Embedded Files
DEN FØRSTE KONSESJONSTUREN PÅ HONK KONG, DEN 5 AUGUST 1949.
Det var en deilig følelse å komme opp i et fly igjen, og å treffe alle mine gode venner og kollegaer igjen Nå het jeg altså Aanesen til etternavn, og ble døpt “Baanesen”
ganske raskt.
Jeg var så heldig å få være flyvertinne på åpningsturen for Østen-konsesjonen, den 5 august l949.
Det var stort fremmøte på Fornebu da skymasteren “Norse Comander, sto klar til start. Det var kaptein Sverre Bjørneby som hadde den ære å føre flyet, med bror Helge som annen flyver, telegrafist R. Johannesen, navigatør H. Kulbæk, flight engineer O. Aalstad og purser Gunnar Bergan og jeg flyvertinne.
Skipsreder Ludvig Braathen ønsket oss god tur. Han var sammen med statsråd Langhelle og generaldirektør Riiser-Larsen. (I de dager da bølgene gikk høyest om konsesjon på Østen for “Braathens S:A:F:E:” sa Langhelle noe forbeholdent og forsiktig at det ikke er nok å gi konsesjon, det kreves mye av et selskap for å kunne drive regulær ruteflyging, noe skipsreder Braathen var fullt klar over. Han sa selv at tiden til i dag hadde vært brukt til å bygge ut det tekniske apparat som er nødvendig for en slik ruteflyging . Bl.a. hadde det blitt foretatt store bestillinger og innkjøp. På Sola hadde man for 2 1\2 mill. kr. i reservedeler og et teknisk personell på 100 mann, og det var sluttet kontrakt med D.N.L. om overhaling av motorene, så en ikke skulle være avhengig av utlandet og det kunne spares inn 2 1\2 mill. i utenlandsk valuta ved dette.
Skipsreder Ludvig Braathen ønsket oss god tur. Han var sammen med statsråd Langhelle og generaldirektør Riiser-Larsen. (I de dager da bølgene gikk høyest om konsesjon på Østen for “Braathens S:A:F:E:” sa Langhelle noe forbeholdent og forsiktig at det ikke er nok å gi konsesjon, det kreves mye av et selskap for å kunne drive regulær ruteflyging, noe skipsreder Braathen var fullt klar over. Han sa selv at tiden til i dag hadde vært brukt til å bygge ut det tekniske apparat som er nødvendig for en slik ruteflyging . Bl.a. hadde det blitt foretatt store bestillinger og innkjøp. På Sola hadde man for 2 1\2 mill. kr. i reservedeler og et teknisk personell på 100 mann, og det var sluttet kontrakt med D.N.L. om overhaling av motorene, så en ikke skulle være avhengig av utlandet og det kunne spares inn 2 1\2 mill. i utenlandsk valuta ved dette.
Statsråd Langhelle lykkeønsket skipsrederen, han mente at når selskapet var nådd så langt, så skyldtes det i første rekke, skipsrederens fortettede energi. Det hadde han rett i!!
Flygingen på Østen var jo ikke ny for S:A:F:E:, den var blitt fløyet jevnt med avgang hver fredag til Hongkong , og tilbake hver fredag til Norge, siden den første turen 24 februar 1947. Kaptein Sverre hadde hatt 20 turer til Østen og jeg hadde hatt 12, så vi var ikke akkurat ukjent med turen.
. På Sola flyplass hvor vi mellomlandet var det like meget virak, med oppbud av journalister og viktige personer. Vi dro fra Sola kl. 15, som planlagt, og alle passasjerer var blide og forventningsfulle.
Kaptein Sverre ble intervjuet mens vi var i luften også, han fortalte at det flotteste og morsomste var å fly over Afrika, for det var som å besøke en diger dyrepark Elefanter, krokodiller, løver, det er svære flokker av dem – giraffer og antiloper. Han fortalte at vi sikkert flyr over en halv million ville dyr på en slik tur. Hongkong ruten er 18,600 miles frem og tilbake. Hele turen tar 4 1\2 døgn og flytiden er 100 timer tur retur.
Sverre fortalte også at han hadde vært med på å frakte et tonn gull til en verdi av ca. 15 millioner. Ellers nevnte han “verdens lengste syketransport” fra Hong Kong til Gøteborg. ( Som jeg skrev om tidligere.)
Vi mellomlandet i Amsterdam og Geneve. Været var fint over Alpene og paxene nød synet.
