Auster Tana


I slutten av november denne høst dro jeg nordover. Kom med hurtigruten til Vadsø hvor dommerfullmektigen tok imot meg. Vi fikk en eldgammel drosje, med kasse-fassong og en nesten like gammel sjåfør, som skulle frakte oss videre til Tana. 
Veiene var smale og belagt med tykk is og bilen hadde nok like dårlige dekk, som bilens tilstand ellers. Vi sneglet oss avgårde. Mannen så ut som han var stiv av skrekk der han skled fra side til side. Etter et par timer sa han at han torde ikke kjøre oss lenger! 
Det var heldigvis et slags pensjonat ved veien, hvor han lempet oss av. 

Vi fikk ringt etter en annen drosje og det skal jeg si var forskjell. Det var en yngre både bil og sjåfør. Han hadde kjempefart bortover isen, så der var nok både dekk og nerver i orden. 

Dette var litt av en overgang å komme fra Orientens luksushotell opp til dette mørke og øde landskap. Måtte overnatte underveis på et lite sted, Bosekop Pensjonat. 



Da vi neste formiddag kom frem til sorenskrivergården sto Betina Palmstrøm klar med vafler. Hun hadde invitert legefruen på stedet. Jeg skulle nok besiktiges! 

Sorenskriver Finn Palmstrøm, kom også ned fra kontoret sitt til kaffe og vafler .Kontorbygningen lå bare et stenkast fra sorenskriver gården. Han fortalte at han hadde vært fallskjermjeger i kompani Linge under krigen enda han alltid hadde vært svimmel ved store høyder. At han av alle skulle bli fallskjermjeger var heller komisk! 

Han hadde møtt sin kone i England under krigen, så engelske Betina havnet også her i ødemarken. Hun skrev stadig små morsomme historier i Aftenposten om sitt liv på sorenskrivergården. 

Kjedelig var det absolutt ikke å bo i Finnmark. 
Vi skulle egentlig bli viet i sorenskrivergården, men det var en person Casper, min forlovede, ikke ville skulle være til stede. Han ville at vi skulle vie oss på en embedstur til Kjøllefjord. 

Jeg var protokollfører i rettssakene; ubetalt sådan, men fikk gratis reiser, kost og losji. Satt og skrev direkte ned på skrivemaskin alle referater. Det var mest farskapssaker og grensetvister. Som sorenskriver Palmstrøm sa, er det utrolig at det kan bli så mange gravide her oppe i denne kulden og med alle de ullklær og “pesker” kvinnene har på seg!! (En pesk er en slags skinndrakt samekvinnene brukte om vinteren.) 

Da sorenskriver Palmstrøm kom til Kjøllefjord etter et par dager ble vi enige om at han skulle vie oss der og da. Han satt og advarte oss mot ekteskapet i en ½ time før han viet oss!! 

Han hadde “god” erfaring med tre tidligere ekteskap(!), sa han. 
Ingen ekstra forberedelser ble gjort . Vi spiste lapskaus med de andre gjestene på pensjonatet og vertinnen hadde en papirrose jeg fikk låne! 

Vi møtte sorenskriveren på et kontor hvor han viet oss etter denne lange advarselen, men vi ble da gift på et vis med to vitner til stede. Jeg hadde min kongeblå konfirmasjonskjole på som mamma hadde brodert på brystet!. 
Så sendte vi telegram hjem til våre foreldre, pålydende: “ Nå har vi sagt det forløsende ord, dagen og stedet er Kjøllefjord!!” 

Neste dag ble det holdt fest for oss av distriktslegen og frue. Kjos tror jeg de het. Det var veldig søtt gjort. De hadde jo bare såvidt møtt oss et par dager før, og enda stelte de i stand en deilig middag for brudeparret og sorenskriveren . 

Kvinnene i Tana var litt fornærmet for at vi hadde snytt dem for “bryllupet”. De sa de ville gjerne ha laget til fest for oss. 

Dommerfullmektig-boligen var ikke helt innflyttingsklar da vi kom tilbake fra Kjøllefjord så vi fikk tilbud om å låne legeboligen imens. Den nåværende legen skulle slutte og en ny var ventet om et par uker, derfor kunne vi bo der så lenge. 

