En sammenligning av de to dramaturgiske tradisjonene, fritt etter Brecht (Brecht , 1982)
Det finnes imidlertid også andre dramaturgiske modeller i tillegg til den klassisk lineære dramaturgien. Noe ganger kan andre dramaturgiske modeller vise seg å være bedre egnet for å beskrive de tekstene vi møter i digitale medier. Et eksempel er Bertolt Brechts idéer om den episke dramaturgien, der et dramatisk stykke deles inn i en rekke deler som hver har sitt eget vendepunkt.
I et episk verk er sammenhengen mellom de enkelte delene er gjerne oppstykket og preget av brudd, en form som kan synes å samsvare med hypertekstens inndeling av en tekst i noder, knyttet sammen ved hjelp av linker. På den ene siden kan linken skape en form for sammenheng mellom nodene, men ofte oppleves linkene i vel så stor grad som brudd, i det brukerens oppmerksomhet vendes i en ny retning.
Lineær dramaturgi
vise gjennom handling
tilskueren trekkes med i handlingen
forbruker tilskuerens aktivitet
lar tilskueren føle noe
opplevelse
tilskueren blir hensatt i noe
suggesjon
tilskueren lever med
spenning knyttet til avslutningen
en scene fører videre til den neste
vekst
lineært forløp
årsak - effekt
følelse
Episk dramaturgi
fremførende
gjør tilskueren til betrakter,
men
vekker tilskuerens aktivitet
tilskueren må ta avgjørelser
verdensbilde
tilskueren stilles overfor noe
argumenter
tilskueren studerer
spenning knyttet til prosessen
hver scene står for seg
montasje
spiralformet forløp
sprang i handlingen
rasjonalitet
Den episke tradisjonen har imidlertid også røtter tilbake til en av antikkens tenkere, Aristofanes. Der Aristoteles la vekt på å fremstille dramaet som et lineært forløp, lot Aristofanes historiene bli fortalt som bruddstykker som kretser rundt et sentralt tema. Selv om disse stykkene kan ha et tydelige budskap mangler de gjerne en klart definert konflikt eller intrige, som driver fortellingen framover.
I stedet for å strebe etter en fortellerform som skapte orden var Aristofanes snarerer ute etter å gi publikum en mer kaotisk opplevelse, for på den måten å hente frem nye sider ved temaet. Gjennom dramaet skal publikum bli konfrontert med motstridende syn, slik at de selv aktivt må ta stilling til det som fortelles.
Figuren er et forsøk på å illustrere en episk dramaturgi. Den vannrette pilen representerer også her tidsrekkefølgen, som dramaets deler presenteres i, der spiralen viser til en potensiell (oftest planlagt) rekkefølge. Der er imidlertid ikke en klart definert sammenheng mellom de enkelte nodene og hvor de er plassert i tidsforløpet.
"Realitet" og "fantasi" og også tatt inn i denne modellen. Dette spennet er også til stede i de andre dramaturgiske modellene. Samtidig blir ofte vekslingen mellom fantasi og virkelighet brukt mer aktivt innenfor den episke dramaturgien, da denne jo har til hensikt få frem ulike sider og vinklinger. Fremstillingen vil ofte presentere motstridende argumenter og perspektiver som avkrever tilskueren aktive valg og standpunkter, noe som står i motsetning til den styrte opplevelsen som den lineære dramaturgien legger opp til.
Persepsjon, oppfatning og opplevelse
Persepsjon handler om den enkeltes oppfatning av omverden ved hjelp av sansene. Det handler altså om hvordan sansepåvirkninger virker inn på det vi faktisk oppfatter. Kall det gjerne det bildet av verden som sansene til enhver tid bidrar med å forme.
Oppfatningen er på ingen måte det samme som sansningen. To mennesker kan sanse noenlunde det samme, men ha forskjellig oppfatning av det som sanses.
Opplevelsen er høyst individuell, og vil alltid være situasjonsbetinget
Den episke modellen passer på mange måter godt til hypertekster, der linkene gir mulighet for å velge mellom en rekke parallelle forløp. Nodenes rekkefølge kan delvis planlegges, men den som legger til rette for presentasjonen kan likevel ikke være sikker på at den enkelte bruker kommer innom alle aktuelle noder.