Sju var tallet da til verden de kom
Av guder sendt for verden å berge
For at den kjente verden ei skulle vakkle.
Fra En ny Verdens lovsanger, av Astrat Gialhom
***
Den svartkledte skyggen klatret lydløst oppover muren. Ved toppen der den gikk over til et skrånende tak stoppet den opp. Speidet, tok så fram et svartfarget rep som, hvis man ikke viste det var der ikke ville vært synlig mot nattemørket. Snart forsvant den ned på kanten av den andre siden av taket. En festekrok så vidt synlig festet bak pipa.
”Jeg har ikke helt mistet grepet”, mumlet skyggen. ”Vedder på at de blir overrasket over å se meg. Det er en stund siden sist jeg var på disse kanter.” Nesten usynlig mot nattemørket firet skikkelsen seg ned til et vindu i andre etasje. Det lyste svakt bak gardinene i den beskjedne, men godt tilliggende herregården. ”Ah, hvorfor gjøre det enkelt! De blir bare mer overrasket over å se meg hvis jeg kommer inn et sted de ikke ventet”. Sakte med sikre skritt begynte skikkelsen å traversere muren på tvers mot et vindu litt lengre borte som ikke var opplyst.
Det kom bare en svak skraping i det haspen på innsiden av vinduet gled opp tilsynelatende uten noen foranledning. ”Ah, vent litt ting behøver ikke være så enkelt som en tror. ..Ja, gammle venn du har ikke mistet helt grepet!” Sakte fjernet han en liten bit tråd som forbandt vinduet med en mekanisme på innsiden. ”Stadig like mistenksom, jeg klandrer ham ikke. Man kan si han har sine grunner.” Skyggen hvisket med seg selv mens han forsiktig fjernet tråd på tråd fra de mest usansynlige steder. Av og til oppfulgt av mumling som fikk enkelte nye ting til å gløde svakt for så å slukkne igjen. ”I sannhet, hvorfor gjøre det enkelt!” sukket stemmen lettet før han etter en tid åpnet vinduet forsiktig og krøp inn i rommet.
Med lette skritt hastet han mot døren som avtegnes av en lysstripe fra gangen innenfor. Fjernet enda en innretning fra dørklinken og gikk så ut i gangen. ”Har de besøk på denne tiden?” mumlet det så vidt hørbart fra den. Stemmer trengte opp fra etasjen under skjønt hva som ble sagt var ikke enkelt å avgjøre. Den mørkkledte lyttet med hodet på skakke en stund før han med et begynte å løpe fremdeles like stille mot trappen ned.
”Du var alltid en klums Astrat” kom stemmen hånlig i det han trodde seg skjult bak døren inn til værelset stemmene kom fra. ”Siden du har bestemt deg for å avlegge oss et besøk så venligst trå inn!” Den svartkledte gjorde en bevegelse og et langsverd dukket opp i den ene hånden fra et sted på ryggen. ”Slå inn” sa han med normal stemme. I det døren splintres rullet han inn gjennom restene sverdet klart.
Rett over hodet hans så han kjente varmen freste en varm elektrisk ladning. ”Brenn !” ropte den svartkledte med sverdet i den ene hånden, fra den andre skjøt det fram flammer fra fingertuppene mot en annen mørk skikkelse som sto midt i rommet. ”Alltid en klums, Astrat, alltid”. Stemmen hørtes svakt lattermild ut.
Sverdet som ble svunget stoppet en fot foran skikkelsen i noe som virket som en usynlig mur. ”Du morer meg ikke lengre. Sett deg sammen med de andre!” Stemmen var blitt en kommando. En kommando det ikke gikk an å la være å lystre, ikke når en samtidig fant seg selv svevende opp ned i retning av en sittegruppe der det allerede satt to personer. Disse kikket desillusjonert på ham, den ene trakk på skuldrene i noe som så ut som en beklagelse.
”Nå som dere alle sitter godt, kan vi fortsette denne hyggelige konversasjonen”. Stemmen fra mannen i midten av rommet hørtes nå ut som om den var blottet for følelser. ”Anarion, du er død!”, utbrøt den overrumplete inntrengeren der han satt i en tvungen unaturlig stiv skikkelse på sofaen. ”Hva er det erkeskurken bruker å si i en sådan stund?” stemmen var blitt lett lattermild igjen. ”Ryktet om min død er sterkt overdrevet?”.
