Embedded Files
Stilretningen preget også arkitektur, litteratur, teater, musikk og fotografi, men når en snakker om "tysk ekspresjonisme" viser det til ekspresjonismen innen filmkunsten.
Robert Wienes "Das Cabinet des dr. Caligari" (1919) regnes som stilretningens begynnelse, og den nådde et høydepunkt i løpet av drøyt ti år.
Ekspresjonismen er en stilretning innen filmen som oppsto i Tyskland i tiden etter første verdenskrig, før nazistene tok makten på begynnelsen av 30-tallet. Det filmatiske uttrykket er i slekt med annen ekspresjonistisk kunst, særlig den modernistiske malerkunsten, med bruk av få detaljer og forvridde former.
Navnet ekspresjonisme kommer av "express", det vil si: "å uttrykke". Med det forstår vi at filmene er ment å formidle kunstnerens subjektive følelser. Målet var å gi uttrykk for rollefigurenes indre liv ved å forme og omforme deres ytre, og de omgivelsene de befinner seg i, til et subjektivt psykologiserende uttrykk. Disse følelsene ble "oversatt" i form av forvridde linjer og overdrivelser, i motsetning til et naturalistisk formsprog.
Ekspresjonismen i filmen ble også påvirket av 1800-tallets fantastiske litteratur med merkelige sinnstilstander og skremmende figurer. Mary Shelleys "Frankenstein" (1818), Robert Louis Stevensons "Dr. Jekyll og Mr. Hyde" (1886) og Bram Stokers "Dracula" (1897) er det mest kjente eksemplene på slike romaner.
En annen ting som kjennetegner den tyske filmekspresjonismen er bruken av skygger og store kontraster. Et mye brukt virkemiddel var å vise skyggene av personer før man fikk se selve personen - et klart bilde på menneskenes mørke sider. Sterke skygger krevde kraftige lyskastere, noe som ikke var lett å få tak i den gang. I "Dr. Caligaris Kabinett" ble derfor mange av skyggene malt på vegger og personer. Det bidro til å gi filmen fikk et veldig spesielt uttrykk, som passer til de teatralske kulissene.
Et filmatisk høydepunkt innen ekspresjonismen er filmen "M" av Fritz Lang fra 1931. En scene viser kun skyggen av forbyteren i det han bøyer seg over sitt offer. Skyggen faller på veggen bak, der det henger det en etterlysningsplakat (ca. 5.30 ut i filmen).
Ekspresjonismens bruk av sterke lys/skygge-effekter og vridde perspektiver ble senere tatt i bruk av Hollywood. Mange av de tyske filmskaperne flyktet på 1930-tallet, men i ettertid er det i hovedsak Fritz Lang og Karl Freund som har fått æren for å ha tatt med seg de ekspresjonistiske teknikkene til USA. Vi finner igjen virkemidlene innen såkalt "film noir". Amerikanske kriminalfilmer fra 40-, 50- og tidlig 60-tall brukte ofte teknikker med skygger, som vi kan kjenne igjen fra de gamle tyske filmene. Senere har mange skrekkfilmer brukt de samme virkemidlene.
Kjente regissører innenfor ekspresjonismen var Friedrich Wilhelm Murnau og Fritz Lang. Murnau laget vampyrfilmen "Nosferatu" (1922), "Den siste latter" (1924) og filmatiserte Goethes"Faust" (1926). Lang regisserte blant annet "Der müde Tod" (1921), "Dr. Mabuse" (1922) og "Metropolis" (1926).
Særlig "Metropolis" er vel verd å se igjen:
Kilder:
Wikipedia, Tysk ekspresjonisme
Stumfilm.no, TYSK FILMEKSPRESJONISME 1919 – 1933
http://www.stumfilm.no/tysk_filmekspresjonisme.html
Page updated
Google Sites
Report abuse