Embedded Files
Når vi skal arbeide med presentasjoner i et digitalt nettverksmedium (web) blir innholdet vårt knyttet til et nettverk av noder, koblet sammen med linker. I mange tilfeller er det ikke avsenderen som linker sammen informasjonen, det kan like gjerne være en annen person som på eget initiativ linker sin tekst opp til deler av den presentasjonen som vi har lagt på nettet.
Multilinære fremstillinger reiser en rekke spørsmål:
Må vi forholde oss annerledes til den virkeligheten vi henter våre historier fra? En reportasje eller dokumentar handler gjerne om å peke på noen fenomener og hendelser i samfunnet, som vi mener er viktige. Hvordan få dette fram?
Hva er konsekvensene av at publikum er "medskapere". Kan vi ha en offentlig diskusjon dersom alle forholder seg til ulike fremstillinger?
Hvordan kan en fortelle "autentiske" eller "sannferdige” historier dersom en ikke er sikker på at publikum får med seg alle delene?
Det finnes åpenbart ikke noen endelige svar på disse spørsmålene. Det nærmeste vi kommer et svar er trolig å anbefale at vi tenker på en hyperlinket produksjon som en sammensetning av mindre fortellinger, der hver del konstrueres slik at den kan leses alene, og likevel gi tilskueren en opplevelse og formidle mening. Disse kortere fortellingene må vi så forsøke å knyttet til en “rød tråd”, som kan fungere som et strukturerende prinsipp. Dette kan være steder, personer, tidslinjer, definerte tema etc:
Ser vi på Jonas Bendiksens prisbelønte webdokumentar, The Places We Live, oppdager vi at strukturen egentlig er et ganske enkelt hierarki:
All kommunikasjon oppstår nødvendigvis i et samspill mellom den som kommer med en ytring og de som tolker denne ytringen. Hvordan et konkret innhold blir tolket avhenger dermed av en rekke faktorer, både tekniske og kulturelle, der forhold knyttet til mottakeren kan ha vel så stor betydning som de sider av kommunikasjonen som avsenderen kan kontrollere. Avsenderens bevisste kontroll med hvordan et budskap fremstilles er særlig knyttet til retorikk, en rekke teknikker som ble gjort kjent gjennom Rhetorica, en avhandling skrevet av Aristoteles i antikkens Hellas. Den kan sies å handle om kunsten å overbevise gjennom fremføring, men de begrepene som retorikken definerer kan både anvendes ved produksjon og analyse av et mediert budskap.Multilineære fortellinger
All kommunikasjon oppstår nødvendigvis i et samspill mellom den som kommer med en ytring og de som tolker denne ytringen. Hvordan et konkret innhold blir tolket avhenger dermed av en rekke faktorer, både tekniske og kulturelle, der forhold knyttet til mottakeren kan ha vel så stor betydning som de sider av kommunikasjonen som avsenderen kan kontrollere. Avsenderens bevisste kontroll med hvordan et budskap fremstilles er særlig knyttet til retorikk, en rekke teknikker som ble gjort kjent gjennom Rhetorica, en avhandling skrevet av Aristoteles i antikkens Hellas. Den kan sies å handle om kunsten å overbevise gjennom fremføring, men de begrepene som retorikken definerer kan både anvendes ved produksjon og analyse av et mediert budskap.Multilineære fortellinger
Selv om de retoriske prinsippene er flere tusen år gamle har de fremdeles relevans for nye medier. Retorikkens vektlegging av å overtale tilhørerne har imidlertid blitt tonet ganske mye ned, men fokus er fremdeles på hvordan en best mulig argumenterer for et bestemt syn. Samtidig er det ikke noe i veien for å bruke retoriske teknikker i en fortellende tekst, gjerne presentert som ren underholdning.
På øverste nivå brukes kartet som strukturerende prinsipp. Brukerens valg begrenses til de fem stedene.
Idet vi har valgt et bestemt sted brukes personene som strukturerende prinsipp.
Når vi har valgt en person befinner vi oss på tredje, og laveste nivå i strukturen. Her er det panoramabildene som styrer brukeraktiviteten.
Denne produksjonen er forbilledlig i sin enkelhet, noe som helt sikkert er et resultat av bevisste valg. Dette handler om det man innen retorikken kaller dispositio, altså hvordan vi velger å arrangerer de ulike delene av fortellingen. Siden vi ikke har full kontroll over rekkefølgen må vi introdusere noen elementer som gir oss kontroll over delene.