”Ikke igjen!” mumlet noe som hørtes som en kvinne fra en av skikkelsene i sofaen. Ansiktet var skjult av en enkel grå kappe. ”Nei ikke mer!” det ble uttalt litt høyere. ”Hva er det…Moffe? Trives du ikke i nærværet av gamle venner? Å ja, jeg er død. Men jeg er her. Ah hvordan kan det ha seg? Dere aner ikke hva som skal til…Nei ingen distraksjoner! Min aller kjæreste venn Astrat fortell dine venner hvorfor jeg er her!” ”Muerti”, kom det kaldt fra mannen i sofaen. Han hadde inntatt en mer behagelig stilling, fremdeles med kroppen i en unaturlig stilling men dog. ”Det er så lenge siden. Den gangen.... Jeg har kommet til å verdsette det jeg har og det jeg får, ikke det som var”.
Kapittel 1
Det var dvergen ei av vår verden
Tapper med sin øks han drar i kampen
For til verden, vår Aansalon, å reise
For gudene å bringe tilbake
Reddir, ære ved hans navn
Fra Heltenes Lovsang, av Astrat Gialhom
”Det er bare vann! Det er helt ufarlig. Du kunne trenge et bad uansett gammle grinebiter” . Astrat Gialhom, barden, kikket over til den andre siden av elven. Reddir sto sta me begge føttene godt festet i bakken. En diger stridsøks stakk opp over ene skulderen. Det glimtet av stål under den lette briggaen hans. ”Med alt dette stålet drukner jeg sikkert! Lett for deg å si din oppkomling, ”bare vann”, det er vann skjønner du ikke det din sponfjott? Har du dott mellom ørene?”
”To fot dypt Reddir, to fot”, kom det fra barden, han hadde lagt fra seg lutten og sto nå med hendene på hoftene. På den andre siden av vadestedet hadde det vandrende våpenarsenalet av en dverg satt seg ned. Han drog opp en annen stridsøks og satte seg ned og begynte å kvesse eggen som så mer en skarp nok ut fra før. ”Vann!” kunne en høre ham mumle. ”To dagsmarsjer Reddir, vi sparer to dagsmarsjer på å krysse vadestedet her.” Barden hørtes ut som han snakket til en liten unge, hadde det ikke vært for gråstenket og de to lange jevne flettene i skjegget kunne kanskje dvergens sure mine minne om nettop det. Et bortskjemt barn.
”Vi kan ikke vente på ham hele dagen, la ham sitte til han råtner opp!” Anarions stemme vislet irritert. ”Vi drar ikke uten ham” barden hørtes nå like sta ut som Reddir. ”En utfordring. Kan du få ham over på den andre siden tørrskodd?” ”Sløsing!” den svartkledde trollmannen hørtes mildt irritert ut. Han fiklet imidlertid med posene som hang i beltet rundt livet og snart fyltes luften av urgamle formler.
”Sett meg ned din forvokste skilpadde! Din svakryggete pipstilk!” Dvergen brølte i det noe fikk ham til å begynne å sveve opp fra steinen han hadde sittet. Nå kan du bare ta ham med deg Fuzzball. Bare gi ham en dytt det så kommer han over hit”. Stemmen til trollmannen hørtes ikke noe blidere ut. De gule øynene skinte ut fra det benete ansiktet, ”Nei, men ojsann! Jeg glemte å si at denne trolldommen ville ta slutt midt over elven. Du trengte et bad uansett”. Nå kunne det anes et streif av et smil under den dype hetten. Det kom et brøl fra den våte dvergen i elva.
