Mor Norge
Mor Norge mynten ble utgitt i 1914, altså 100 år etter Riksforsamlingen på Eidsvoll, da Norge ble stiftet. Jeg er imidlertid viss på at begrepet "Mor Norge" er eldre, og at det oppsto i århundredet før 1905, altså før unionsoppløsningen. På den tid ga Gud en rekke eminente nasjonale kulturpersonligheter, slik at det ga mening å snakke om Mor Norge, samtidig som der var en spenning i forhold til broderfolket i øst, som hadde makten over oss. I Norge i dag gir det mening å tenke om Norge som søster til den Svenska bror. Se forøvrig siden kalt Stemningen i 1905.
Jeg føler at dikteren Olav Aukrust eksploderte da minnemynten kom ut. Den dama ser ikke ut. Og at hun skulle være den som ordnet kulturens vugge? Jeg tenker meg at Aukrust måtte tygge på det. Og, jeg tenker meg at der var noe med tiden, og Første Verdenskrig, og minnene fra fortiden, som gjorde at Aukrust unnlot å poste det dikt han skrev. Kanskje skrev han det like før sin død. Diktet er ett av hans etterlatte dikt, publisert i "Norske Terningar" [ Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, MCMXXXI ]. Kanskje, også, var det ikke, for Aukrust, et spørsmål om å være iskald: "Jeg spørger helst, mit kald er ej at svare," som Henrik Ibsen skrev i "Et rimbrev" sendt til Georg Brandes i 1875. Georg Brandes var kanskje litt kald, og han var den som skrev forordet i "Herman Wildenvey's: "Digte i utvalg" [ Kristiania Gyldendalske Boghandel, Kjøbenhavn - Berlin - London, MCMXXI ]. Og der skrev Brandes, helt på tampen: "Wildenvey har visselig ikke faa Strenge paa sit instrument. Han er saa flink en Virtuos, at han, som Paganini og Ole Bull, til nød kan spille paa én streng. Men i disse haarde Tider vilde Tilføjelsen af endnu nogle Strenge gøre godt. Vi vilde gerne høre en en Streng for det Barske, det vildt Mandige, for Rædslen og for den Dype Alvor."
Ikke sant.
Under følger diktet av Aukrust, kalt "Solmøy":
SOLMØY
Olav Aukrust, i «Norske terningar» (1931)
Du kalde gyger som stendigt står her
og kastar skugge på tunet vårt:
du er den u-norske ånd som rår her.
Eg veit ei onnor som lengtar sårt.
Eg veit ei onnor, som lenge venta,
og ho er den som er Norigs brur.
Ho er så tindrande norsk, den gjenta,
og ho er fagrar, enn nokon trur.
*
Ditt namn er Solmøy, din song er siger.
Og soleis er meg ei sanning sagd:
For deg no rivne skal gygri diger,
ja for di strålande augnebragd.
Dei trur, du er ikkje god nok til oss.
Er me gode nok, tru, for deg?
D'et det, det spørst um, so sant me vil oss,
dei mål som òg krev den rette veg.
Dei trur seg trygge, dei trur du stivfraus,
dei trår mot fagnad hjå framandt viv.
Dei trur deg burte, dei trur deg livlaus –
Du som er liv av vårt inste liv!
Du som til himmels på ørnevengjer
bar det veldige Voluspå!
Du som på heilage harpestrengjer
kunde Draumkvædetonen nå. –
Du kjem og kveikjer båd' hug og vilje;
du fyller brunnvatn i mitt krus.
Lat meg i løyndom for deg få gilje
og nemnast son i din faders hus!
Eg trur på deg, Solmøy, som på si Rakel
Jakob, trass alt det hjarte-gnag.
Å tene deg er eit sant mirakel –
sjau år for deg tyktest meg ein dag!
Eg elskar deg, Solmøy! Som Adam Eva –
fordi det slett ingi onnor var!
Ja du åleine min elsk kann gjeva
det sanne, einaste sæle svar!
Som en kuriositet kan nevnes at bergarten thulite ble oppdaget i Sauland i Telemark, som første sted i verden, i 1820, av en svenske.
Takk, Gud!