Hypertekstpionerer

Leseveiledning

Denne artikkelen gir en historisk bakgrunn for utviklingen av hypertekst. Du behøver ikke kjenne navn og årstall i detalj, men bruk gjerne artikkelen som en referanse og som en orientering om de sentrale utviklingstrekkene.

Vannevar Bush

Den data-assisterte hypertekstens historie begynner i 1945 med den amerikanske forskningslederen Vannevar Bush. I 1945 publiserer Bush artikkelen ‘As We May Think’ hvor han beskriver sine tanker om en memex (memory extender). Bush foreslo å konstruere et mekanisk hjelpemiddel, basert på mikrofilmteknologi. Apparatet skulle hjelpe forskerne i å holde orden på store informasjonsmengder.

memexen var tenkt utstyrt med kamera for raskt å kunne avfotografere dokumenter, og en toskjermsløsning for gjenfinning og presentasjon.

Bush jobbet med analoge datamaskiner på 30-tallet og ledet for America’s Office of Scientific Research and Development under den annen verdenskrig. Han så de problemer som stadig større informasjonsmengder kunne føre til. Forskere som ønsket å være i fremste rekke innenfor sine fagfelt fikk en stadig vanskeligere oppgave i å sortere ut den informasjonen som var vesentlig for dem.

memex-systemet kom aldri lenger enn til idéstadiet. Noe av grunnen var at mikrofilmteknologien ikke var egnet til å gjennomføre Bush sine ideer. De tankene som lå til grunn for memex’en har derimot vist seg være langt mer levedyktige. Bush introduserte blant annet det han kalte assosiativ indeksering - et nettverk, hvor forskjellige emner ble knyttet til hverandre via lenker som igjen reflekterte brukerns interesser og behov. Han brukte dessuten et flertydig tekstbegrep som tok hensyn til dette nettverket.

I memex’en kunne tekst henvise til et verk i tradisjonell forstand, til avgrensede deler av verket, til tekster skapt ved linker mellom flere verk, eller til selve linkene. Bush påpekte også hvordan dette ville knytte sender og mottaker nærmere hverandre på en måte som ikke var mulig i trykte tekster. Parallellene til mange av de egenskapene som vi kjenner fra forskjellige tjenester på World Wide Web er ganske åpenbare.

Douglas Engelbart

En av de om hadde lest og blitt inspirert av Bush’s tanker var Douglas Engelbart, en av pionerene innen utviklingen av interaktive brukergrensesnitt. I 1962 var han med på å starte The Augmentation Reseach Center (ARC) ved Standford Reseach Institute. Her eksperimenterte man ned en rekke forskjellige hjelpemidler og brukergrensesnitt. Resultatet av dette arbeidet ble demonstrert i 1968, under det som blir kalt "alle demonstrasjoners mor". En video fra seansen forklarer kanskje hvorfor. Her får vi se vindusbasert navigasjon, datamusen, videokommunikasjon og nettprat.

Som nevnt i hovedartikkelen om hypertekst var Theodor (Ted) Nelson den første til å bruke begrepet «hypertekst». Allerede i 1965 snakket han om hypertekst, da han skulle beskrive sine visjoner om et system han kalte Xanadu. Det var ment å være et system som skulle knytte all verdens skriftlige informasjon sammen, uten at noe noensinne skulle slettes. Et Xanadu-dokument er en virtuell enhet hvor delene kan befinne seg på vidt forskjellige steder i et datanettverk. Et dokument består delvis av originale tekster og delvis av linker til andre tekster. Meningen er at det ikke skal være nødvendig å lagre en sekvens to ganger. Ettersom informasjonen aldri slettes blir det også mulig å finne tilbake til tidligere versjoner av et dokument.

Ted Nelson har vært en av de aller viktigste tenkerne omkring hypertekst, men de systemene han har arbeidet med har ikke fått noe kommeriselt gjennomslag.

