NORGE ER AVKRISTNET

HOLDNINGEN

I Tredje Mosebok 11 angies det hvilke dyr det er vi kan spise. Tanken er at vi rettferdiggjør dyrenes egenskaper ved å la dem føde oss, og der er noen dyr vi skal regne som urene. Vi skal blant annet ikke spise svin og kamel. Slike dyr skal ikke få opprettholde oss. Der er to krav angitt til dyrene på landjorden. Det første kravet er at de skal tygge drøv. Det andre kravet er at de skal ha klover som er splittet helt opp. Svinet tygger ikke drøv. Og kamelen har ikke klover som er splittet helt opp. Ved å tilegne oss dyrene, er tanken, vil vi i åndelig forstand utvikle de egenskapene vi derved forsvarer.

Det at der skal tygges drøv var i Grunnloven av 1814 nedfelt i bestemmelsen om at Stortinget var delt i et odelsting og et lagting. I lovarbeidet ble det i Lagtinget tygget drøv over de avgjørelser Odelstinget hadde gjort. Tanken bak drøvtyggingen er at vi ikke bare skal slutte hva som behøves men vi skal beslutte det. Prefikset i ordet beslutte viser til drøvtyggingen hvor vi lar slutningen i tanken komme til anvendelse og tenker oss hva den innebærer mhp. annen lov og hva vi ellers står for. Lagtinget var skilt fra Odelstinget slik at man i Lagtinget skulle være uhildet i sin vurdering.

Det at der skal være kløvde klover var i Grunnloven av 1814 nedfelt i bestemmelsen om odel. Hensyn var klart delt mellom den kjærlighet vi viser ved sønnen av oss og den samvittighet vi viser ved datteren av oss, og Konge og folk ble oppmuntret til å være ansvarlige hva gjaldt avkom. Ved bestemmelsen om odel var man alltid på det rene med at der er et skille mellom det å gjøre Gud gjeldende, ved sønnen, og det å vise nestekjærlighet, ved datteren. Man ble oppmuntret til veloverveide handlinger der overveielsen var å vise enten kjærlighet eller samvittighet. Og man kunne ikke gjerne bare tilfredsstille, i betydningen dåre, ved at bestemmelsen sa at det var sønnen som hadde arverett.

Ved skillet mellom lagtinget og odelstinget ble man oppmuntret til å være ansvarlig og pålitelig. Ved bestemmelsen om odel ble man oppmuntret til å vise ansvarlighet og pålitelighet. Begge disse bestemmelsene i Grunnloven er nå blitt endret. Det betyr at folk flest, som ved Grunnloven oppfatter sin holdning, har endret seg.

LOVER VEDTATTE

GRUNNLOVSENDRINGER

Grunnloven av 1814 var klart kristen. I Grunnlovens § 2 heter det: ”Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion.” Og det heter i § 4: ”Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion, haandhæve og beskytte denne.”

Der er per i dag altså to grunnlovsendringer som klart viser at Kongen har gått bort fra Grunnlovens forankring i kristen tro. Den ene endringen er opphevingen av odelsretten. Den andre endringen er opphevingen av skillet i Stortinget mellom Lagtinget og Odelstinget.

Opphevingen av odelsretten

Kvinner er i dag arveberettiget på lik linje med menn. Det er direkte i strid med Grunnlovens § 107 hvor det heter: ”Odels- og Aasædesretten maa ikke ophæves.” Denne bestemmelsen skulle sikre at norske borgere viste ansvarlighet i det de så til sønnen av seg, altså til sitt høyre hånds arbeid, som annerledes enn til datteren. Sønnen er meningen med livet. Vi skiller mellom ære og samvittighet.

De vedtak som er gjort, er følgende:

1. I 1974 ble det vedtatt ny Odelslov, og i den nye loven er kvinner arveberettiget på lik linje med menn (Lov av 28. juni 1974 nr. 58, i kraft fra 1. januar 1975).

2. Likestillingsloven ble vedtatt i 1978 (Lov av 09. juni 1978 nr. 45). Ved denne lovens § 10 ble Likestillingsombudet opprettet.

3. I 1990 ble det vedtatt at kvinner skal arve tronen på lik linje med menn (Grunnlovens §6, Grunnlovsbestemmelse av 13 juli 1990 nr. 550).

4. Likestillingsombudet ble ved Diskrimineringsombudsloven), i kraft fra 01. januar 2006, et Likestillings- og diskrimineringsombud. Stortingets beslutning: Besl.O.nr.69 (2004-2005) Lov om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda (diskrimineringsombudsloven). Kongens vedtak: Offisielt fra Statsråd 10. juni 2005 (Lov nr. 40).

Opphevingen av skillet mellom Lagtinget og Odelstinget

I Grunnlovens § 49 het det: ”Folket udøver den lovgivende Magt ved Storthinget, der bestaar af to Afdelinger, et Lagthing og et Odelsthing.” Denne bestemmelsen var ment å angi hvordan nordmenn kommer fram til lover. Bestemmelsen skulle sikre at norske borgere var på det rene med hva de sto for ved i åndelig forstand å tygge drøv før de gjeldet seg.

