Det fjene Østen

SÅ ENDELIG TIL DET FJERNE ØSTEN !

På Romas flyplass, Chianpino, ble vi to også alene tilbake for å ordne alt til neste dag. Vi ble kjørt inn i en “Jeep”, med en italiensk sjåfør som rå -kjørte .Heldigvis streiket motoren hans og vi fikk praiet en drosje videre til Royal Hotel , hvor vi alle overnattet. 

Fikk litt tid til å handle etter middag. Vi dro til Romas berømte Via del Corso , eller “Corsoen” ,som den blir kalt. Her er det et spennende og morsomt aftenliv å se. 

Neste dag dro vi til Lydda igjen. Denne gangen var det ille med skyting, så det ble bestemt at vi skulle fly et lite “Domino”-fly inn til Tel-Aviv. Vi landet på en tom drosjeplass midt i byen! 

Før vi dro fra Lydda, pratet jeg med den alltid greie og høflige hovmesteren på restauranten der. Han var trist i dag, og sa: “Det er fryktelig å bo her nå. Vi får nok full krig snart!” Dette var i slutten av mars 1948. Han hadde rett, for de værste kampene var i midten av mai samme år. (selv nå i mars 1997 er det store uroligheter i dette stakkars landet. Spørs om det noen gang kan bli fred her ?) 

Vi bodde på Katedans Hotel ved stranden denne gang. Jeg hørte stadig skudd, men ville ha meg litt frisk luft og gikk ut på altanen, da ropte hotellpiken, som gjorde i stand rommet mitt, at jeg måtte gå inn igjen. Det var altfor farlig å stå der! . 

Vi ble invitert i et selskap med en dr .Vogs om kvelden, hvor det ble danset og spist. til tross for all uro hadde vi en hyggelig aften. 

På hjemveien gikk jeg sammen med Helge (Bjørneby). Vi møtte en gjeng med noen mystiske gutter. De kom rett mot oss og vi trodde nesten vår siste time var kommet! 

Men da de kom helt innpå , synes de visst vi så “anstendige” nok ut, og de bare forsvant inn i mørket.

Etter at jeg hadde lagt meg hørte jeg soldater eksersere utenfor vinduet mitt til langt på natt. 

Neste morgen , var det tidlig start som vanlig. Turen ut til Lydda var utrygg, så vi var lettet da vi sto velberget på flyplassen. Vi skulle fly til Bombay, via Sharjah, som ligger i Saudi Arabia. Et ensomt sted, hvor R.A.F. og B.O.A.C hadde en liten forlegning ved flyplassen. Her var de engelske soldatene glade for litt avveksling, så når vi landet kom det alltid en del stykker bort til oss, for å slå av en prat. Vi landet ofte her på våre Østen- turer, så vi ble kjent med dem etterhvert. 

Det var her på dette øde sted at det kom en sjeik til cantinen på flyplassen mens vi satt der. Etter at han hadde sett meg gikk han bort til kaptein Sverre og spurte om det var mulig å få kjøpt meg for to store sølvsverd og 20 geiter!!. Sverre svarte så alvorlig han kunne, at jeg nok tilhørte en mektig mann i Norge, nemlig skipsreder Braathen, og at han nok ikke ville selge meg. Sjeiken prøvde å heve prisen til et par kameler også, men kaptein Sverre holdt på sitt!! ( Det var jo en stor ære å bli verdsatt så høyt !) 

Skymasteren kunne lette uten geiter og kameler, og med meg ombord. 

Bombay. var neste mål. Været var fint over bukten , så turen gikk problemfritt. 

På buss turen inn til Taj Mahal hotellet i Bombay, så vi mye elendighet langs veien. Så bl. a. to vannskapte, som måtte krype bortover i sølen med forvridde ben slepende etter seg. Det lå mennesker sovende på fortauene. Det er 1000’er av hjemløse, som lever i den ytterste nød i byen. 

Vi passerte høyder hvor hinduene plasserte sine døde i fjellhyller. Gribbene kretset rundt og ventet på nye åtsler. 

Det var litt av en overgang å komme inn på det store flotte Taj Mahal hotellet fra all elendigheten på gaten. Her fikk jeg tildelt et rom, som var stort som en ballsal og med utsikt ned til elven Ganges. 

Bilde av hotell Taj Mahal: ( kort fra Odd)

Etter middagen spaserte jeg med et par av crewet langs elvekanten. Her kom en søt liten indisk gutt bort til oss og spurte om vi ville kjøpe ballong av ham. Han snakket engelsk, men da vi ikke ville kjøpe, sa han på norsk: “En liten bit bare” Jeg spurte :” Snakker du norsk?”, men gutten forsvant, isteden svarte en annen “Ja, visst gjør jeg vel det!” Det var en nordmann som satt på murkanten langs vannet sammen med en engelsk venn . Han reiste seg og presenterte seg som ”Tønnesen fra Kristiansand! “ 

Det ble til at vi gikk sammen til et dansested, som het Greens Hotel. Der var en “levende” dukke som snakket og beveget seg. Her var et flott orkester. Vi hørte klingende kristiansandsk resten av kvelden ! Et rart møte med India. 

Vi dro tidlig tilbake til hotellet vårt, for som vanlig skulle vi opp før soloppgang neste dag. 

