Leseveiledning:
Det er tilstrekkelig å kjenne til begrepet avtalelisens og at det finnes organisasjoner en kan kontakte dersom en har behov for å avklare rettigheter til et verk.
Den økonomiske virksomheten knyttet til opphavsrettsbeskyttet materiale har allerede i dag et stort omfang. Dette vil trolig øke i tiden framover i takt med utbredelsen av ny teknologi. Det er i flere europeiske land foretatt beregninger som viser at omfanget svarer til mellom tre og fem prosent av brutto nasjonalprodukt. Det store omfanget av slik virksomhet og de helt nye forutsetninger som er skapt for produktframstilling og distribusjon, har ført til framveksten av egne forvaltningsorganisasjoner, både nasjonalt og internasjonalt, som forvalter rettighetshavernes interesser. I Norge er det flere organisasjoner som forvalter åndsverk eller prestasjoner som er vernet etter lignende bestemmelser :BONO som arbeider med billedkunst og gir individuell tillatelse til reproduksjon av medlemmers verker.
GRAMO som er musikernes og plateselskapenes vederlagsbyrå. Organisasjonen behandler bl.a. spørsmål som knytter seg til kringkasting av lydinnspillinger.
Norwaco som ivaretar rettighetshavernes interesser i forbindelse med sekundær formidling av kringkasting gjennom kabelnett, overføring av spillefilm til videogrammer mv.
FONO er en interesseorganisasjon for norske plateprodusenter.
TONO som er Norsk komponistforenings musikkbyrå, og som forvalter framføringsrettigheter til musikkverk.
Kopinor som forvalter rettighetene ved eksemplarframstilling (i praksis fotokopiering) av åndsverk.
Selv om disse organisasjonene arbeider innen definerte områder, vil økende «mediekonvergens» føre til at de må samarbeide nærmere enn tidligere, både seg imellom og vis á vis brukerne. Et nærliggende eksempel er multimedieproduksjoner, hvor det gjerne inngår materiale som faller inn under flere organisasjoners ansvarsområde.
Bakgrunnen for «avtalelisensordninger» er et behov for en enklere måte å inngå avtaler på enn alltid å henvise til den enkelte rettighetshaver. Den første ordningen med avtalelisens som ble innført i Norge gjelder fotokopiering i undervisnings-sammenheng. Bakgrunnen for systemet med avtalelisens er hensynet til brukerne. Arbeidet med å inngå enkeltavtaler med et stort antall rettighetshavere fører i de fleste tilfeller til store praktiske problemer; det ville hverken la seg gjennomføre administrativt eller forsvare økonomisk. Når det gjelder fotokopiering har man derfor kommet fram til en ordning der en egen organisasjon – Kopinor – ivaretar rettighetshavernes interesser.
Avtalelisens er altså egne regler som supplerer avtaler en organisasjon inngår for sine medlemmer. Det er verdt å merke at lovens «lisens» gir forvaltningsorganisasjonene hjemmel til å inngå avtaler med brukere som også omfatter rettighetene til ikke-organiserte rettighetshavere på et bestemt område – forutsatt at vedkommende organisasjon representerer en vesentlig del av rettighetshavere innen det aktuelle området. I praksis betyr det at alle rettigheter på enkelte områder klareres gjennom avtaler som en rettighetsorganisasjon inngår med en bruker. Denne løsningen lar seg forsvare med at de vilkår en rettighetshaverorganisasjon finner rimelig for sine medlemmer, også bør kunne være akseptable for andre.
For brukerne gir regler om avtalelisens en mulighet til å inngå avtale med én organisasjon om en nærmere angitt bruk, og gjennom denne avtalen få rett til å bruke samtlige åndsverk og/eller kunstneriske prestasjoner på en lovlig måte.
Slik utviklingen sannsynligvis kommer til å bli, vil det i mange sammenhenger være uråd for en enkelt rettighetshaver å påse at vedkommendes rettigheter blir ivaretatt. Dersom det nåværende «opphavsrettsregimet» ikke bryter sammen er det derfor grunn til å forvente at forvaltningsorganisasjonene får en viktig rolle i årene som kommer. Også
samfunnsøkonomiske hensyn tilsier at det er ønskelig med en videre utbygging av ordninger med kollektiv lisensiering fremfor individuelle rettighetsavtaler.