Bestemmelsen i Grunnloven ble endret 20. februar 2007 etter innstilling fra en gruppe stortingsrepresentanter og endringen hadde virkning fra 1. oktober 2009, etter at nytt Storting hadde vedtatt grunnlovsendringen andre gang. Se vedtaket her. Vedtatt i Kongelig resolusjon av 30. mars 2007.

ENDRINGER I MATERIELL LOV

Velsignelse av homofili

Det ble i 1981 forbrytersk å gjøre fordømmelse av homofili gjeldende. Dette er det innledende og alvorligste forholdet hva gjelder avkristningen av Norge. Gud fordømmer det om en mann ligger med en mann slik mannen ligger med en kvinne, og ved norsk lov er fordømmelsen søkt forhindret i fra å kunne bli gjort gjeldende. Det er forbrytersk blitt å hevde den Hellige Ånds fordømmelse. Det er alvorlig. En kristen ville ha kunnet påpeke at lovbestemmelsen er ikke-kristen, og dermed peke på den som synd slik predikanten Hans Bratterud gjorde i en radiosending i 1981. Bratterud ble i Høyesterett dømt for diskriminering av homofile. En kristen kan altså ikke gjøre samvittigheten gjeldende.

Straffelovens bestemmelse om at homoseksuell omgang mellom menn var forbudt ble opphevet ved lov 21. april 1972 nr. 18. Lovene av i dag som forbyr fordømmelse av homoseksuell omgang er i direkte strid med forbudet som gjaldt før 1972. Således er Kongen av Norge i strid med seg selv: Hva som i kraft av Grunnloven tidligere ble søkt bekjempet blir nå søkt fremmet. Eller omvendt. Våre fedre sto trygt: De fulgte Guds ord og dermed Grunnlovens bestemmelse om at vi er et kristent folk.

De vedtak som senere er gjort, er følgende:

1. Straffelovens § 135a ble endret i 1981 ved at seksuell legning/orientering/livssyn ble inkludert i forbudet mot trussel, forhånelse, og hatefulle ytringer mot bestemte personer (Lov av 8. mai 1981 nr. 14).

2. Loven om registrert partnerskap, velsignende homofilt samliv, kom i 1993 (Lov 30 april 1993 nr. 40).

3. Kapittel X.A i Arbeidsmiljøloven fikk i 2004 den bestemmelse at det i arbeidslivet er forbudt å opptre fordømmende overfor folk beroende på deres seksuelle orientering (Lov 26 mars 2004 nr. 15). Stortingets beslutning: Besl.O.nr.58 (2003-2004): Lov om endringer i lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø mv. (likebehandling i arbeidslivet) m.m. Kongens sanksjon: Offisielt fra Statsråd 26. mars 2004 (Lov nr. 15). Denne loven ble i 2005 opphevet og erstattet av Lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. I denne loven er forbudet mot å opptre fordømmende overfor homofile gitt i § 13.

Innføringen av forvaring som straffeform

Ved at forvaring er innført som straffeform blir mannen umyndiggjort i det straffen ikke er til å sone men er uttrykk for dom over person. Denne bestemmelsen er direkte i strid med Kristi bud om at vi ikke skal dømme, og er således i strid med Grunnloven hvor det heter at: ”Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion”.

Det er meg ukjent når rettspsykiatriske undersøkelser ble hjemlet i norsk rett slik slike i dag er det i henhold til Straffeprosesslovens Kapittel 13. Utilregnelighet (ikke utvist skyld) synes alltid å ha vært et begrep i strafferetten, men det er meg ukjent på hvilket tidspunkt fra psykologer eller psykiatere ved sine dommer begynte å virke bestemmende på straffeutmålingen.

Vedtak fattet:

Stortingets beslutning: Besl.O.nr.42 (1996-1997): Lov om endringer i straffeloven m.v. (strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner). Kongens sanksjonering: Offisielt fra Statsråd 17. januar 1997 (Lov nr. 11).

I Lov om straff har forvaring som straffeform fått et eget kapittel, nemlig Kapittel 7. Stortingets beslutning: Besl.O.nr.63 (2004-2005) Lov om straff (straffeloven).

Innføringen av anonyme vitner

I 2000 ble det ved lov bestemt at retten kan tillate anonym vitneførsel etter begjæring fra påtalemyndigheten. Denne bestemmelsen er gitt i Straffeprosesslovens § 130a. Anonyme vitner er umulig å imøtegå, og ved denne bestemmelsen lærer vi å frykte Kongen. Ved denne bestemmelsen er retten gitt å bli bøyd.