________
Det var gått fem år siden hele følget hadde sett hverandre. Nå på veien mot møtestedet hadde de naturlig møtt hverandre igjen. Veien inn mot den trange dalen der de hadde skiltes noen år før gikk uvergelig over vadestedet. Bortenfor elva var landskapet dominert av forkrøplete trær, i rundt vokste gult gress som ble holdt nede av geitene som gikk her og der som små mangefargede flekker i dalen. Lengre borte drev røyken av et lite gårdsbruk dovent oppover i den vindstille lufta. ”Daern har fyret opp på grua. Vi får håpe han har satt over kjelen og laget noe godt til en sulten veifarer.” Astrat satte opp farten mens han begynte å nynne på en melodi inspirert av øyeblikket. Bak ham kunne han enda høre edene fra den klissvåte dvergen som langt fra smigrende beskrev i detalj enhver svakhet, inbildt eller virkelig, han kunne finne ved den svarte trollmannen. De andre holdt klokelig munn. Det lekte et lite hånlig smil over leppene til den stridsutrustede presten som utgjorde baktroppen. Fuzball var ikke kjent for å være den mest overbærende med andres skavanker.
På nær avstand var gården om mulig enda mindre en den hadde virket borte ved elven. To små bygninger av elvestein med et lavt, skrått tak av halm. Ved dørhellen sto et par redskaper som trengte reparasjon. Enkelte trefliser viste hva Daern måtte ha brukt formiddagen på. Astrat ventet til de andre hadde innhentet ham før han banket på døren. I enhver annen situasjon kanskje han ville vært den siste til å gå inn, men her var han på vennlig grunn. Uten å vente på svar åpnet han døren og gikk inn.
Han skulle til å si noe da en sterk hånd rykket ham ut av døråningen for så å kjøre ham opp mot taket som akkurat der var lavere en det punktet hånden ville. Det kom et hult dunk i det spisshatten ble krøllet mot taket og hodet inni tok støtet. ”Det er Astrat din…forvokste stu..eh…Det er Astrat”, Silvardo kikket nysgjerrig opp på barden som hang slapt i hendene på den store minotauren. De blankpussede hornene skrapet mønstangen når han sto oppreist. Med et fnys slapp oksemannen den forslåtte barden ned der han ble liggende slapt, hånden gjorde et svakt forsøk på å gripe til hodet. ”Stakkar! se hva du har gjort Waylord, kan du ikke lære deg å tenke før du handler. ” En storvokst kvinne med et langt fra pent ansikt bøyde seg fram og undersøkte den forslåtte visesangeren. ”Han har bare godt av å ti stille en stund, ikke sløs bort en healingspell på ham”, Anarion hørtes sånn måtelig fornøyd ut. ”Han har ikke gjort annet en å skravle siden vi møtte ham.” Det så ikke ut som om kvinnen brydde seg om det for snart kunne det høres en svak bønn fulgt av en glorie av mykt lys rundt hendene hun holdt rundt hodet på Astrat. ”Du må ikke alltid angripe først og tenke etterpå”, hun hørtes irettesettende ut. Minotauren bare brummet han hadde satt seg ned foran peisen og stirret inn i flammene.
”Kom inn og sitt, det er vist så vidt plass her inne enda” Husets eier, en middelaldrende mann vinket resten av følget inn. Reddir fremdeles brummende og småskjellende. Den lille stuen ble merkbart overbefolket da den siste fant seg et sted å sitte. ”Maten er snart ferdig. Morfeus her har hjulpet til å lage den så jeg vil ikke garantere resultatet.” Gryta over ilden putret lystig og spredte en deilig luft i rommet. ”Mat…”, minotauren murret helt nederst i halsen.
”Og etter at vi drepte sjefsorchen flyktet alle de andre og da tok vi alt gullet og…” Den spinkle stemmen til halvingen fortapte seg i surret av stemmer fra mennesker som ikke hadde sett hverandre på fem år og først nå merket at de hadde noe felles. Nye bravader ble gjort større en de var og det ble mimret over gamle som så vist ikke var blitt mindre heltemodige siden sist.
