Stemningen i 1905

Regjeringen i 1905 var ingen stusselig forsamling. Det var ikke uslinger som krevde respekt som overfor Sverige forlangte egne norske konsulater i utlandet. Det var en regjering med selvtillit på Norges vegne, – det var en regjering med opplevelse av verd.

Norge hadde altså vært i union med Sverige siden 1814, og på 1800-tallet var der noen personer som satte kursen for Norge, og som ga oss håp. Tidlig ute var dikteren Henrik Arnold Thaulow Wergeland (1808-45), som viste at vi kunne hevde oss litterært. Det gjorde samtidig dikteren Johan Sebastian Welhaven (1807-73), om enn han bosatte seg i Köbenhavn. Og der var Ivar Aasen (1813-96), språkforsker og dikter, som la grunnlaget for nynorsk som skriftspråk, og som gjennom dikt og andre publikasjoner næret nasjonalfølelsen. Det var han som skrev diktet «Nordmannen» («Millom bakkar og berg»), og det var han som samlet og ga ut «Norske ordtak». Fokuset på nynorsk ble fulgt opp av dikteren Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870). Videre var der Peter Christen Asbjørnsen (1812-85), forfatter og naturforsker, og Jørgen Mo (1813-82), dikter og prest. Sammen samlet de og gav ut de norske folkeeventyr. Og der var Elias Blix (1836-1902), teolog og dikter. Det var han som skrev diktene «Å eg veit meg eit land» og «Gud signe vårt dyre fedreland», altså Fedrelandssalmen. Der var også komponisten Rikard Nordraak (1842-66), som skrev tonen til det som ble nasjonalsangen ("Ja - vi elsker dette landet"). Ole Bull, den vestlandske fantastiske fiolinisten, og komponist, levde på denne tid (1810-1880). Og så var der malerne Adolph Tidemand (1814-76) og Hans Gude (1825-1903). Og Camilla Collett (1813-1895), av særlig betydning for kvinnesaken.

Disse la grunnen for en kulturell oppblomstring. I 1905 levde alle de vi i dag hedrer som våre største kunstnere. En kan selvsagt ikke gjøre et klart skille mellom de nevnt over og de som faktisk levde i 1905. For eksempel gikk Bjørnsom og Ibsen, nevnt under, på Heltbergs studentfabrikk sammen med Vinje, nevnt over, rundt 1850. Men dette var de som faktisk levde i 1905:

Johan Halvorsen, komponist, var 41 år gammel i 1905. Han døde i 1935.

Edvard Hagerup Grieg, komponist, var 42 år gammel i 1905. Han døde i 1907.

Fritjof Nansen, statsmann, vitenskapsmann og friluftsmann, var 44 år gammel i 1905. Han døde i 1930.

Bjørnstjerne Bjørnson, dikter og forfatter, var 68 år gammel i 1905. Han døde i 1910.

Henrik Ibsen, dikter og forfatter, var 72 år gammel i 1905. Han døde i 1906.

Johan Bojer, forfatter, var 33 år gammel i 1905. Han døde i  1959.

Gabriel Scott, dikter og forfatter, var 31 år gammel i 1905. Han døde i 1958.

Jonas Lie, dikter og forfatter, var 72 år gammel i 1905. Han døde i 1908.

Arne Garborg, dikter og forfatter, var 54 år gammel i 1905. Han døde i 1924.

Knut Hamsun, forfatter, var 46 år gammel i 1905. Han døde i 1952.

Olav Duun, forfatter, var 29 år gammel i 1905. Han døde i 1939.

Johan Falkberget, dikter og forfatter, var 26 år gammel i 1905. Han døde i 1967.

Alexander Lange Kielland, forfatter, var 56 år gammel i 1905. Han døde i 1906.

Nils Kjær, forfatter og skribent, var 35 år gammel i 1905. Han døde i 1924.

Anders Hovden, prest og forfatter, var 45 år gammel i 1905. Han døde i 1943.

Sigrid Undset, forfatter, var 23 år gammel i 1905. Hun døde i 1949. (Hun debuterte i 1907.)

Gerhard Munthe, maler og tegner, var 69 år gammel i 1905. Han døde i 1929.

Frederik Collet, maler, var 66 år gammel i 1905. Han døde i 1914.

Amaldus Clarin Nielsen, maler, var 67 år gammel i 1905. Han døde i 1932.

Edvard Munch, maler, var 42 år gammel i 1905. Han døde i 1944.

Gustav Vigeland, skulptør, var 36 år gammel i 1905. Han døde i 1943.

Unionen med Sverige gjorde ikke nordmenn til et tafatt folk. Det skal vi huske svenskene for. Da Prins Christian Frederik Carl Georg Valdemar Axel, som kong Haakon da het, 33 år gammel i Danmark i 1905 ble oppsøkt av den norske delegasjonen ledet av Fredrik (Fritz) Wedel Jarlsberg, 50 år gammel, var det en kulturnasjon av rang som presenterte seg.

Den amerikanske presidenten Theodore Roosevelt fikk Nobelprisen i 1906, ett år etter unionsoppløsningen. Fire år etterpå, i 1910, besøkte han igjen Norge. Amerikanerne må ha blitt betatte av Norge. De berømte ordene «look to Norway» fra den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt i 1942 må sees på som utslag av det. Når selv en kulturnasjon som Norge ble hærtatt av nazister, så var der fare på ferde. Men de berømte ord «look to Norway» kan også oppfattes å være et ordspill. I den amerikanske borgerkrigen var det «the Battle of Lookout Mountain» som snudde krigen til Nordstatenes fordel. En kan tenke seg at amerikanerne allerede i 1942 så for seg at Norge kom til å bli et avgjørende skille i krigen mot Tyskland, sentralt som Norge ligger i sjøveien fra Amerika, og England, til Russland, og sentralt som Norge ligger med lang kyst til Atlanterhavet. Som vi vet hadde da også tyskerne tanker om «Festung Norwegen».