Vedtak fattet:

Stortingets beslutning: Besl.O.nr.87 (1999-2000): Lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven m.v. (tiltak for å beskytte aktørene i straffesaker mot trusler og represalier m.v.). Kongens sanksjonering: Offisielt i Statsråd 28. juli 2000 (Lov nr. 73).

Innføringen av romavlytting

I 2005 ble det ved lov vedtatt endringer i straffeprosessloven og politiloven tillatende romavlytting og bruk av tvangsmidler for å forhindre alvorlig kriminalitet. Ved vedtaket lærer vi at vi skal underordne oss. Lovbestemmelsen er et klart brudd med legalitetsprinsippet, som er innstiftet ved troen på Kristus. Vi skylder ikke Kongen vår person, men Kristus. Vi blir rettferdiggjort ved tro, ikke ved Kongens syn på oss.

Vedtak fattet:

Stortingets beslutning: Beslutning Odelstinget nr. 100 (2004-2005). Kongens sanksjonering: Offisielt frå Statsrådet 17. juni 2005 (Lov nr. 87).

DEN KRISTNE FORMÅLSPARAGRAFEN ER OPPHEVET

Skolen har tradisjonelt hatt som oppgave å gi elevene en kristen og moralsk oppdragelse. Dette formålet ble i 2009 fjernet, og i formålsparagrafen i Opplæringsloven heter det nå at ”[o]pplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som òg kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane.” Ved dette vedtaket er troen på Kristus oppgitt til fordel for tro på lov. Mennesket oppfattes som å skulle passes på, underordnet verdier.

Vedtak fattet:

Stortingets beslutning: Beslutning Odelstinget nr. 42 (2008–2009). Kongens sanksjonering: Offisielt fra Statsrådet 19. desember 2008.

BRUDDET MED DEN PROTESTANTISKE ANTAGELSE

I Grunnlovens § 4 heter det: «Kongens skal stedse bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion, haandhæve og beskytte denne.» Det gjøres ikke. I denne artikkelen vil jeg kort påpeke hvorledes det er.

Martin Luther, som Reformasjonen ble utløst ved, var tysk prest. Han var altså i utgangspunktet katolikk. Men han så seg lei på avlatsskikken. Skikken var at folk bekjente sine synder for presten, og så ga presten dem å gjøre avlat eksempelvis ved å be så og så mange bønner, gjøre et stykke veldedighetsarbeid, eller donere penger til Kirken. Slik forestilte folk seg at de ble benådet. I tillegg hadde Paven formulert et sett av handlinger som gikk for å være gode gjerninger, herunder det å gi gods og gull til Kirken i arv. Luther fnyste. Han hevdet at slike gjerninger i seg selv er bare tull. Luther sa at den som føler at han ofrer når han gjør gode gjerninger er ute av stand til virkelig å gjøre godt. Hvis ikke hjertet er med, slik at det er naturlig å gjøre godt, så har såkalte gode gjerninger ingen betydning for frelse. Den kyniske vil aldri være i stand til å gjøre godt. Den hellige Ånd må virke i et menneske for at dets handlinger virkelig skal være gode.

Paven ble rasende. Han truet Luther med bannlysning i 1520 men Luther brente bullen. Bannlysningen trådte dermed i kraft. I 1521 ble Luther innkalt til Riksdagen i Worms, hvor han forsvarte sin lære, hvorpå han ble erklært fredløs. Saken var at pavens prester mente mennesket er utrustet med en fri vilje. Gud har påpekt det gode og det onde for oss, mente de, blant annet ved budene, og de hevdet at hvis det ikke var så at mennesket er i stand til å velge det gode framfor det onde så er tegningen fra Gud meningsløs. Videre, mente de, ville mennesket være overgitt skjebnen hvis det var slik at Gud hadde laget henholdsvis gode og onde mennesker. Mennesker vil da ikke kunne kvalifisere seg ved hva de enn gjør godt hvis de ikke har Guds særlige kjærlighet.

Luther sto på sitt. Det er helt umulig for mennesket, sa Luther, å forandre på Guds vilje. Den kyniske kan gjøre så mange velgjerninger han bare orker, men hvis hjertet ikke er med, sånn at han virkelig viser barmhjertighet, så betyr gjerningene ingen ting til eller fra. Gud bryr seg ikke om skuespill.

Den kyniske vil ofre gode gjerninger fordi det lønner seg. Men barmhjertighet er hva Gud vil ha, ikke offer. Så Luther hadde rett. Den bevegelsen han startet ledet til Reformasjonen og konge etter konge sluttet seg til. Til Danmark-Norge kom Reformasjonen i 1536-37.

I Norge i dag er vi satt tilbake til det syn som rådde i Kirken før Reformasjonen. Kongen har gitt seg hen til en tro på mennesket som i utgangspunktet elendig men satt i stand til å ordne sin frelse ved fornuftens hjelp bare han har verdier å underordne seg og normer å forholde seg til. Norge er avkristnet. Kongen har avkristnet Norge.