Embedded Files
Tjenesten legger derfor opp til å gjøre det enklest mulig å legge ut og spre informasjon. Når spredningen av informasjon samtidig er vanskelig å kontrollere kan dette raskt skape utfordringer, ikke minst knyttet til den enkeltes personvern. Spesielt gjelder dette ved publisering av bilder av personer som ikke har gitt samtykke, eller når bilder og tekst settes inn i en sammenheng som er misvisende eller krenkende.
Et kjennetegn ved de sosiale mediene er at hver enkelt bruker fritt kan publisere informasjon, uten at det som blir publisert blir kontrollert av en redaktør. Informasjonen behøver riktignok ikke bli publisert slik at den er like lett tilgjengelig for alle. En kan for eksempel begrense dette til “venner” og/eller fast oppsatte “følgere”. Dette er imidlertid ikke helt enkelt å holde styr på, noe også Facebooks tidligere markedsdirektør fikk erfare (se faktaboks). Pressen har gjort et prinsippvedtak som sier at informasjon som er publisert offentlig på Facebook kan benyttes av journalister. Hva “offentlig” faktisk innebærer i denne sammenhengen er imidlertid noe uklart.
Sosiale medier medvirker sterkt til at spredningen av informasjon potensielt er global. Facebook er det største sosiale nettverket, med rundt en milliard brukere. Ifølge Facebook selv koster det en milliard dollar i året å holde tjenesten oppe – enormt mye penger, men likevel lite per enkelt bruker. Facebook henter i all hovedsak inn sine utgifter gjennom annonser, og de gjør derfor en rekke koblinger mellom brukerne og det innholdet disse publiserer. Dette gjør Facebook for å gjøre annonsene mest mulig målrettede.
Journalister er i svært stor grad til stede i disse mediene, både som enkeltpersoner (dels som privatpersoner) og gjennom redaksjonene de er tilknyttet. Dette gir en annen tilgang og kommunikasjon med brukerne enn hva det er mulig å oppnå i tradisjonelle medier. Som journalist bør en likevel tenke litt på konsekvensene av å flytte kommunikasjonen til en plattform som Facebook. I brukervilkårene står det nemlig at Facebook “forbeholder oss retten til å avvise eller fjerne sider, uansett årsak. Disse betingelsene kan endres når som helst.”
Å delta i sosiale medier er i høyeste grad frivillig, men for journalister er det langt på vei blitt en nødvendighet å være til stede i disse mediene. Det betyr ikke at en skal publisere alt mulig: sosiale medier er først og fremst en arena for research, dernest en måte å gjøre publiserte saker kjent og følge de opp.
Det er hver enkelt som har ansvaret for å sette seg inn i gjeldende vilkår for de tjenestene han eller hun bruker, og vedkommende må stå til ansvar for det de selv har publisert. Dette gjelder selvsagt også for journalister, men det påligger kanskje denne yrkesgruppen et særlig ansvar for å være ryddige og ikke blande offentlige og private roller.
Det er lite som er privat på Facebook
Randi Zuckerberg, tidligere markedssjef i Facebook og storesøster til Facebook-gründer Mark Zuckerberg, tok bilde av familien samlet rundt kjøkkenbordet. Før Zuckerberg visste ordet av det, hadde bildet havnet på Twitter. Lagt ut i den tro om at bildet var offentlig.
Journalister bruk av sosiale medier har vært omfattende helt fra starten. Listen over journalister på Twitter domineres av kommentariatet, og vi må et godt stykke ned før vi finner en reporter. Haakon Eliassen, AKA @TV2Haakon, befinner seg i skrivende stund på 37. plass. Han benytter Twitter aktivt, både til å promotere og diskutere egne saker. Med døyt seks tusen følgere på Twitter gir dette et ikke ubetydelig nedslagsfelt.
Forskjellen på redigerte medier og sosiale medier
Forskjellen på redigerte medier og sosiale medier
Skjermdumpet fra Eliassens twitterstrøm illusterer imidlertid et annet fenomen, som ofte oppstår på sosiale medier: “ekkokammeret”, dvs at et relativt begrenset antall personer følger og diskuterer med hverandre. Dette er ikke minst noe vi ofte kan observere på Twitter.
I et forsøk på å se i en litt annen retning kan det være interessant å se litt på hvordan andre grupper, som del opererer i ofdfentligeheten, benytter sosiale medier.