Daern satt rolig foran gruen og lyttet med et halvt øre til samtalene, han betraktet en annen som heller ikke tok del i samtalen. Anarion satt for seg selv og leste i en bok forran ilden. Øynene var intenst rettet mot boksidene som så ut til å være skrevet med en fremmed skrift supplert med mange diagrammer og figurer. Av og til kunne en se leppene hans bevege seg nesten usynlig som om han resiterte enkelte interessante punkter. Noe hadde skjedd med trollmannen i løpet av de årene han hadde vært i gruppen. Fra å være hensynsløst hadde han gått over til å bli mer og mer ondskapsfull og innesluttet. Han var deres venn, men ingen kjente ham egentlig, man fikk nesten det inntrykket at han hang med bare fordi det passet ham best for øyeblikket. Likevel fikk man av og til anleding til å tvile på hans hensikter for av og til når det var så aller mest prekært hente det at han trådte til og løste floken for de andre tilsynelatende uten tanke på egen vinning. Kreftene hans hadde økt, men nå…nå var det ikke lengre så sikkert hva Anarion ville velge hvis han fant en lettere utvei.
Daern lettet på konsentrasjonen om Anarions tanker og vendte oppmerksomheten mot de andre. Astrat var begynt å klimpre på lutten den melodien han hadde plystret på når han kom alt i et med at han fortalte med stor innlevelse om plasket Reddir hadde laget i elven. Fuzball var begynt å plukke fra hverandre og pusse rustingen og Morfeus hørte tålmodig på Silvardo som la i vei med skvalderet sitt om store bragder hvor han var helten og Waylord den som han stadig måtte hjelpe. Omtalte person satt fremdeles og åt, han hadde rasket til seg gryta og var ivrig opptatt med å få i seg restene på bunnen.
De hadde forandret seg alle sammen i løpet av de fem årene de hadde vært borte fra hverandre. Silvardo var vel kanskje den som var minst forandret. Håret var blitt lengre og hadde anlegg til å kunne knyttes i en knute snart. Skulle allerede ha vært det i følge ham selv hadde det ikke vært for at et monster hadde bitt av ham en stor tufs av håret når han skulle ut av hula dens. Waylord hadde som vanlig rotet seg bort i problemer og han hadde ”selvsagt” måtte trå til og berge skinnet hans. Den omtalte minotauren så om mulig enda mer innesluttet ut en han hadde vært før. Flere arr hadde det også blitt. Tidligere sår gikk på kryss og tvers over den hårete, store, brystkassa. Skulle en dømme etter hva Silvardo sa kom de aller fleste fra episoder da Waylord hadde rotet seg opp i bråk og behøvd asistanse.
Morfeus, blant dem som kjente henne kalt Moffe, var vokst siden sist. Hun var blitt eldre det var så, men også i modenhet så det ut som selv om hun fremdeles hadde en tendens til å se på verden med barnslig naivitet og stole litt for mye på folk hun ikke kjente. Og litt for mye på dem hun kjente…Tenkte Daern med et sukk. Slik det var nå kunne han sanse at minst to av dem ikke var til å stole på lengre.
Med et ristet hele huset og fikk alle til å kikke opp fra det de holdt på med. Waylord var allerede i ferd med å spenne på seg reimene med de utallige våpnene på før Daern rakk å reagere. Han kikket opp og hørte et advarende rop fra Reddir i det hele taket så ut til å rase ned i hodet på ham.
”Ut, fort før hele taket raser ned” dvergen ropte igjen. ”Den gammle står ikke til å berge, kom igjen!” Han fulgte selv rådet sitt tett fulgt av Fuzzball og Anarion. Astrat spurtet forbi dem alle, merkelig nok hadde han klart å slenge lutten på ryggen og sette på seg hatten før han føyk. Tilbake sto Morfeus i villrede. Waylord stirret trassig på taket som beveget seg som av noe tung på toppen. ”Hold opp taket, mens jeg drar ut Daern!”, Morfeus var allerede på vei mot der hun kunne se den ene foten til den gamle mannen stikke ut fra steinhaugen fra den nedraste murpipa. Hun så seg ikke tilbake for å sjekke om krigeren etterkom ønsket hennes men begynte febrilsk å fjerne stein fra der hun anntok at resten av kroppen lå. Etter en stund skimtet hun så vidt hodet under massene. Eller det som kanskje en gang hadde vært et hode, det var ikke så enkelt å si lengre. ”Taket”, kom det fra bak henne et sted. Hun kikket bak seg. Waylord sto som en støtte midt i rommet hendene og skuldrene støttet det som så ut til å være en stor del av taket. Det så fremdeles ut til å ville rase sammen. Musklene i den store kroppen sto ut som kveiler