Animasjonsfilm

All film skaper et inntrykk av bevegelse ved å vise stillbilder fortløpende etter hverandre, 24 bilder hvert sekund. Mens vanlig film har samme opptakshastighet, altså 24 bilder i sekundet, bruker de som lager animasjonsfilm normalt mye lenger tid per bilde. 24 bilder i sekundet er det som må til for å gi illusjonen av en jevn bevegelse, men animasjon kan gjøres med atskillig færre bilder per sekund. I eksemplet til høyre ser vi dette illustrert med en svært enkel animasjon, satt sammen av seks delbilder, vist med henholdsvis 10 bilder og 2 bilder per sekund. Animasjonsfilm brukes vanligvis som en samlebetegnelse for tradisjonelle tegne- og dokkefilmer, men i dag inkluderer animasjonsfilm i høy grad dataskapte figurer og miljøer. Den franske vitenskapsmannen Charles-Émile Reynaud regnes som den første som viste noe som kan minne om animasjonsfilm. I 1877 oppfant Reynaud det såkalte praxinoskopet. Dette var en innretning formet som en roterende trommel med en rekke speil rundt trommelens senter. Disse speilene reflekterte bilder på trommelen innside, og bildet kunne forstørres ved hjelp av optikk. Reynaud utviklet praxinoskopet, blant annet slik at det ble mulig å bytte ut bildene, og han ble i stand til å arrangere verdens første offisielle visning av animasjonsfilm i 1892. Noen år etterpå kom imidlertid brødrene Lumière med kinematografen, og Reynauds oppfinnelse ble raskt utkonkurrert. Prinsippet for å vise film, det vil si å vise stillbilder i rask rekkefølge, har imidlertid vært det samme siden den gang.

Tegnet animasjon

Dette er på mange måter den klassiske animasjonsfilmen. Bakgrunnen og figurene ble tegnet og overført til gjennomsiktige ark, som så ble plassert lagvis og avfotografert på et animasjonsbord. Dette er en svært arbeidskrevende prosess, og i dag er det svært få som bruker slike teknikker for å lage lengre animasjonsfilmer. 

Toril Koves kortfilm "Min bestemor strøk kongens skjorter" er en animasjonsfilm, dels med dokumentaristisk innhold, som benytter denne teknikken. Filmen ble laget i 1999, og nominert til Oscar. I begynnelsen av filmen ser vi et virkemiddel som kjennetegner mange tegnede animasjonsfilmer, nemlig fremstillinger som er svært voldelige. Dette kan en tillate seg uten at noen reagere, da fremstillingen er lite naturalistisk.

Denne filmen benytter også et smart fortellergrep: å fortelle en større historie (om det norske kongehuset, 2. verdenskrig mm) via en person som står helt i ytterkant av historien. Dette gir større frihet til å forme fortellingen slik filmskaperen ønsker:

http://www.filmrommet.no/film/details.aspx?filmid=400199

I dag er tegneprosessen i stor grad digitalisert, enten ved at håndtegnede originaler skannes inn eller ved at det tegnes direkte på datamaskinen. Fargelegging skjer i dag nesten bare ved hjelp av dataverktøy.

Stop-motion 

Såkalt stop-motion eller piksilasjon er en animasjonsteknikk der en flytter på gjenstander og avfotograferer dem bilde for bilde. Denne teknikken brukes særlig i animasjon av figurer. 

Det var denne teknikken som Lasse Gjertsen brukte da han laget videoen "Hyperactive", som ble en kjempehit på YouTube. Egentlig er dette en blandingsteknikk, siden videoen ikke er satt sammen av stillbilder, men av en lang rekke korte videoklipp.

Et annet eksempel på en film laget ved hjelp av piksilasjon er Morten Skalleruds "Året gjennom Børfjord". Teknikken kan også brukes i kombinasjon med tegnete figurer.

“Året gjennom Børfjord”, brukt som grunnlag for Ahas video til melodien "Lifelines".

Året gjennom Børfjord http://www.youtube.com/watch?v=XVgNBgCEeQ8

Aha: Lifelines.

Dataanimasjon

Ved hjelp av datamaskiner lages det to- eller tredimensjonale modeller av karakterer, objekter og omgivelser, som manipuleres på forskjellige måter. Figurene som animeres kan kan styres ved teknikker som minner om stop-motion, det vil si at filmskaperen bruker datamaskinen for å bestemme hvordan karakterene og "kameraet" skal bevege seg, og programvaren regner deretter ut hvordan de enkelte bildene blir. En slik teknikk ble brukt på den norske storsatsingen "Slipp Jimmy fri". Med denne teknikken er det vanskelig å få bevegelsene til å flyte like godt som ved levende bilder:

En annen teknikk er såkalt motion-capturing der skuespillere har på seg drakter som registrerer deres bevegelser. Dette mates inn i datamaskinen, som så bruker dataene for å gjenskape bevegelsene i form av en animasjon. I klippet nedenfor kan du se hvordan noen av disse teknikkene ble brukt i filmen "Avatar".

Animasjon og spesialeffekter

Et av de aller første eksemplene på hvordan animasjon ble brukt for å skape spesialeffekter er Georges Méliès' kortfilm "Reisen til månen" ("Le Voyage dans la lune") fra 1902. Et annet klassisk eksempel er "King Kong" fra 1933, der mange av scenene med kjempegorillaen er utført som dokkefilm.