Overnattingen var i Roma, som vanlig. Det ble sent, så vi spiste bare en porsjon spagetti på en liten restaurant , Mirafiori, i nærheten av hotellet.
Vi dro fra Chiampino flyplass, hvor Mario, som vanlig ordnet med å få maten ombord.
Så fløy vi via Athen til Cairo hvor vi overnattet på Heliopolis Palace igjen. Herlig å bo her i denne luksus. Tok en tur bort i svømmebassenget og hadde en herlig middag på terassen på hotellet, til smektende musikk .Bjørneby brødrene fikk seg vel et slag bridge med to andre på crewet, før de køyet!
Vi dro fra Cairo kl. 8 neste morgen. Hadde fint klart vær over ørkenlandet og landet i Basra, hvor vi fikk den vanlige catering og jeg fikk min vanlige pakke fiken i gave, som er det værste jeg vet. (Setter seg så innmari fast i tennene!) Det er trykkende varmt her, så vi kom oss raskt opp i luften igjen. Dette var vel en av de dagene kaptein Sverre snakket om, hvor det var 50 grader C. i skyggen og 63 grader i cabinen.(!) og en ikke kan komme nær metallet utenbords uten å brenne seg.
Det var deilig å komme opp og avkjøle oss igjen. Turen gikk til Karachi, hvor vi vanligvis overnatter på B.O.A.C-hotellet på flyplassen , hotellet er pent og ordentlig med vanlige størrelser på rommene.
Grytidlig neste morgen dro vi til Calcutta. Vi måtte alltid dra så tidlig avgårde på disse Østenturene, for det ble ofte ganske turbulent utpå dagen, særlig over ørkenområdene, eller over India i monsuntiden.
Jeg opplevde ofte at lynet slo ned i flyets lynavleder, og det var en nifs opplevelse når en sto i pantryen, for det smalt så kraftig.. Som tidligere nevnt hadde vi ikke trykkabin i flyene våre, skymaster D.C. 4, vi måtte holde høyde rundt 10.000 fot. Derfor kunne vi ikke fly over uværet, slik de gjør i dag.
På flyplassen i Calcutta møtte dir. Erik Myhre opp, sammen med journalister og flere norske på stedet. Myhre skulle nå være vår agent i Østen og det var han helt til han startet sitt eget reisebyrå nederst på Karl Johan, som Saga Tours organisator i midten av 50-årene. (Han fikk hjelp av skipsreder Braathen til å starte dette sitt reisebyrå.)
Bjørn Braathen var også der, den gang var han gift med en svensk pike .
(Nå er han gift med Else, som begynte som flyvertinne rett etter at jeg sluttet.
Hun kom hjem til meg i Bygdø Alle med en felles venn, som mente jeg kunne fortelle henne om yrket. Hun var veldig søt og interessert. Jeg viste henne sommer- og vinter-uniformene mine, som jeg hadde beholdt, da ingen hadde spurt etter dem. “ Men det må du ikke si til noen “, sa jeg . Ikke lenge etter var hun fru Bjørn Braathen !! )
Så var det bare å ordne alt for turen videre å få noen få timers søvn på Grand Hotel. Denne gangen ble jeg ikke plassert i kjelleren heldigvis.
Vekking kl. 5 med den vanlige “svarte” teen, en kjeks og en banan. Så bar det mot skjønne Bangkok, hvor vi overnattet på Bangsue, her pleide vi å bo noen dager , mens et nytt crew overtok turen hjemover.
Men denne gangen ble vi på crewet med til Hong Kong, før vi kom tilbake og hvilte ut i Bangkok. Det var vel antagelig fordi Sverre Bjørnebys crew skulle være tilstede ved høytidelighetene, på grunn av at vi hadde fløyet åpningsturen helt fra Norge.
Det var stor stas på flyplassene Don Muang i Bangkok og Kai Tak i Hong Kong på denne åpningsturen. Her kom journalister sammen med de norske agentene og til og med S.A.S agenter som Asbjørn Øyan og O. Erici møtte opp i Bangkok.
Per Odner og jeg ble etterhvert godt kjent med disse hyggelige S.A.S.-karene. Jeg har et godt billede av oss fire sammen på “Cheze Eve” i Bangkok. På senere turer møttes vi alltid. En på trafikkavdelingen i Oslo hørte om dette. “De er sikkert ute etter opplysninger om Østenruten vår. Du forteller vel ikke noe om den til dem!!?”