Utvikling av forfatterverktøy

Forskningen ved ARC ble langt på vei ført videre av de samme menneskene, men da ved Xerox PARC (Palo Alto Research Center). På begynnelsen av 1980-tallet utviklet Xerox en maskin de kalte for Xerox Star. Denne maskinen var utstyrt med et brukergrensesnitt som ligner mye på de vi kjenner fra dagens datamaskiner, og som langt på vei er en forutsetning for velfungerende hypertekst. Det ble også utviklet programvare i forbindelse med ARC-prosjektene. I 1968 ble oN Line System (NLS) demonstrert for første gang. Programmet, som senere ble videreutviklet under navnet Augment, var utviklet for å samle all relevant informasjon på en effektiv måte og gjøre denne lett tilgjengelig for de om jobbet ved senteret. Dette utviklet seg etterhvert til et hypertekstsystem med over 100.000 noder og tilhørende kryssreferanser.Historien om Xerox Star (se en video av maskinen i bruk) tok raskt slutt, dvs den tok en annen retning, men leder samtidig direkte videre til avdøde Steve Jobs, Apple Macintosh og en påfølgende revolusjon knyttet til bruken av den personlige datamaskinen.Ted Nelson

I 1985 kom Xerox PARC med programmet NoteCards. Dette ga brukeren mulighet til selv å definere noder og velge forskjellige typer linker. Hver node besto av et ‘kort’ som kunne varieres i størrelse. Programmet inneholdt også oversikter over noder og linker, som et hjelpemiddel til å finne frem i informasjonsmengden.Samme år ble Intermedia lansert ved Brown University (USA). I motsetning til NoteCards, hvor databasen ble bygget opp av klart adskilte ‘kort’, besto Intermedia av ‘rullende vindu’. Ved hjelp av intralinker kunne en navigere mellom ankre i teksten.

Tim Berners-Lee

Den engelske ingeniøren Tim Berners-Lee er mannen bak World Wide Web (WWW), en tjeneste som opprinnelig ble utviklet i 1989 mens Berners-Lee arbeidet ved CERN i Sveits. Den første webadressen var http://info.cern.ch/, som ble tilgjengelig via internett den 6. august 1991. I løpet av 1990-tallet ble WWW svært populært, og har dominert den senere utviklingen og forståelsen av hypertekst.

Den neste milepelen kom først i 1978 da MITs Architecture Machine Group lanserte Aspen Movie Map. Det var et system basert på videodisk-teknologi. Dette blir betraktet som det første vellykkede hypermedia-prosjektet.

Brukeren kunne foreta en rundtur i småbyen Aspen (Colorado) ved å gi kommandoer til en datamaskin, som i sin tur sørget for å styre videospilleren.

For militære treningsformål ble slike utviklingsprosjekter svært populære mot slutten av 70-tallet. Man ønsket å bruke teknologien for å simulere kamptrening på en relativt rimelig måte, samtidig som miljøet var så realistisk som mulig.

Samtidig begynte forskere innenfor kognitiv psykologi å interessere seg for nye undervisningsmetoder. Man fant ut at det er lettere å lære visuelt og at kunnskapen huskes bedre når en selv er aktiv. Man så derfor store muligheter i integrering av videodisk- og datateknologi.

Integrering av data- og billedinformasjon var imidlertid ingen ny ide. Allerede under Argument-prosjektet eksperimenterte man med å integrere tekst fra datamaskiner og fjernsynsbilder. Dette ble imidlertid kun brukt som en slags billedtelefon hvor to operatører kunne kommuniserte, i sanntid, mens de jobbet på datamaskinene. Aspen Movie Map representerte noe nytt fordi brukeren selv kunne kombinere sekvenser fra billedinformasjonen, som var lagt inn på forhånd.

Ingen av disse systemene er hypertekster i seg selv, men objektorienterte programmer som gjør det mulig å konstruere hypertekster. Det mest populære systemet ble HyperCard. Det skyldes hovedsaklig at Apple lot denne programvaren følge med sine maskiner i en årrekke. HyperCard minner mye om NoteCards – en av de mange ideene som Apple “overtok” fra Xerox.Hypermedia

Informasjon presenteres i form av webside. En slik side kan bestå av tekst og andre former for informasjon. Den kan lokaliseres, hentes inn og presenteres av en datamaskin med et program kalt nettleser. En side på WWW kan settes sammen av elementer som finnes forskjellige steder på nettet, forutsatt at de kan lokaliseres og dermed adresseres til. Sider og elementene på sidene lokaliseres ved nettadresser, kalt URL (Uniform Resource Locator). Teksten i websider kan også inneholde pekere, med URL-adresser til andre websider. En webside bygges opp med et relativt enkelt system av spesialiserte tegn og koder som gjør det mulig å gi den ønsket form, med plassering av tekst, medieobjekter, pekere osv. World Wide Web er et svært fleksibelt system, noe som betyr at en kan bruke det til å formidle nær sagt alle former for filer. Ved hjelp av tillegg til nettleseren (såkalte plug-ins) kan en dermed sette sammen svært komplekse sider, der delene har spesialiserte funksjoner.

Page updated

Google Sites

Report abuse