LITT FILOSOFI
Anno 2013
I dette brevet vil jeg klargjøre hva forskjellen er på idealistisk og materialistisk tenkning, og dermed påpeke hva borgerlig og sosialistisk politikk egentlig er. Jeg vil gjøre det med utgangspunkt i følgende alvorlige filosofiske problem: Hva er riktigst å si; ”gaffel og kniv” eller ”kniv og gaffel”? Det er spørsmålet.
Platon og Aristoteles, begge grekere, som begge levde tre-fire hundre år før Kristus, er de vi må skjelne til når vi vil klargjøre problemet. Platon mente at gaffelen kommer før kniven. Aristoteles mente at gaffelen kommer etter kniven.
Platon skilte mellom ideenes verden og verden slik den faktisk er og mente at ideene er styrende. Den faktiske verden er fullkomment begripelig ved ideene, mente Platon, ved å virkeliggjøre dem. Om vi vil, mente Platon, ha greie på hva noe er, så må vi gå til ideen om tingen. Gaffelen fastsetter hva kniven frir. Platon skilte mellom ”form” og ”stoff” og mente at ved gaffelen er den formen gitt som kniven materielt sett løser, og slik gjør til stoff. Ideen om stykket mat er gitt ved gaffelen og kniven former stykket. Kniven er virksomheten gaffelen gir innskytelse til. Ved gaffelen er oppgaven til kniven gitt. Formålet til kniven er i det hele tatt gitt ved gaffelen. Altså kommer gaffelen før kniven.
Aristoteles, som en tid var elev ved Platons akademi, var helt uenig. Han ville ikke skjønne hva Platon mente. Aristoteles skilte også mellom ”form” og ”stoff”, men han sa at stoffet er tallerkenen med maten på. Så gjennomgår stoffet en bevegelse, en utvikling, gitt ved arbeidet til kniven, før formen framtrer som hva gaffelen fører til munnen. Ved formen er altså stoffet kommet til sin bestemmelse. Ved gaffelen kommer det til stykket, det som former seg. I det perspektivet er der tre, og ikke to, innslag av væren, nemlig stoff, utvikling, og form. Og i det perspektivet kommer jo kniven før gaffelen.
Platon og Aristoteles var helt uenige om hva som kommer først av gaffel og kniv. Jeg er sikker på at de slo hverandre i hodene med serviettene.
I Vesten har senere tenkere enten tatt Platons parti eller de har tatt Aristoteles’ parti eller de har forsøkt å forene tankene. Eller de har, som i våre dager, ikke skjønt noen ting. I våre dager er det slik, åpenbart, at de som kaller seg filosofer bare spiser pizza og pølse med brød. Jeg lurer på om de vet hva gaffel og kniv er.
Men vi skal ikke så langt tilbake i historien før problemet var aktuelt. På 1800-tallet ble Platons syn i Vesten holdt i hevd av de såkalte ”tyske idealistene” spesielt, og de hadde stor innflytelse. De som var i opposisjon ble kalt ”materialister”. Karl Marx var i opposisjon. Han avviste idealistenes ideer og mente at kniven kommer før gaffelen. Han hevdet faktisk Aristoteles sitt syn ved at han sa at tallerkenen er produksjonsmidlene, kniven er produksjonsmåten og produksjonsforholdene, og gaffelen er bevisstheten om det skapte. Og så sa han at produksjonsmåten, og produksjonsforholdene, kommer før bevisstheten, altså før ideen. Marx avviste idealistenes syn på ideene som styrende og regulerende som tøv. Og han mente at når produksjonsmåten var utålelig, altså når knivens arbeid var uutholdelig, ville det avstedbringe en bevissthet, en idé, et gaffelens stykke, som ville utløse en revolusjon. For kniven kommer foran gaffelen, mente Marx.
Men Marx, ved sitt syn, kommer ikke unna kritikk. For når det er slik at den faktiske produksjonsmåten og de faktiske produksjonsforholdene gir en bevissthet som utløser en revolusjon, så kommer jo ideen før det materielle. For det er bevisstheten som utløser revolusjonen, vil en far si.
Idealister og materialister er helt uenige. Og det skal de få være. Men hyggeligst er det jo når far og mor er enige. Og det er de ved Sønnen. Datteren er venstrehåndsarbeidet. Sønnen er kjærligheten vi viser, og datteren er samvittigheten vi viser. Sønnen er fars idé og Sønnen er formålet med mor. Og Jesus Kristus var Ham. ”Meg er gitt all makt i himmel og på jord,” sa Kristus.