Olsok
Olsok feirer vi jo til minne om slaget på Stiklestad 29. juli 1030, hvor Olav den Hellige døde i møtet med bondehæren. Slaget ga grunnen for det kristne Norge. Selv er jeg født på Olsok.
Olav Aukrust skrev et dikt han etterlot, som heter "Olsok". Det er et profetisk dikt der han blant annet peker på at Draumkvædetonen og Kivleslåtten møtes. Å skrive de to tonene er hva jeg har gjort.
Kivlemøyane ISWC T-309.970.831-9
Draumkvædetonen ISWC T-307.204.058-1
OLAV AUKRUST, etterlatt dikt, "Norske terningar", Gyldendal norsk forlag, Oslo, 1931
OLSOK
Samlast alle, samlast no,
høyr kor fagert helsar-ljod
over landet hjalar.
Ljod du gjeve, folkesjæl –
helsa er du: Heil og sæl!
Veit du, kven som talar?
Kveikje alle, olsokbål!
[Gled deg hjarta, auga strål!]
Det er Norigs håvamål
som or hægdi ljodar!
Sjå, det skin i klovna sky!
Det er Norigs ånd, som ny
skygnar sine tjodar:
«Heil deg, nye fridoms folk!
Vil du være sannings tolk:
ævleg skal du stande!
Gjer då Olavs-draumen sann,
døypt i same dåp som han:
Strål ut ljos frå landet!
Svik du, folk, ditt høge kall,
vert det fleir enn deg til fall.
Då skal dom deg gjeste.
Nekta vert deg førarhònd,
frå deg vik di nørar-ånd,
då skal Norig breste!»
Blankan byrting, branden god,
ringa ligg i røys og ro –
kan du sverdet svinge?
Hev du heila gamle mein?
Samvit-strengen, er han rein?
Han må fulvèl klinge!
Her som sol av hjartans grunn
gløyper myrke midnatt-stund –
her må ljoset vinne!
Lenge løynt av dulram natt:
No kjem skire ljoset att,
renn fram djupast inne.
Høyr, det rýn i Rånåslott!
Ende ned i trollebott
jøtulmakti ramlar.
Høgt uppivi, der det skin,
kjem med Norigs nye vin
han som folket samlar.
Sjå kvar doggsprengd blome skjelv!
Blankare kvar bekk og elv
ut mot havet skundar.
Glåma tunge istak bryt,
Dovrejøtul hamen skyt –
heile landet stundar.
Då fyrst vert i Norig glans,
når den eldste her til-lands,
gamle Dovregubben,
uppvekt av den sanne sol
sterk stig fram or skugg og skjol,
kjem med julkvelds-kubben!
Kivleslåtten, løyst or stein,
Draumkvæ`- tonen mild og rein
i vår Olsok møtest.
Kivlemøyan`fagnar mildt
Olav Åsteson, som stilt
då av sæle grøtest.
Ein på dystretrumba slær, –
høyr all Norigs dulde her –
høyr ein óm i lufti!
Heilag-Olavs kross i skjold
skin og manar tuss og troll
ned i myrke tufti.
Is og jøklar brann i sol,
old var årle, ørnar gol, –
då flaut livsens vatn
ned i Norigs folk, og ny
skal den livsens laug or sky
skire erveskatten.
Ny skal då vår sevjesaft,
gjenomkristna runekraft
kveikje nordmenns gjerning, –
og i morgonglans av nord
atter over tavl-bord
renne skal gullterning.
På museScore profilen min er notene gjengitte:
Det er etter mitt skjønn ikke mulig å forene de to tonene i ett musikkstykke.
Man bør vite hva Kivlemøyane er. Det er et gammelt sagn. Og man bør vite hva Draumkvædet er. Det er et gammelt dikt. Man bør også ha lest noen dikt av Olav Aukrust.