Figuren nedenfor forsøker å illustrere en modell som ofte brukes, der en ser et utvalg noder i sammenheng og knytter disse særlig tett sammen.
Kjerne og satellitter
Kjerner er betegnelsen på noder som har stor betydning for hvordan historien blir fortalt. Satellitter er noder med mindre betydning for fortellingen som sådan, men de presenterer detaljer som er viktige for brukerens opplevelse.
Tenk deg en situasjon der de grønne og røde punktene i figuren representerer enkelte websider og at brukeren kan navigere mellom de gønne nodene (kjernene) via globale linker, plassert i en form for hovedmeny og deretter navigere innad i sekvensen ved hjelp av interne linker i presentasjonen, for eksempel knyttet til tekstpekere.
I en mer tradisjonell dramaturgisk modell kan kjernene (de grønne punktene i figuren) knyttes til plottpunktene - de stedene i handlingen hvor fortellingen tar en ny vending. I motsetning til tradisjonelle medier, der fortellingen er fastlagt, kan en i en hypertekst romme flere parallelle fortellinger som forgrener seg i et nettverk. Slike fortellinger kallles gjerne multilineære.
Multilineære fortellinger byr på en rekke dramaturgiske utfordringer. I tradisjonelle medier, som papirmediene, film og radio, er det et sammenfall mellom fremstillingens (fortellingens) tid og /eller den spatiale utstrekningen (fordeling av elementer på flater) og de organiserende prinsippene som retorikken baserer seg på. I utgangspunktet kan det derfor virke som om det er en motsetning mellom en kontrollert fremstilling, som jo er en forutsetning for å kunne snakke om retorikk og aristotelisk dramaturgi, og hypertekster, hvor nodene er linket sammen slik at brukeren selv kan velge ulike veier gjennom innholdet.
De aller fleste hyperstrukturer er imidlertid konstruerte, det vil si at en avsender har bestemt hvilke valg som skal presenteres for brukeren. Dermed kan den som lager en hypertekst velge å lede brukeren i en bestemt retning, gjennom å bevisst legge til rette for bestemte valgmuligheter. Brukeren kan dermed ha en opplevelse av å gjøre en rekke valg, mens det fra avsenderens ståsted er tydelig at valgene uansett leder i en bestemt retning:
Dramatrugikurve med kjerner
Dersom de enkelte delene hadde vært bygd opp som selvstendige noder, f. eks. i form av websider, ville en kunne linke inn til presentasjonen av de enkelte stedene og hver person. Dette har mange fordeler, ikke minst dersom vi ønsker å legge til rette for en videreformidling av innholdet vårt på nett. Samtidig er prisen vi betaler mindre kontroll med brukernes bevegelser på nettstedet.
En visuell kobling mellom de to modellene, den klassiske dramaturgikurven med kjerner (noder med spesiell betydning) knyttet til de viktigste plottpunktene. Innenfor hver sirkel kan brukeren gis en rekke valg, men disse er linket sammen slik at alle veier fører videre, gjennom de sentrale nodene - kjernene. På den måten sikrer en at alle brukere kommer innom noder, som avsenderen anser som avgjørende for å formidle budskapet.
Skulle vi overført dette til en tenkt, alternativ versjon av The Places We Live kunne vi sett for oss en utvikling der vi f eks fulgte de enkelte personene vi møter i flere ulike situasjoner, og på den måten bli tatt med på en utvikling over tid. Dette kunne f. eks. vært gjort med korte filmer, plassert på det nederste nivået i hierarkiet vi snakket om ovenfor, der disse ble presentert i en rekkefølge som kunne være strukturert rundt en relativt tradisjonell dramaturgikurve.
The Places We Live benytter Flash som publiseringsløsning. Det innebærer i dette tilfellet at vi kun kan linke til presentasjonens begynnelse, ikke til de enkelte delene. Mange vil oppleve dette som frustrerende, men det gir også avsenderen en økt kontroll. Her vet en at alle vil komme inn til presentasjonen via forsiden.
En hypertekst på web kan bestå av en rekke noder, som kan adresseres hver for seg. Dermed kan eksterne nettsteder linke inn til noder som befinner seg på ulike steder i den sturkturen som vi har lagt til rette for den fremstillingen vi ønsker å formidle.
Page updated
Google Sites
Report abuse