Dersom du ikke allerede har en etablert posisjon å bygge videre på er det jevnlig tilstedeværelse og kvalitet i det som postes, som er valutaen som gjelder – her som ellers på nettet. Twitter er imidlertid en god kanal for å skaffe seg nyttige “venner” og “motstandere”, selv om særlig det siste må gjøre med takt og tone.
På grunn av nettverkseffekter trenger en imidlertid ikke ha så mange følgere som Eliassen for at dette skal kunne være en rimelig effektiv kanal.Saker som er egnet for å spres via sosiale medier kan raskt deles med utgangspunkt i et relativt lite antall følgere. Et nettverk av følgere må uansett bygges over tid, og det er knapt noen snarveier.
En liten titt på twitter.com/VoxPopulinor gjør at vi raskt skjønner hvorfor Knut Johannessen ikke lenger blogger like mye på voxpopulinor.blogspot.no.
De redigerte mediene skal, ideelt sett, fylle en demokratisk funksjon som kilder til vesentlige nyheter og som plattform for den offentlige samfunnsdebatten. Sosiale medier, blogger og andre netttjenester for brukerskapt innhold, kan innenfor begrensede grupper eller temaer fylle noe av den samme funksjonen. Vanligvis vil imidlertid disse mediene mangle noe av den bredden i innhold og nedslagsfelt som gir de redigerte massemediene en særlig stilling. De vil også mangle det bransjeetiske grunnlaget og de journalistiske normene som ligger til grunn for virksomheten til de redaksjonelt styrte mediene.
Vox populi (folkets røst), i det minst ved en av dem, bloggeren Knut Johannessen. Johannessen skriver om mange av de samme temaene som vi finner igjen i pressen. Ofte er han vel så grundig i sin presentasjon og diskusjon av aktuelle saker. Han gir imidlertid eksplisitt uttrykk for at han fremmer sine egne meninger, og det han publiserer har ikke vært gjennom en redaksjonell kontroll.
Den aktuelle tweeten fra Lønseth er i seg selv stappfull av retoriske og intertekstuelle grep, men vi får la den delen av tekstanalysen ligge i denne omgang.
Behovet for å ytre seg i offentligheten blir på mange måter mer effektivt ivaretatt på Twitter, i en kortere, men langt hyppigere form. Her får vi også et lite innblikk i den dynamikken som gjør sosiale medier interessant for journalister, og alle andre som er interesserte i hva som rører seg i opinionen.
I skjermdumpet ser vi at Johannessen har gitt et kort svar til Pål Lønseth. Lønseth er mangeårig statssekretær i Justis- og beredskapsdepartementet og vel kjent fra mediebildet. Vi kunne like gjerne valgt en profilert journalist som eksempel, siden disse bruker Twitter på noenlunde samme måte. Lønseth har imidlertid mer variert medieerfaring enn de fleste journalister.
Å følge med på sosiale medier er et “must”, samtidig som en skal ytre seg med en viss forsiktighet. Uttaler Lønseth seg som privatperson? Vi kan neppe tro det om en svært medievant statssekretær, men tweeten har en form som gjør den tvetydig. I det hele tatt er sosiale medier en tvetydig arena, hvor skillet mellom hva som er offentlig og hva som bør regnes som privat er svært vanskelig å trekke.
Lønseth blir selv fulgt av drøyt 2500 personer på Twitter. Han poster den aktuelle twittermeldingen sent en kveld, i løpet av neste dag er denne meldingen retweetet (tweetet videre) av 23 personer. Disse har igjen mange tusen følgere. Her er det riktignok trolig en overlapp i forhold til de som allerede følger Lønseth, men vi ser hvordan meldingen raskt når ut til et potensielt publikum på titusenvis av mennesker.
Det er åpenbart viktig for en politiker å behreske denne kommunikasjonsformen, og minst like viktig for en journalist. En bør trø varsomt – se Informasjonsflyt i sosiale medier.
På bloggen til pensumboka Tekst 2 null, finner du en rekke eksempler på kommunikasjonsmønsteret “registrering”.
"Registrering" er svært relevant i forhold til sosiale medier, både fra brukersiden og sett fra tjenestetilbydernes ståsted.
Page updated
Google Sites
Report abuse