”I de dager jorden var ny og rasene enda ikke kommet til Necaria vandret gudene på jorden. La da meg mitt herskap få fortelle om disse første dager da det eneste levende vesener som vistes var gudene og ondskap, ei godhet fantes.
I de dager var bare planter til og små dyr som krøp på jorden og fiskene i havet. Men gudene var ikke mange og da hver hadde fått tildelt det området de hadde kjærest kjedes de. Så var det en dag at Livets Gudinne gikk ved en bekk. Der så hun Muerti, dødens gud, som satt på bredden og brakk små trebiter i stykket for så å kaste dem på vannet. Muerti kjedes og for å ha noe å gjøre ødela han grener fra det hellige treet for moro skyld. Skapelsens gudinne ble svært harm for livet hun hadde skapt skulle ha sin tilmålte livslengde ikke avbrytes av Muerti når han fant det for godt. Lenge kives de der på elvebredden før de skiltes med krasse oredelag.
På den dagen oppsto det gode og det onde. Kjærlighetens gud, livets gudinnes gemal tok hennes parti. Muertis konkubine hatets gudinne tok det ondes side. Tilbake sto Ea og Havets Gud de ville ikke velge side i den konflikten som utspant seg.
Slik er det laget at guder ikke kan slåss seg i mellom, men må la dødelige kjempe for seg. Den dagen brukte Muerti kvistene fra livets tre til å skape ogrer, orcher, huletroll og andre grusomme skapninger. Livets gudinne skapte alvefolket, vakre på utsiden, men sterke på innsiden.
Ea og Havets gud så dette hvordan de to folkene kriget mot hverandre, hvordan jorden ble ødelagt av krigens herjinger og havets skapninger ble unyttet i horrible eksperimenter.
På den andre dag, den andre dag av krig, skapte de nøytrale gudene menneskene, dvergene og halvingene for å bringe ballanse til jorden for det var slik at mørket holdt på å vinne.
Lenge stridtes de. I sør der ondskapen holdt til ble jorden varm og øde, der livet rådte ble balansen oppveid med å gjøre jorden kaldere. Verden slik vi ser den trådte fram.
Så på den tiden da alt synes forgjeves samledes krigsmenn av alle yrker og raser. Onde som gode for de viste at skulle mørket vinne hadde han ingen ting å gi til sine følgesvenner for jorden ville være død. Fram fra menneskenes rekker trådte 4 gode menn som kledet seg i det ypperste av tidens håndtverk. Hver to ble ledet av en alvefyrste av kongefamilien til de høyeste alvene. Disse seks tok på seg merket og ble paladinus cognitum. Så sterke er det sagt at disse paladinene var at fienden flyktet i skrekk for hærene de ledet.
Så tok til slutt de seks og deres følgesvenner og forseglet mørkegudens skjebne. Makt skulle han ha, men ballansen måtte gjenopprettes så hans fysiske hånd ble fordrevet. Paladinus Cognitum i sin hall skulle vokte dødsguden til evig tid slik at han aldri mer kunne legge jorden øde.
Så er det sagt at i den ytterste nød, på terskelen til den nye tid, når alterilden i Livets templer brenner skall atter de seks og deres følgesvenner i nye skikkelser vandre på jorden.