Dikt om året
I april kommer våren, og året tar til.
De små fuglene synger. De vet hva vi vil.
Det er varme i været, og kornet blir sådd
med en bønn til vår Gud om hva som ønskes nådd.
Først i mai vil blomstene vise sitt spill.
Da er det klart, at himmelen faktisk er snill.
Og vi synger som fuglene rømt i fra li
om at være er ære og sånn vil vi bli.
Så er juni blitt til, og en kan være brisk.
For nå viser det seg at naturen er frisk!
Men vi tenker på ørkenen. Tanken er gitt.
Og vi koser oss, heller, med hva som er blitt.
Etter det kommer juli, og da blir det hett!
Og vi tar av oss klærne og skuler til vett.
Og vi bader i sjøen og tror vi er små
som tilkjennegi hemmelighet bare må.
I august er det fortsatt i været en smak
av Vårherres oppmerksomhet, bading blitt sak.
Men vi tenker, litt etterpåklokt, at vi får
ta oss sammen og overse været som rår!
I september får de som er kloke sin trøst.
Da er kornet blitt modent. Da er det blitt høst.
Alle andre fortviler, for nå er den gått,
denne sommeren. Høsten, den kommer så brått!
I oktober har fuglen fått nok og drar sør.
Ikke duen, dog. Sånn. Og vi ser hva den gjør,
spankulerende ufryktsom med hevet bryst!
Da er sånn å tilkjennegi livet vår lyst.
I november er blomstene borte, og snø
dekker marken, som absolutt ikke vil dø.
Alle trærne blir nye og like med ett!
Og vi mener at sånn virker nordmannens vett.
I desember har trærne vært nye en stund.
De begynner å smile i vinterens blund.
Også vi smiler lunt, for det er jo helt klart
at i Norge er det bare artig og rart!
Januar er litt streng. Det er hvitt over alt,
og det kan være veldig forferdelig kaldt.
Da er det godt å vite, at krypene er
ikke livsfarlige på den mark vi har kjær.
Februar er litt mildere. Det tenker vi,
som ved året Gud gir friske nordmenn vil bli.
Da er vinteren egentlig bare en sak
som vi oss applauderende vil legge bak.
Det blir mars! Og den måneden er ikke stygg,
for i mars er det sånn at den is som var trygg
ikke lenger er det. Og med isen som går
kommer hestehov fram! Og da er det straks vår!