Ja, de hørte jo egentlig nesten til “fienden” vår, det var jo de som overtok Braathens godt innarbeidede rute i 1954-55, da Braathens måtte gi opp ( SAS fikk bare konsesjon til Bangkok, det tok 30 år før de fikk den helt til Hong Kong.) Braathens siste ordinære ruteavgang gikk fra Hong Kong 3 mars 1954. I 1955 var det bare fire flyvninger som avsluttet det hele.
Det ble ikke lagt ut rød løper for paxene og oss da vi var vel fremme på Kai Tak, men det var ikke langt ifra!
Skipsreder Nego Wallem og frue Blanche var de første til å ønske oss velkommen, så fulgte flere av våre andre norske venner og en del engelske og kinesiske journalister.
De hadde til og med heist det norske flagg i anledning dagen.
Det ble arrangert festmiddag på hotellet.
Neste dag ble jeg med Hagbarth Kullbeck over til Victoriasiden for å hilse på en onkel av ham, som var sjømannsprest .
Vi fikk sett den norske sjømannskirke og hilst på den hyggelige onkelen. Etterpå fant vi utrolig nok en badeplass midt i Hong Kong. Vannet så rent ut og vi var gale nok til å hoppe uti. (Hadde tatt med badedrakter i håp om å finne en badeplass.) Det hadde vel vært livsfarlig i dag, å bade et slikt sted!, med all forurensingen fra flyktning-båtene og annet.
Senere på dagen ble vi buden opp til de gjestfrie Wallems igjen. “Sjefen” selv var så snill å tilby meg hjelp neste dag til å finne et pent og riktig stoff til en livkjole til Casper. Det skulle være “midnight blue” sa han, og slik ble det. Et lekkert stoff kjøpte jeg. Ble sydd hos skredder Løken i Norge, så det ble jo temmelig dyrt, selvom vi sparte noe på stoffet.
Så gikk turen tilbake til Bangkok og noen hviledager på Bangsue. Dette stedet var rene paradiset. Her badet og solte vi oss. Vi var ikke så redde for solen den gang!
Bjørneby brødrene ordnet med sitt vanlige bridgelag. Selv var jeg glad i bridge, men ikke når jeg kunne ferdes rundt i slike eksotiske omgivelser som her.
Det kom stadig norske fastboende ut til oss, som tok oss med på morsomme utflukter.
Ellers leste jeg en del , der jeg lå på maven ved svømmebassenget.
Her kom jeg over noen visdomsord i en av Axel Munthes bøker:
“Kunnskap kan vi lære av andre, visdom må vi lære oss selv.
Kilden til visdom springer på vår egen mark, blant de stille dyp av våre egne ensomme tanker og drømmer.”
Det var ikke akkurat så mange ensomme stunder på disse turene våre, vi hadde alltid en vi kunne snakke med. Men av og til så kunne en føle seg så uendelig langt hjemmefra, det virket som en levet i en helt annen verden og alt hjemme ble så fjernt!
Da vi dro fra Bangkok hadde vi temmelig fullt fly, det var en del sjøfolk og noen emigranter fra Hong Kong. til Palestina
På hjemturen overnattet vi i Calcutta. Det var et svare strev å komme igjennom toll og få ordnet med catering denne gang, så det tok over tre timer på flyplassen Men da vi endelig kom oss inn til hotellet ble jeg hentet hjem til Erik Myhres leilighet til middag, sammen med de nygifte, Bjørn og hans svenske kone. Det ble en veldig hyggelig aften, selv om jeg var trett etter en lang dag..
De ble med oss som passasjerer neste dag. Da serverte jeg Myhre norske fiskeboller. Sjelden har jeg sett en være så henrykt over å få Bjellands fiskeboller !
Han var lei av den indiske maten, som rimelig var..
Neste dag ble vi fotografert av en journalist fra “The Aviation Journal of India” Dette var på flyplassen Santa Cruz.i Bombay. Først ble jeg fotografert ved Bjørns arm , under dette billede står det: Mr. B.Braathen poses for our cameraman on arrival at Santa Cruz Airport and pulls a charming air hostess into the picture for good measure “og så ved Myhres arm. Står det under billede:” That they pulled in the other hostess for similar effect” .Det ene billede er av meg leende i profil, og det andre an face, derfor så jeg kanskje ut som to forskjellige personer.
Neste morgen var det opp i otta igjen
Vi fløy via Basra til Cairo, hvor vi overnattet på herlige Heliopolis Palace igjen, men det ble et kort opphold her denne gang, så jeg traff ingen av våre venner fra tidligere.
