Et sitat er en del av et åndsverk eller kunstnerisk prestasjon som er satt inn i en ny, egenprodusert sammenheng. Sitatretten skal videre sikre den enkelte mulighet til å gjengi andres ytringer innenfor egne verker. I slike tilfeller er det hensiktsmessig at dette kan gjengis ordrett. Åndsverkloven § 22 sier : « Det er tillatt å sitere fra et offentliggjort verk i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger. » Sitatretten skal sikre fri meningsutveksling ved at enkeltpersoner gjengir andres utsagn som en del av den offentlige debatt. Dersom du ønsker å imøtegå et utsagn, er det nærmest en forutsetning å kunne gjengi det utsagn du vil angripe på en korrekt måte. Sitatet må ikke være tatt ut av sin sammenheng, og man kan ikke bruke så korte utdrag at den opprinnelige meningen ikke kommer frem. Opphavspersoner kan ikke motsette seg at andre bygger på deres verk for å fremstille nye verk, og de kan ikke nekte sitat. Hvem som helst kan altså sitere fra hva som helst, men bare “i den utstrekning formålet betinger” og bare dersom en navngir opphavspersonen (respekterer de ideelle rettighetene) slik god skikk tilsier. Du kan sitere fra alle verk som er offentliggjort uten tillatelse fra rettighetshaverne så fremt dette er i samsvar med god skikk, og nødvendig for et formål. Her er det verd å merke seg at sitatretten gjelder alle verkstyper, ikke bare skrevet tekst. I utgangspunktet er det derfor tillatt å sitere musikkverker, filmverk og lignende, men du har under ingen omstendighet anledning til å sitere et helt verk. Kun deler av verket kan siteres. Spesielt for billedkunst og fotografier fører dette i praksis til at man i liten grad har mulighet til å sitere ettersom man lett kommer i konflikt med opphavsmannens «ideelle rettigheter».
Hva som er «god skikk» må vurderes konkret for de forskjellige verkstyper, og innen de forskjellige bruksområder, men sitatet må under enhver omstendighet benyttes i en sammenheng som står i forhold til det som siteres. Begrensningene i sitatretten må dermed vurderes ut fra formålet med sitatet. Dersom du «snylter» på andres innsats kan du ikke påberope deg sitatrett. Videre er det et krav at rettighetshaver navngis, at kilden angis og at selve sitatet er korrekt gjengitt.
Sitatretten vil ofte være begrenset i multimedieproduksjoner på grunn av den intense utnyttelsen som kan finne sted. Spørsmålet blir til enhver tid hva som ligger i begrensningen «god skikk og i den utstrekning formålet betinger».
Kunstverk kan i utgangspunktet ikke siteres med hjemmel i Åndsverkloven § 22. Det finnes derimot en viss adgang til gjengivelse i ÅVL § 23 hvor første ledd lyder :
« Offentliggjort kunstverk og offentliggjort fotografisk verk kan gjengis i tilslutning til teksten i kritisk eller vitenskapelig fremstilling som ikke er av allmennopplysende karakter, når det skjer i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.
Med samme begrensning kan offentliggjort fotografisk verk mot vederlag gjengis også i kritisk eller vitenskapelig fremstilling av allmennopplysende karakter og i tilslutning til teksten i skrifter bestemt til bruk i opplæring.
Offentliggjort personbilde i form av fotografisk verk kan gjengis i skrift av biografisk innhold.
Bestemmelsene i denne paragraf gir ikke rett til gjengivelse i maskinlesbar form, med mindre det gjelder en ikke-ervervsmessig gjengivelse etter første ledd. »
Et åndsverk anses som offentliggjort når et «rimelig» antall eksemplarer av et åndsverk er spredt til allmennheten med opphavsmannens samtykke. Hva som er et rimelig antall vil avhenge av verkets art. At et verk er utgitt er alltid en forutsetning for videre utnyttelse av verket.
Professor Olav Torvund har skrevet en rekke artikler som handler om sitatretten, hovedsaklig med utgangspunkt i den såkalte Maurseth-saken