Det var et kjempestort kaldt hus, så vi brukte bare stuen mens vi bodde der. Det var dr. Gustav Vig med kone og 2 små gutter som overtok etter oss. 

Vi ble gode venner de månedene vi bodde i Tana. Da huset vårt var innflytningsklart var det to tresenger, et par stoler og et trebord. Vedkomfyr (!) på kjøkkenet, men vi hadde da innlagt vann og vannklosett!. To store stuer var uten møbler, men med pene gulv.! Huset var helt nytt. Vi hadde det svært primitivt. Her var det en nydelig natur, et fantastisk skiføre og et  nydelig nordlys som lyste opp himmelen i mørketiden. Jeg var til tross for mørket meget ute i friluft. 


Det hente jeg gikk flere kilometer på ski til en butikk lenger syd. De hadde da en kolonialbutikk i Tana, men det var godt med litt forandring. 

En gang jeg gikk på veien var det så kraftig vind ar jeg ble løftet opp i luften og kastet ned i veikanten. Jeg har alltid likt slikt uvær, så jeg trivdes godt. 

Vet det var flere “Søringer” (som vi ble kaldt) som ble grepet av “Mørkesyken”. Vi satt en aften hos dr. Gustav Vig, da dundret det på døren og en mann ble sloppet inn. Han var hvit i ansiktet og måtte snakke med doktoren. Nervene slo helt klikk, så han fikk noe beroligende. Disse som tålte mørketiden så dårlig tror jeg satt for meget inne. Hadde de kommet seg mer ut i den praktfulle naturen, ville de sikkert greid seg bedre. 



Det var langrenn for herrer og damer en søndag i Auster-Tana. Vi meldte oss på begge to . Det var 10 km for damer og 15 k. for herrene. 

Tenk jeg slo Finnmarksjentene og kom inn som nr. 1 !! Pokalen har jeg enda med inngravert: “1 premie 10 km Damer, Auster-Tana l949”. Det er den premie jeg setter mest pris på av de jeg har fått!! (De andre er i tennis.) 

Casper kikk 2 premie, og det var bra, for der var flere veltrenete jegere med. 

Ellers var jeg ofte ute på reiser med lensmanns- skøyten i storm. Da opplevde jeg hvordan det var å være sjøsyk!. 

Nordishavet var på sitt værste. Jeg sto oppe i kahytten med lensmannen og beundret uværet, så tar han frem sigarettpapir og lager seg en “rullings”. I det han tenner den kom sjøsyken som kastet over meg. Jeg kom meg ut på dekk i en fart og hang over relingen og “matet måkene” som min daværende mann så pent kalte det!! 

Senere lå jeg nede under dekk og bare håpet en eller annen ville kaste meg overbord, så dårlig følte jeg meg..(nå forsto jeg bedre hvordan mine luftsyke passasjerer hadde det ombord i flyet!) 

Heldigvis hendte det meg bare den ene gangen, enda vi var stadig ute i båt. En gang fra Berlevåg, da det var for dårlig vær for hurtigruten å legge til, måtte vi heises ombord fra en mindre båt i et slags nett!! Da jeg ble lempet ut på dekk på Håkon Jarl og famlet meg ut av nettet, brast det bare ut av meg: ”Dritt båt!!” Da jeg snudde meg rundt, sto kapteinen der og lo. Han skjønte vel at jeg måtte ha utløp for min frustrasjon over “heisaturen” i nettet over til båten hans. 

Vi bodde stadig i Berlevåg hvor vi ofte ble bedt hjem til laksemiddag hos lensmannens familie. Han hadde 4 kjekke barn og en søt flink kone. Hun tilberedte laksen på utrolig mange forskjellige måter. Laks var daglig kost der i gården, for lensmannen fikk stadig fisk i gaver samt all den laksen han konfiskerte fra ulovlig fiske. 

Hver gang det kom telefon til kontoret i Tana herfra, lød det slik: ”Det er lensmannen i Berlevåg, DET ER STORM HER UTE !” Berlevåg var nok et værhardt sted.. 