Det ble bare å spise middag å sove de få timene før vi ble vekket kl. 5.
Så fløy vi til Athen, hvor jeg traff min runde blide Maria igjen, hun ordnet alt så bra i flyet, og jeg fikk en ekstra god klem for det var så lenge siden sist. Hadde ikke vært i Athen siden min siste tur før jeg dro til Finnmark. Da var det Lulle og jeg som var sammen. Vi hadde en norsk passasjer med ;Åge Solberg, fra Hong Kong. Den gang overnattet vi i Athen og dro til Akropolis med ham. Vi tok masse morsomme billeder derfra. Da vi kom tilbake til Norge hadde Åge sendt noen skjønne roser til Lulle og meg som takk for turen, men .de var blitt sendt til Trafikkavdelingen etter at jeg var reist nordover, så jeg fikk bare høre om det etterpå. Fikk ikke takket ham før mange måneder senere.
Men denne gangen var det bare en snarvisitt i Athen, så dro vi videre til Roma, hvor vi, crewet, skulle overnatte på Continental Hotel og passasjerene skulle bo på Royal .Hotel.
Det viste seg at en del av paxene ikke fikk lov til å forlate hotellet og det gjaldt også en pike som reiste alene og da måtte jeg bo på Royal Hotel sammen med henne. Kaptein Sverre sa jeg kunne bare legge henne og komme over og spise med de andre etterpå, for Royal lå bare 10 min. fra Continental. Men den lille frøken skulle også ha mat, så jeg gikk ned i spisesalen med henne. Der traff jeg en av de norske passasjerene som ville ha meg til å spise middag der. Han spanderte rødvin på meg. Piken spiste nesten ingenting så jeg “hyllet” i meg et glass rødvin og litt stek ,før jeg fulgte den lille frøken til sengs.
Et par av crewet kom og hentet meg over til de andre, hvor de satt og pratet, senere dro et par av oss på kino og havnet på en italiensk film. Vi gikk derfra etter en kort stund, for den var kjedelig, særlig fordi vi ikke kunne nok italiensk til å følge med.
. En stakkars dame med en liten datter sto utenfor kinoen og tigget. Jeg gav henne noen lire og fikk en blomst, så trasket vi i regnet tilbake til Royal H.otel .
Vi dro fra Rom kl. 7, så det var tidlig opp. Min lille venninne ville bade, derfor kom vi 5 min. for sent ned til bussen, som ventet foran hotellet.. “Good Morning”, sa alle mine paxer i en blid, men noe ironisk stemme! Denne gangen ventet de på meg!
.
Det ble ikke flere forsinkelser fra min side. Mario hadde ordnet alt vel med cateringen og gav meg sitt vanlige klaps på baken, noe han var begynt med etter han var ferdig med stemmeskifte!
Vi var heldige med været over Alpene, så det ble ingen syke. Geneve tok seg ut på sitt beste fra luften. Flyplassen her var meget velholdt og delikat, likeså maten vi fikk her.
På Schiphol flyplass gikk de fleste av paxene av, men vi fløy likevel med Skymasteren til Sola denne gang, for nå kunne den overhales her isteden for hos K.L.M. på Schiphol, som tidligere.
Vi fløy Dakotaen til Fornebu. Vi fikk aviser med intervjuene våre fra starten av denne jubileumsturen. Det ble skrevet litt av hvert, som ikke stemte, i vert fall om meg.. Jeg ble kalt for Kristiansandsdame, gift i Fredrikstad (Finnmark ligner kanskje litt!! !)
Andre skrev at jeg hadde levet et lykkelig “år” der oppe, (det var 5 måneder.) Det med Kristiansand var det litt sannhet i , for jeg ble født der, men flyttet derfra da jeg var 2 år, så det var nok ingen som husket meg i den byen..
Men når det kom fra såpass mange aviser må det vel bli litt virvar.?
Dette åpningsåret for Braathens S:A:F.E. 1949 ble det travleste året i langdistanse flyvninger. Vi fløy 67 turer til Hong Kong, 8 til Bangkok to til Tokyo (sistnevnte var jeg så heldig å bli med på begge turene.)en til Venezuela og en til Johannesburg . Den siste.
