Produksjonene nedenfor er ment som inspirasjon, men ikke i den forstand at dere forventes å nå det tekniske og designmessige nivået som mange av disse representerer. Ingen er produksjonene er perfekte, slik sett er overskriften her litt misvisende, men de representerer ulike uttrykk, som vi kan lære av.
Kunsten er å se bak det rent formmessige og konsentrere seg om hva som faktisk fortelles, og hvilke virkemidler som direkte bidrar til å formidle fortellingene. Med dette perspektivet oppdager vi relativt raskt at nye av det vi får presentert er ren innpakning, som kan fjernes uten at selve fortellingen nødvendigvis blir skadelidende.
Deres utfordring blir nettopp å finne fram til de enkle virkemidlene - det som skal til for å fortelle de historiene dere vil formidle på en effektiv måte.
P3 jobber flermedialt, også i den forstand at dette er dokumentarer som krysspubliseres, både i radio og på web. Alle dokumentarene publiseres over samme mal, alt på en side, en form som jeg synes fungerer veldig bra.
Formmessig er dette lite eksperimentelt, men jeg navigerer effektivt og får raskt oversikt, samtidig som jeg skjønner hvor jeg kan fordype meg.
Tar med dette eksemplet fordi det er en omfattende norsk produksjon. Med The Gas Machine har Statoil satt seg fore å formidle “tungt” fagstoff på en “troverdig og engasjerende måte”. Historien om gassen fortelles med utgangspunkt i plattformen Troll A. Nettstedet “The Gas Machine” inneholder et stort antall videoer, bilder og illustrasjoner som forklarer alle aspekter ved gass – fra leting og utvinning, til bruksområder og klimaspørsmål. Programmererne skal ha hentet inspirasjon fra spillverden og har “sydd sammen en helhetlig 3D-løsning der brukerne selv bestemmer hvilken vei fortellingen går”.
Prosjektet har fått svært god omtale, blant annet fra Norsk Designråd, men det inneholder likevel en god del skjønnhetsfeil. Det ligger også i genselandet for hva vi kan kalle en dokumentar: her handler det vel mye om å komme fram med omfattende informasjon og mindre om formidling med en tydelig stemme.
I motsetning til P3-dokumentarene (se ovenfor) kommer det formmessige mye mer i forgrunnen, men kikker vi nærmere på denne produksjonen finner vi at den har en ganske flat struktur. Fortellermessig er den også ganske ordinær, og bruker etter mitt syn for mye energi :) på effekter som ikke tilfører særlig mye rent fortellermessig. Dette gjenspeiler da også fokuset på informasjon, som går på bekostning av fortelling.
Et tydeligere dokumentaristisk grep kunne vært å fortelle mer av det som formidles gjennom personlige skildringer – øyenvitneberetninger – fra de som var til stede i pionertiden og de som i dag jobber innenfor ulike deler av oljesektoren.
Prado museet i Madrid benytter en lineær video, som suppleres med interaktivitet i form av klikkbare ikoner.
Denne fortellerformen kan vi realisere med annoteringsfunksjonen i YouTube.
Norsk Jonas Bendiksens The Places We Live er prisbelønt, men samtidig ganske enkelt bygget opp. Strukturen er strengt hierarkisk, der vi navigerer mellom steder og mennesker som bor på disse stedene.
Out My Window er strukturert på en måte som minner mye om Places We Live, men utrykksmessig noe anderledes og med andre navigasjonsfunksjoner. De to produksjonene er slik sett interessante å sammenligne.
Bear 71 er en svært sammensatt produksjon der grensesnittet i alle fall forvirrer meg. Like fullt interessant på grunn av spennende fortellergrep, f eks knyttet til å fortelle bjørnens historie med en fortellerstemme i første person.