Mehavn virket litt penere og mer åpent.  Her var det en rettssak mot en kjøpmann som hadde en forretning i en kjellerruin han hadde laget et slags tak over. 

Som så mange på den tiden hadde de ikke fått bygget opp husene sine etter tyskerne hadde brent alle bygninger før de trakk seg ut av Finnmark,. så de fleste hadde bare laget et tak av bølgeblikk o.l. over kjellerene på de nedbrente husene sine. 

Denne kjøpmannen hadde ikke levert inn regnskap eller noen selvangivelse. Da vi kom til ham for å forhøre ham fortalte han at rottene hadde spist opp alle papirene hans!! Så rottene mente han var de skyldige! 

Ellers var vi inne i en liten bukt, hvor det var en grensetvist, eller det var en bonde som ble beskyldt for å ha hugget et tre ulovlig på naboens eiendom, eller noe slikt bagatellmessig. Vi satt nede under dekk på lensmanns-skøyten og skulle skrive dommen. Jeg hørte den nervøse anklagede vandre opp og ned på dekk over oss. “Stakkars mann,” sa jeg til dommerfullmektigen, “du må frikjenne ham”, hvilket han gjorde! 

Da vi kom tilbake til Tana, og sorenskriveren spurte hvor stor straff Casper hadde gitt den anklagede, svarte han som sant var: “Jeg frikjente ham” Sorenskriveren gikk nesten i luften og ropte:” Frikjente du den mannen!!” 

(Det hele var nok min skyld, enda jeg bare var protokollfører! Men som det heter: ”Det står kvinner bakom alt!! ) 

I Finnmark opplevde man utrolig meget rart. Da distriktslegen kom opp hit, hørte han meget om dette som de kalte “ganning”. Han sa han trodde ikke noe på dette før han en natt ble sendt bud etter til en mann som hadde kuttet en hovedåre i låret. Han styrt-blødde og en “gannekone” var sent bud etter og kommet før ham. Da han kom var blødningene stanset og det var for ham helt uforklarlig, så etter dette trodde han på “ganning” 

I arkivet på sorenskriverkontoret var det rettssaker fra 1700-tallet om ganning. Det ble påstått at en person hadde “gannet” død på en annen. Vedkommende hadde skylt hendene sine i vannet etter en likvask og etterpå tatt “offeret” i hånden, og det ble påstått at det tok livet av vedkommende. Han døde få timer etterpå. 

Det er ikke så rart at det blir mye overtro, når en går der oppe i mørket hele vinterhalvåret, men det er kanskje meget som er sant.? 

Ellers var jeg med på turer inn til Varanger halvøyas kraftanlegg, hvor vi måtte gå på ski i milevis. Vi hadde med oss en fjell- vandt same som veiviser .Det var en utrolig opplevelse å gå på ski der innover den øde vidda i mørket. Heldigvis var det litt måneskinn som gav noe lys. Nordlyset lyste også godt opp av og til.
  

Vi så ulv på turen, men vår venn forsikret oss om at de ikke var farlige. Vi kunne bare tenne på noe brennbart så ville de forsvinne!!.. Det var en sympatisk ung mann som vi ofte brukte som veiviser innover vidda. 

På kraftanlegget bodde vi på brakker, og det var nok en kjærkommen avveksling å få besøk selvom vi kom for å dømme noen! (Jeg sier “vi”, selvom jeg, som sagt, bare var protokollfører!) 

Her var det bare farskapssaker. Det ble nokså mange intime avhør, så dommerfullmektigen måtte overbevise den “sky” faren om at jeg var vant til å skrive ned slike ting! ( For de følte seg litt brydd over å ha en kvinne som tilhører.) 

Neste dag satt vi på matbrakka og spiste middag: Plutselig bulet hele veggen inn bak oss, det var veggen inn til kokkas rom. De andre satt rolige og sa at det er nok bare en som prøver å voldta henne. Da reiste en kraftig kar seg fra bordet, dro inn på rommet hennes, og litt etter ble en liten rødmusset mann hevet ut. “Han lar henne nok være i fred heretter”, sa redningsmannen da han kom tilbake og fortsatte uanfektet med kveldsmåltidet. 