Det ble mange turer til Østen, som kunne bli ganske like, om jeg skulle skrive om hver tur, hvilket jeg heller ikke kan huske i detaljer uten dagboken, ville det også kanskje bli en kjedelig oppramsing. Derfor vil jeg bare skrive om små episoder fra de forskjellige turene:
På en av turene til Hong Kong, ble jeg stanset på flyplassen Dom Dom , (Calcutta ) av en inder. Han sto med en brun pakke i hånden, kunne vel se ut som en vekt på ½ kg,
Han holdt pakken frem foran meg og spurte om jeg ville ta den med til Bangkok, hvor en person skulle ta imot den (!!) Det skulle jeg få 10 pund for. Heldigvis hadde jeg da såpass fornuft at jeg forsto dette var farlige saker.
Da jeg fortalte det til kapteinen, ville han prøve å finne denne karen. Men han var sporløst borte. Pakken innholt nok noe annet enn fyrstekake eller gjetost!!
På denne turen var det trykkende varmt selv i Hong Kong. Det var en nydelig strand den gang , Repulse Bay, med en deilig restaurant. Hit ble jeg invitert til bading og lunch med en av mine hyggelige norske venner, Sjur Lothe. Vi badet i det deilige vannet og hadde en god lunch etterpå. Så skulle vi kjøre tilbake og Sjur tok i lommen etter bilnøkkelen. Der var den ikke. Han vrengte alle lommer, men forgjeves. Den var heller ikke gjenglemt inne på restauranten. Da var det bare å lete etter den i sanden, hvor vi hadde skiftet. Det var jo som å lete etter en nål i en høystakk!
Det nærmet seg solnedgang før vi gav opp, men plutselig, som ved et under sparket jeg til noe blankt, og der var nøkkelknippet.!
Jeg hadde turer med flere nye flyvertinner, som jeg ble veldig godt kjent med. En som het Harriet Benum hadde jeg flere turer med. Hun hadde mistet sin mann , som var krigsflyver, han hadde falt ned rett før frigjøringen! Hun hadde en liten datter på 4 år. Det var tappert av henne å begynne som flyvertinne synes jeg.
En tur vi hadde sammen var vi uten søvn fra Lydda til Bangkok. Vi fløy via Athen etter å ha overnattet i Roma, fløy fra Lydda om aftenen etter å ha vært der en natt og en dag. Vi badet i Middelhavet utenfor Tel Aviv den formiddagen vi var der .Så fløy vi via Sharjah til Bombay, hvor det var en morsom mottagelse av en indisk minister, men ellers var alt gørr(skriver jeg i dagboken) Vi ventet i 1 1\2 time før vi ble kjørt inn til Bombay. Bilturen tok over en time og den kunne vært morsom hvis vi ikke hadde vært så dødstrette. Vi hadde ikke sovet hele natten så vi gledet oss til få dusjet og sove. Men den gang ei, vi fikk ikke rom på hotellet.! Paxene var grettene - guttene trøtte og Harriet og jeg gynget av tretthet. Tenk så måtte vi dra tilbake til flyplassen å sove i flyet!!
Slike turer var det heldigvis ikke så mange av. Vi fikk hvile godt ut i Bangkok, og kom oss fort nok til å gå ut “ å handle som vi aldri skulle gjort det før,” som jeg skrev videre i dagboken.
I Hong Kong var vi med noen av de norske på “Horse Race” i den kjente “Royal Hong Kong Yacht Club.” En norsk hest vant et løp, “Norse Prince”, ergelig at jeg ikke satt på den, for det tenkte jeg på, men ville ikke miste penger på den måten, og lot det være.
. Det var morsomt å ha vært med på å se veddeløpsbanen og alle de pyntede tilskuerne. Banen ligger midt i sentrum på Victoriasiden. Mennene gikk i hvite dresser, som var sydd av det kjente stoffet “chark-skinn”, et deilig kjølig stoff, som jeg sydde meg et par drakter av også, hos de flinke og billige skredderene i Hong Kong..
Damene var pyntet til trengsel med store hatter fulle av blomster, smykker i haugevis og blonder både her og der.
Veddeløpsbanen tar 123.000 på tribunene. Hver weekend blir bortimot en milliard kroner satt over styr. Når Kina tar over vil de fortsatt få lov til å drive veddeløpsbanen, til tross for at det er forbudt med veddeløp i Folkerepublikken. De må bare sløyfe ordet “Royal” foran Hong Kong Jockey Club! Den er nå 112 år gammel og har høy sosialstatus. Her er 4500 ansatte og 10.000 deltidsansatte.
Page updated
Google Sites
Report abuse