordnet seg! 

Vi oppholdt oss aldri i Khartoum mer enn noen timer av gangen. Her var uutholdelig varmt. Asfalten på flyplassen ble ofte helt bløt i varmen, solen bakte og gradestokken var på 51 grader C. Det var som å gå inn i en bakerovn da vi gikk ut av flyet. Men senere når vi satt under store og skygge- fulle trær på hotellets terrasse mot Nilen var det levelig, deilig faktisk. Vi satt og så de berømte felukkbåtene seile forbi med sine mørke seil blafrende i brisen mens vi slappet av med kalde drinker. 

Livet i Dahran var et eventyr for seg. Vi ble mektig bortskjemte med oppvartende kavalerer på alle kanter. Det var få som hadde med seg familien sin, men de som hadde var også veldig gjestfrie. Det ble invitasjoner til både lunsjer og middager. Vi ble til og med etterlyst med fullt navn på skjermen før kinoen begynte! 

En amerikansk sykepleierske, Susen, og hennes venn inviterte Eva, Tor Bugge og meg på en 40 miles tur i en åpen Jeep til en liten sandstrand mot Persiabukten. 

Det lå en stor sanddyne ved vannet som vi klatret opp på og akte ned i vannet. Jeg svømte litt langt ut inntil en ropte: “Watch out it is charks down there!” Skal si jeg kom meg fort inn mot land igjen! 

Vi hadde ikke spist middag før vi dro, så vi var kjempe sultene der vi lå på maven i sanden og tittet opp til et større picknick-selskap. De hadde med en stor vogn med beholdere og bokser fulle av forskjellige retter. Jeg sa til Eva: De har sikkert masse mat der borte hvilket Eva var enig i ,og sulten brummet i mavene våre! 

Tenk, så kom en fra selskapet ned mot oss og spurte om vi ville gjøre dem den glede å delta i måltidet deres! Skal si vi ble glade! Maten smakte herlig selvom det ble litt sand-knasing i kalkunbrystet og de andre lekker-biskene. Vi satt alle på et stort teppe på sanden under den mørke stjernehimmel, med bena i kryss på arabermaner. 

Nå som solen var gått ned, steg det en stor rød-gul måne opp over horisonten. 

Etter måltidet gikk jeg ned til stranden og vasset langs vannet og bølgene slo mot meg. Når bølgene “brakk over” lyste og glitret det i sølv og gull fra(morilden). I det fjerne så jeg skinnet fra de rødlige gassflammene fra oljefeltet, det var en forhekset stemning som ikke helt kan beskrives. Tenk at det virkelig var meg som opplevde alt dette ! 

Da vi dro hjemover, hadde vi fått enda flere amerikanske venner og fulle mager! 


Neste dag besøkte vi de innfødtes “ekte” Dahran. Den var grå og skitten i motsetning til vår hvitkalkede og delikate “ oljeby”. Vi så blant annet et rettersted hvor de hugget av tyvenes høyere hånd. Dette for å drive ut "onde ånder" av hånden som hadde stjålet! De sa at stakkarene ble sendt alene ut i ørkenen etterpå hvor det var liten sjanse til å overleve med en blødende arm. Etter at amerikanerne fikk vite om dette ble det gitt bedøvelsesmiddel til de dømte før de amputerte hånden. 

Det hang en hånd der i en snor til skrekk og advarsel! På grunn av dette kunne vi trygt legge fra oss verdisaker i bungalowen., men det var ille å høre at de gikk så drastisk til verks for å få araberene lovlydige. 

Ellers var Dahran som byer flest i ørkenen med trange gater og små butikker hvor hele familien holdt til. I solnedgangen hørte du deres bønner i det de lå på sine bønnetepper og tok “ryggbøyninger” mot den hellige by Mekka. De gjorde det samme ved soloppgang og midt på dagen. 

Ellers solte vi oss nok altfor meget ved svømmebassenget. Jeg var blitt nesten like brun som en araber! 
      


Etter et par uker ville jeg så gjerne vært med en tur tilbake til Cairo, men en av de eldre stewardessene sa jeg måtte være igjen i Dahran. Det var ikke plass til meg!  Jeg var der i tre uker før jeg var tilbake i Cairo 

På trappen foran Heliopolis Palass Hotel traff jeg Inger Øyan som ventet på tur til Hong Kong. Hun var også blitt lubben siden sist, så det plumpet ut av meg: ”Hjelpe meg, så tykk du er blitt!.” “Takk i like måte”, repliserte Inger. ( Vel fortjent! ) Vi lo godt av det etterpå .Vi har alltid vært gode venner og tåler å høre sannheter. 

Neste gang vi møttes var på B.O.A.C . Hotellet i Karachi. Hun var på vei hjem fra Østen og jeg på vei ut. Vi hadde bare ca. tre timer før vi ville bli vekket med svart te, kjeks og banan og det vanlige: “It is five o’clock, ma’m.” Men vi lå der på tvers av hver vår seng, røkte og pratet hele natten så vekkingen var overflødig! 

Men tilbake til Cairo. Jeg bodde der med crewet noen dager før vi fikk beskjed om hvor vi skulle på neste tur. Det var en av disse kveldene Bjørn, crewet og jeg ble invitert sammen med noen av våre egyptiske venner på en stor yacht tilhørende en av Egypts mange prinser. Prinsens navn husker jeg ikke,men han var en lubben og blid brunhudet araber som tok imot oss på dekk før han viste oss ned i en diger lugar. I lugaren satt et 6-manns orkester som skulle underholde oss resten av kvelden. 

Vi svingte oss til langt på natt. Prinsen døpte meg til “Baby-Face” av en eller annen grunn! Han danset ikke selv, men satt bare på en høy stol som så ut som en “trone”. 

Når det ble for varmt under dekk gikk vi ut på skråningen ned mot Nilens bredd for å avkjøle oss .Dette ble også en eventyrlig opplevelse. Nilen tar seg heller ikke dårlig ut i måneskinn. 

Men så nærmet det seg tiden da vi skulle hjemover. Vi fløy til Roma hvor vi overnattet som vanlig via Geneve til Amsterdam hvor vi skiftet over til Dakotaen, så kom vi hjem akkurat i tide til 17 de mai ! 

Var i tretteste laget til å feire dagen, men jeg sto da foran slottet og så barnetoget . Det rare var at varmen i Oslo den dagen var nesten som i Egypt! Så det var en strålende 17de maidag . Jeg var blitt bedt på ball på Blinderen Studenthjem, men jeg var nok en kjedelig ledsager for min kavaler for jeg gjespet, var søvnig og trett hele kvelden!
Comments