Finnmark er et eventyr med sin ville natur. Jeg fikk oppleve våren her når Tana -elvens is løsnet med bulder og brak .Store isflak ble kastet langt opp på land, mens andre buldret videre nedover elven. Vi kunne høre bulderet lenge før vi så isen løsnet. 

Når isen var borte bugnet det av fisk i elven. Vi kunne stå å trekke inn ørret eller laks, ofte tvebitt. Bare synd at den gang hadde vi ingen fryser å legge det i. 
 

Det å oppleve våren i Finnmark ville jeg aldri vært foruten, det kan ikke sammenlignes med noe annet i verden. Alt som plutselig vokser og gror og solen som skinner hele døgnet.! Sommeren kunne komme i løpet av et døgn!. 



Vi kunne se Mikkel Rev fra kjøkkenvinduet vårt tidlig på morgenene, når vårlyset begynte å komme. Den gikk og snuste i en kartong med brød, som vi hadde satt ut til den. Casper hadde satt den ut for å få den på skuddhold . Han skjøt den en morgen, stakkar, for det var skuddpremie på den. Men den døde ikke med en gang, så han løp etter den for å drepe den. Jeg løp etter for å se hvordan det gikk. Reven la seg ned oppe i lia og så på jegeren med hatefulle øyne, før den fikk dødsstøtet med en finnekniv.. Glemmer aldri det blikket, så jeger ville jeg aldri bli, eller være med på jakt mer! 

Ellers kunne en bare gå noen meter opp fra sorenskriverkontoret å skyte seg et par ryper til middag. 

Det var litt av en jobb å tilberede med ribbingen og stekingen på vedkomfyren, men så gode ryper har jeg aldri smakt siden!! 

En kar vi hadde truffet i Tana, spurte om vi ville være med på en fisketur til et lite vann inne på vidda hvor det skulle være mye ørret. Vi dro med ham og fant en forlatt gamme ved vannet, som vi kunne tenne opp bål og lage oss en kaffetår. 

Så laget vi hvert vårt hull i isen og satt i gang pilkingen. Vi så ledsageren vår, som jeg mener het Frisk, stå å fiske, men plutselig så var han ikke der? Det var ingen steder å gjemme seg bort, bare den hvite isen. Ryggsekken hans sto der alene. 

Det var vel bare et sted han kunne ha forsvunnet, så vi løp bort til ishullet hans. Der så vi losluen hans fløt og litt etter kom armene hans kavende opp hullet. Vi fikk trukket ham opp på isen. Han slo flikk flakk med armene, for å få opp varmen. Men det hjalp jo lite i de våte klærne, så vi dro bort til gammen igjen og fyrte opp mer der inne for å tørke opp herr Frisk! 

Vi fant ut at navnet Frisk passet godt på karen. Han hadde med seg en “klunk” i sekken , som han mente varmet bedre enn det lille bålet vårt i gammen. Flasken hadde nok vært fremme før han falt i hullet!! Vi måtte bare se å få mannen i hus, så det ble ikke noe fisk på denne fisketuren med herr Frisk. 


Jeg hadde skrevet til Braathens S.A.F.E og spurt om jeg kunne få begynne i jobben min igjen, og de ønsket meg hjertelig velkommen tilbake!! 

Snakk om en som gledet seg til å begynne å fly igjen! 

Det var jo to helt forskjellige opplevelser .Villmarksliv kontra luksusliv. 

Turen sydover begynte med elvebåt langs Tanaelven. Det var en morsom opplevelse bortsett fra all myggen. Den lå som en tett sky rundt oss! 

Vi traff et par fra Oslo som var på bryllupsreise. Vi overnattet et lite sted ved elvebredden i Finnland. Her var det bare et forheng mellom rommene våre, så vi ble jo etterhvert godt kjent med de nygifte Det viste seg at de hadde sluppet opp for penger på turen. De fikk låne av oss, så de kom velberget hjem til Oslo. De var veldig takknemlig for dette og vi ble invitert til en deilig middag i deres nye hjem hvor pengene ble tilbakebetalt. 

..
Comments