Ord om hatten

Nå pleier ikke menn å gå i hatt, lenger. Men det er verdt å vite at det til hatten var knyttet en viss anseelse. Menn gikk i hatt mens det var normalt å tiltale hverandre med ”de” og ikke ”du”. Engang var det uhøflig, faktisk sjikanøst, å tiltale en fremmed med ”du”. ”De”-formen og bruk av hatt var definitivt oppgitt tidlig på 1980-tallet.

Det å «få så hatten passer» var å bli satt på plass. Det var å bli fortalt hvilken makt og myndighet det er en egentlig hadde og det var å bli gitt følelsen av å ha gått utover sitt mandat. Det å «være mann for sin hatt» var til forskjell å være kvalifisert til å bekle den stillingen en hadde. Det å være mann for sin hatt var å ha det som krevdes. Det å være «stolt av sin hatt» var å være bekvem med sin stilling. Det å være «høy i hatten» var å være hovmodig. Billedlig var det å ha på seg for flott hatt, altså å gjøre seg for viktig. Sa man «sannelig min hatt» så uttrykte man overraskelse. Da var det man oppfattet eller sanset i strid med ens blikk slik det var gitt en ved posisjonen en antok. Det å «ta hatten av for en» var å vise vennlighet, eller respekt. Ved å lette på hatten viste man at man ikke insisterte på den posisjonen en ved sin hatt hadde. Men det het at «du skal ikke løfte på hatten før du ser mannen». En skulle ikke være underdanig men måle eller kjenne den andre før en viste respekt. Det å «være på hatt med hverandre» var å vite av hverandre uten virkelig å kjenne hverandre. En løftet hatten av for hverandre, en var bekjente, men en var ikke fortrolige venner. Det å «gi en noe å henge hatten på» var å gi en annen tak på seg eller på en sak. Ved å få noe å henge hatten sin på ble den andre komfortabel i sin stilling. Han fikk kontroll. Og det å «la hatten gå rundt» eller å «la hatten vandre» var å sette sin stilling inn på en sak og søke støtte for den. Det å la hatten vandre var å gjøre en innsamling.

Det å «stå med lua i hånden» var å være bedende uten tanke for sin stand.

Hatten symboliserte stand. Den symboliserte den makt og myndighet en mann antok eller hadde. Det het ”mann i hatt”, så også på engelsk, og ikke ”mann med hatt”. En ”mann med hatt” var en dåre.

Soldater og politifolk løftet ikke på hatten. De hilste til uniformslua. Ved ikke å lette på hatten viste de at deres myndighet var av den art at de ikke ville bli fortrolige med andre men ville være formelle. Stillingen som offiser eller som politimann skulle ikke undergraves ved anseelse til person. Ikke ved å løfte på uniformslua men ved å hilse til lua viste de selv respekt. Regelen var at den med lavest rang hilste først.

Hatten bestemte antrekket. Og hatten måtte tilpasses omstendighetene, eller omgivelsene. Engelskmennene hadde et ord for det. De sa: ”A gentleman never wears a straw hat in the metropolis.”