Vesentlig om 1814

Den danske tronfølger Christian Frederik ble den 11. mai 1813 utnevnt til Norges stattholder, og den 21. mai 1813 steg han i land på Hvaler. Overfarten til Norge skjedde samtidig som at den svenske kronprins Carl Johan med sine tropper tok seg over havet til Lübeck, hvor han landet 17. mai, for så å angripe Danmark sørfra. Carl Johans felttog mot Danmark var del av det større allierte felttog mot Napoleon, men Carl Johans særlige motivasjon var å tvinge Danmark til å avgi Norge til Sverige. Felttoget mot Napoleon endte med Kieltraktaten den 14. januar 1814, hvorved "Hans Majestæt Kongen af Danmark giver, saavel for sig selv, som for sine Etterfølgere til Tronen og til Kongeriget Danmark, ugjenkaldelig og for alle Tider, til Fordel for Hans Majestæt Kongen af Sverige og for Hans Etterfølgere til Tronen og til Kongeriget Sverige, Afkald på alle sine Rettigheder og Adkomster til Kongeriget Norge,..." Denne avståelse av Norge ville den danske tronfølger Christian Frederik for sin del ikke godta. Og ved prins Christian Frederiks hurtige handlinger i Norge i tiden etter, herunder innkallingen til Riksforsamlingen på Eidsvoll, unngikk Norge å bli anektert som et lydrike eller som en provins til Sverige ved at Norge som et suverent folk med sin egen grunnlov og med sin selvalgte konge, nemlig Christian Frederik, kunne møte de svenske krav til oppfyllelse av Kieltraktaten.

Christian Frederik mente seg å være arveberettiget til å være konge over Norge. Som søskenbarn av den danske kong Frederik VI var han dansk tronfølger, og han ville gjøre krav på den rett han som sønn i det Holsteinske hus hadde. Nordmenn han rådførte seg med rådet ham imidlertid til å vike fra dette kravet og heller motta kongeverdigheten som gitt ham i kjærlighet av det norske folk ved folkets representanter. Dette ble også utfallet ved Riksforsamlingen hvor alle som en den 16. mai 1814 voterte for prinsen som regent. Kongen var dermed, uavhengig av prinsens byrd, konge blitt ved valg, og kongens myndighet var gitt ved lov, nemlig ved Grunnloven. Riksforsamlingen på Eidsvoll kan altså sies å ha oppgitt alle rester av det tradisjonelle herredømme, i Max Webers terminologi, til fordel for det legale.

Dette er ikke en ubetydelig side ved norsk forfatning. De to syn som sto opp mot hverandre, var hva som på latin er formulert som «ex rege lex» eller «ex lege rex», altså om det er kongen som forfattet Norge som rettsstat, eller om det var en ordnet stat som valgte kongen i kraft av loven. Kongen ble valgt dagen før Grunnloven ble vedtatt. Men de facto var det Riksforsamlingen som under lovarbeidet valgte Kongen. Det betyr at Kongen ikke uten videre kan gjøre endringer i Grunnloven. Og det betyr at bestemmelsen i Grunnlovens §1, der det heter at «Kongeriget Norge er et frit, uafhængigt og udeleligt Rige» er absolutt, og det samme med bestemmelsen i Grunnlovens §2, hvor det heter at «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion.» I disse to paragrafene er myndigheten formulert som valgte Kongen. Dette er Norge. Dette er makten, og æren, og hva som i 1814 gjorde nordmannen forbannet.

Grunnloven selv vitner om dette vendepunkt i norsk historie ved bestemmelsen i § 37 om at den rang, de titler, og de ordener som Kongen i henhold til denne paragraf kan gi ikke må gi rett til fritagelse for statsborgeres felles plikter og byrder eller medføre fortrinnlig adgang til statens embeter. Kongen kan i henhold til denne paragraf heller ikke tildele annen rang eller tittel enn den som er forbundet med et embete. Til debatten i Riksforsamlingen over denne paragrafen knyttet det seg et særlig opptrinn, i det Christian Magnus Falsen, i ettertiden kalt Grunnlovens Fader, i det voteringen var avsluttet, reiste seg og leste opp en erklæring som begynte slik: "Det er maaske den ærede Forsamling velkjendt, at ogsaa jeg tilfeldigvis er født Adelsmand", hvorpå han meddelte at han ikke ønsket å være i besittelse av noe fortrinn framfor sine medborgere, var det så enn i navnet, og at han ved denne sin høytidelige deklarasjon for seg og sine etterkommere fraskrev seg sin adel med de rettigheter som kunne være eller bli aktuelle. Visstnok visste ikke mange at Falsen var adelsmann, hva han her fikk sagt at han var, og andre adelsmenn, menn mer anerkjent adelige enn Falsen, fulgte ikke hans eksempel. Men Falsens deklarasjon tør være et bilde på den framherskende stemning av Riksforsamlingen, som altså la grunnen for et rent legalt herredømme i Norge.

Kong Christian Frederik ble ikke konge over Norge lenge. I det stormaktenes kommisærer ikke oppnådde Kieltraktatens oppfyllelse gikk svenskene under kronprins Carl Johan den 27. juli 1814 til angrep på Norge. Ved stormaktenes hjelp var norske havner på den tiden blokkerte. Etter en ganske kort krigføring ble det gått til forhandlinger, og av hensyn til det norske folk oppga Kong Christian Frederik tronen under den forutsetting at et storting skulle innkalles og bestemme folkets videre skjebne. Dette, som var i strid med de svenske forhåpninger om å legge Norge under seg, ble utfallet ved Konvensjonen av 14. august hvorved Christian Frederik forpliktet seg til å sammenkalle Stortinget på den i den bestående Grunnlov foreskrevne måte, hvorpå Kongen av Sverige, ved kommisærer, ville forhandle direkte med Stortinget. Kongen av Sverige forpliktet seg til å anerkjenne Grunnloven, om enn der ble forutsatt enkelte endringer i den med hensyn til unionen med Sverige. Da så Kongen av Sverige, Kong Carl XIII, av dette stortinget, Norges første storting, den 4. november ble valgt til norsk Konge, så var det altså igjen et valg som ble gjort. Også den svenske Konge, nå konge over Sverige og Norge, fikk sin myndighet som gitt ham etter en lov, nemlig etter Grunnloven. Det legale herredømme i Norge ble således bekreftet.

I sin tale til Stortinget den 10. november 1814 etter valget 4. november av Kong Carl XIII av Sverige til konge sa kronprins Carl Johan blant annet: "... Foreningen imellom Sverige og Norge er grundet paa geografiske Beliggenhed, paa begge folks Nationalkarakter, paa deres innbyrdes Fordel og paa den Visdom, som styrer deres Overveielser; - jeg lægger til: paa den Kjærlighed, som begge føler for personlig Frihed, for Eiendomsrettens Hellighed og for en represæntativ Regjeringsform. Vi skal altid blive tvende forenede og uavhængige Folk...." I talen sa han også: ”Midt iblandt Vaabnernes Larm, og idet jeg fra Germaniens Marker, i Forening med Sverrigs Bundsforvandte, gik hen for at modsætte mig det forfærdeligste Tyrannie, som nogensinde har trykket Europa, var mit Blik altid fæstet paa denne Stund, som den høieste Belønning for mine Anstrengelser; og den fredelige Palme, som jeg idag modtager af et frit Folk, overgaaer i mit Hjerte alle Seierens Laurbær.” Norge ble av Kongen av Sverige altså anerkjent å være fritt. Norges selvstendighet ble stadfestet.