Før jeg la meg tittet jeg bak gardinene og under sengen, for tidligere på dagen, da jeg stelte meg, sto det svarte fjes å tittet i alle vinduene. En sto til og med ute på terrassen å tittet da jeg satt i badekaret! Slike forskrekkelser ble det mye av i India! 

Neste morgen ble jeg vekket med den “svarte” teen, banan og en kjeks med det vanlige: “ It is 5 o’cloch ma’m.” 

Vi hadde en turbulent tur over til Calcutta. Vi hadde jo ikke trykkcabin den gang, så vi kunne ikke fly over uværet. Det ble å bære spy -poser det meste av turen. De værste er etter indiske paxer, for de spiser så mye hvitløk! 

Det er ingen enkel sak å bære brett med mat og drikke i slik turbulens. Enkelte ganger kan en finne seg selv helt oppe under taket (!) og innholdet i kopper og glass skal en ha flaks om det finnes noen dråper igjen på bunnen. 

Vi kom til Dum-Dum flyplass utenfor Calcutta, etter ca. 8 timer. 

Her er det så varmt og fuktig at klærne klistrer seg til kroppen. Cateringen går greit her, hvis bare de rette kuliene er på plass. 

I India har de forskjellige kaster, enhver har sin jobb etter rang, hvis det ikke er kulier tilstede av underste kaste, er det umulig å få noen andre “høyere opp” til å ta jobben. Det å tømme toalettet hørte til underste kaste. Dette måtte purser og flight engineer gjøre denne gang. De var ikke særlig henrykt over jobben , der de skvalpet avgårde med den illeluktende bøtten !! Dette problemet hadde jeg heldigvis bare en gang., men det var ille nok! 

Turen inn til byen var en utrolig opplevelse. Det var frodig og grønt. Under store trær holdt barberere på med jobben sin. Det var små “butikker” av alle slag. De hellige hvite kuene vandret rundt i alt dette og spiste seg gode og mette på grønnsakbodene. Hinduene gjør alt for disse hellige kuene. De fikk gå i fred overalt for ingen torde jage dem. 

Vi hadde en foran bussen, som nektet å flytte på seg! Sjåføren prøvde å tute på den, men den bare snudde litt på hode og så på bussen med sine store dumme øyne! Det var bare å sitte tålmodig å vente til det behaget den å gå videre. 

På veien fra flyplassen passerte vi en gammel nedlagt “kulefabrikk”. De laget kulene “Dum-Dum,” som det ble forbudt å lage fordi de eksploderte inne i offeret, og det var for umenneskelig. 

Det ble fortalt at de indiske arbeiderne hadde vært sinte på en av de engelske ingeniørene en dag. De laget kort prosess og kastet ham inn i den glødende smelteovnen! Fabrikken ble snart etter nedlagt og flyplassen ble oppkalt etter den. 

Det er nesten enda mer elendighet å se i Calcuttas sentrum enn det er i Bombay. Som rimelig var ble vi alltid deprimerte av å se all elendigheten. 

Vi kom til Grand Hotel, hvor vi pleide å overnatte. Det var like flotte, imponerende rom her, som store stuer og forgylte møbler. Men en gang hotellet var ganske fullt, ble jeg som sto nederst på crewlisten , og “bare” var kvinne (!!), fulgt ned i kjelleretasjen. Der var det jordgulv og veggene bestod av en slags hønsenetting! Her satt “boyen” fra seg kofferten min ved siden av en vinglete jernseng! Der skulle jeg liksom sove for åpen sene sammen med hotellets tjenerstab, som bare bestod av menn. Skal si jeg kom meg fort opp til kapteinen, som bodde som en konge, og bad ham komme å se hvor de hadde “puttet” meg. Han var like sjokkert som meg , og det ble raskt ordnet, så jeg også fikk bo som en kongelig, og ikke som en kuli!. 

Her på Grand Hotel er det et stort danseorkester, så crewet tok med en drink etter maten, og satte oss ut i parken under en stor måne! Gutta ertet meg med at jeg var månesyk! ( Jeg har alltid vært glad i å se på den, særlig når den er full.!) 

Senere dro vi til et sted i nærheten som het Princess. Der hadde vi en kjempe hyggelig aften sammen med agenten vår, Hjelde.og hans søte frue Liv. 

En senere tur til Calcutta hadde jeg en annen forskrekkelse. Ble vekket av at det ble tumlet med låsen inn til meg! Jeg var alene, så jeg lå stiv av skrekk og hørte at en kom inn og gikk over gulvet. Det var et rom utenfor selve “sovesalen”, med et forheng mellom, så jeg kunne ikke se noe, bare høre skrittene over gulvet! Idet han (en svart, hvitkledd inder) tok forhenget til side, spratt jeg raskt opp i sengen. Skrek ikke, men likevel ble han redd, da han så jeg var våken, for han føk på dør!! Jeg sov ikke mer resten av den natten. 

Neste morgen var det som vanlig vekking ved 5-tiden, lokal tid. Vi mistet jo mer og mer tid, når vi fløy østover , da tiden stadig ble stilt fremover. Det var bedre å fly vestover på hjemveien. 

Men alltid når vi var på vei til Bangkok var alle i ekstra godt humør. Vi skulle til det vidunderlige “Smilets Land”. Det var som å komme til paradis, særlig etter den 

elendigheten vi så i India .