Embedded Files
Sist endret 25. juli 2013
Leseveiledning:
Ulike forhold knyttet til publikumskontakt kommer vi tilbake gjennom hele studiet. Denne artikkelen kan leses som et grunnlag for bedre å forstå noen av de mekanismene som er virksommet, blant annet når vi diskuterer sosiale medier.
Begrepet offentlighet sfære (og motsatsen privat sfære) henger sammen med forholdet til de deler av samfunnslivet som er åpent, i prinsippet for enhver, og ikke lukket, det vil si «privat». I stedet for å snakke om en offentlig sfære brukes noen ganger "det offentlige rom" eller bare "offentlighet".
At det finnes en offentlighet er en grunnleggende forutsetning for et samfunns politiske og kulturelle funksjoner. I moderne samfunn er mediene en svært viktig del av offentligheten. Det er i denne offentligheten vi, i egenskap av å være medieprodusenter, møter vårt publikum.
Publikum og offentligheten
Publikum og offentligheten
Når vi snakker om publikum i forhold til mediene, behøver ikke de enkelte menneskene å møtes i en offentlig sfære. De kan alle fint oppholde seg i en private sfære, men danner likevel et publikum i kraft av å motta det samme medieuttrykket. Den enkelte kan imidlertid forstå dette uttrykket på vidt forskjellige måter.
Etter hvert som mediene, og samfunnet forøvrig, endret seg, ble den direkte offentlige samtalen gradvis en mer indirekte samtale, hvor pressen og senere etermediene overtok rollen salongene en gang hadde. I de sentraliserte og kommersialiserte massemedier, som dominerte fra midten av 1800-tallet, kommer bare noen få til orde. Nå skal vi selvsagt huske på at de aller fleste innbyggerne ikke hadde tilgang til disse klubbene, av ulike grunner.
Forholdet mellom mediene og publikum har alltid vært sammensatt, i den forstand at de alltid har påvirket og langt på vei definert hverandre. I boka Strukturwandel der Öffentlichkeit viser den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas hvordan publikum og den offentlige sfære utviklet seg på 1700-tallet. Borgerne møttes i litterære salonger og klubber, hvor de diskuterte på bakgrunn av informasjon de mottok gjennom pamfletter og andre forløpere til det som vi i dag kjenner som aviser. De dannet et publikum, som mottok informasjon gjennom mediene, men også en offentlighet som de samme mediene aktivt forholdt seg til.
Takket være trykketeknologien kunne det samme innholdet spres til mange salonger og klubber, slik at diskusjonene et stykke på vei fikk et felles utgangspunkt:
De som arbeider i og med mediene tvinges langt på vei til å ha et mer aktivt forhold til sitt publikum. Den enkelte mediebruker og brukerne som kollektiv kan bli mer lik samtalepartnere, medskapere og distributører både medienes tekster og brukernes tekster. Ofte vil det være et svært tett og produktivt samspill mellom mange aktører. Alle som ønsker å utnytte nettmediene på en profesjonell måte må ha et bevisst forhold til dette.
Forholdet mellom offentlig og det privat
Forholdet mellom offentlig og det privat
I innledningen var vi innom Jürgen Habermas, som mener det har foregått en strukturell forandring av offentligheten – det han kaller en «reføydalisering». Habermas mener at reelle diskusjoner ikke lenger foregår i den offentligheten som er dominert av massemedienes logikk. Dette kan minne om det føydale samfunnets representative offentlighet, der all debatt nærmest blir en form for scenisk underholdning. Publikum har tilsvarende gått fra å være «resonnerende» til å bli rent «konsumerende».
Habermas' offentlighetsteori bygger på og framhever et sett av normer for offentlighetens og følgelig medienes funksjoner. Pressens Vær Varsom-plakat tar opp i seg noe av dette, ved blant annet å legge vekt på at man skal respektere skillet mellom et privat og et offentlig sfære. Videre er en hovedhensikt med pressestøtten, NRK-lisensen og diverse kultursubsidier å beskytte og støtte opp om en mangfoldig offentlighet. Frykten er at dersom rene markedsøkonomiske prinsipper får råde fritt, så ville dette begrense hva slags ytringer som kom til uttrykk i offentligheten.
I boka The Fall of Public Man (1974) tar Richard Sennett til orde for at offentligheten tidligere var preget av en balanse mellom det private og det offentlige. Det offentlige livet var klart definert og knyttet til bestemte roller og oppgaver. I det offentlige kunne en person dermed møte fremmede med en form for profesjonalitet, nærmest som om alle deltagerne var skuespillere på en scene. Målet med å delta i offentligheten er en samfunnshandling, ikke noe som angår den enkeltes privatliv.
Med moderniteten (fra annen halvdel av 1800-tallet) begynner en utvikling som "ødelegger" det teatralske bylivet, som preget 1700-tallet. I den nye samfunnsordenen ble de ulike sosiale posisjonene mindre klar definert, og offentlige roller knyttes i økende grad til økonomiske posisjoner. Dette førte til fremveksten av en individuell personlighet, samtidig som familiens verdier ble opphøyet og fikk gyldighet på offentlighetens område. Dermed privatiseres offentligheten. På toppen av denne utviklingen kommer mediene, som gir innsyn i andre mennesker privatliv, på tvers av ulike samfunnslag. Dermed skapes det Sennett kaller et «intimitetstyranni», der det private får en stadig større betydning i det offentlige.
Det som imidlertid har vært et klart utviklingstrekk, knyttet til de tradisjonelle mediene, henger sammen med en økonomisk, nærmest industriell logikk. Med rotasjonspressen på midten av 1800-tallet ble det svært rimelig å fremstille aviseksemplarer, men da forutsatt at opplagene var store. Trykkpressene var dyre, men de enkelte aviseksemplarene ble billige. Alle økonomiske tyngdelover trakk dermed i retning av sentralisert produksjon og massedistribusjon, en logikk senere medier har tatt opp i seg.
"Digital" offentlighet
"Digital" offentlighet
Først med de digitale nettmediene skjer det igjen fundamentale endringer i forholdet mellom medier og publikum. Fordi innholdet ikke lenger er bundet til eksemplarer, men kan endres som en del av selve kommunikasjonen endres forholdet mellom aktørene. Dette er noe av dette de såkalte kommunikasjonsmønstrene kan beskrive.
Kilder
Kilder
«Offentlighet». Wikipedia,
Berdal, S.R.B. (2004) Public deliberation on the Web: A Habermasian inquiry into online discourse, Oslo: University of Oslo,
http://urn.nb.no/URN:NBN:no-9893
Sandvik, Thomas (årstall ukjent) "Teorier om offentligheten"
Filmen We Live in Public
På den andre siden gjør internetts konsulterende natur det mye lettere enn før å velge bort alt man ikke tror man liker og alle synspunkter man er uenig i. Dermed er det fare for at det oppstår lukkete grupper der en kan frykte at ekstreme standpunkter dyrkes fram.
Med internett har det i prinsippet oppstått nye muligheter for realisering av noen av de klassiske offentlighetsidealene, samtidig som «intimitetstyranniet» også har gode kår. På den ene siden er potensialet som ligger i at enhver med datamaskin og internettilgang nå har mulighet til å være aktiv deltaker i offentlige debatter.
Mange av de samme mekanismene gjør det stadig enklere for enkeltpersoner å fremme ulike sider av sitt liv i en nettbasert offentlighet, f eks slik mange gjør i blogger eller på Facebook. Noen ganger kan formen være som et privat realityshow.
Page updated
Google Sites
Report abuse