13 Avløpssystemet

For å plukke ut hvilke ledninger som bør fornyes, er det på et taktisk nivå laget en risikobasert fornyelsesplan for avløpsledninger (SINTEF, 2016, 2018). Planen omfatter en risikovurdering av alle inspiserte ledninger basert på observert tilstand, forventet tilstandsutvikling og konsekvenser ved brudd/skader på ledningen. Konsekvenser er vurdert ut fra 5 forhold; store dimensjoner, nær trafikkerte veier, nær vassdrag, nær bygg, og dype ledninger. Det anbefales at man inkluderer ledninger som havnet i høy (7 %) og middels (23 %) risiko i en rehabiliteringsplan. For ledninger som ikke er inspisert har man antatt tilstand basert på kunnskap om de allerede inspiserte ledningene. Risiko er videre beregnet på samme måte, og de ledningenes om har havnet i høy (11 %) og middels (15 %) risiko anbefales inkludert i en inspeksjonsplan før de eventuelt overføres til en rehabiliteringsplan etter inspeksjon.

PA44 Sjøskogbekken (håndterer avløp fra hele Ranheim, Reppe, Være og deler av Charlottenlund). Pumpestasjonen er tidligere Sjøskogbekken silanlegg fra 1979 som ble ombygd til pumpestasjon i 1997. I forbindelse med utbyggingen av Ladehammeren renseanlegg ble det vedtatt at silanlegget skulle nedlegges og avløpsvannet pumpes til Ladehammeren. Nedslagsfeltet er delvis utbygd etter separatsystemet og delvis etter fellessystemet. Pumpestasjonen håndterer avløpsvann fra ca. 13 000 pe, hovedsakelig fra boliger og noe industri. Pumpestasjonen har nå nådd forventet levealder. Per i dag er det store utfordringer med drift og vedlikehold av denne stasjonen. Det er laget et forprosjekt der ombygging av eksisterende stasjon, alternativt bygging av ny pumpestasjon er vurdert. Av hensyn til kvalitet på de 2 alternativene, og drift og vedlikehold i byggefasen, er det konkludert med at det bør bygges en ny pumpestasjon i 2023/24.

PA56 (Lund Østre) er planlagt flyttet, dette er under prosjektering og forventet ferdigstillelse er i 2022. Det er problemer med støy og vibrasjon på eksisterende pumpestasjon, og den står nært opp til eksisterende hus. Stasjonen er foreslått flyttet østover og man prosjekterer med størst mulig avstand til eksisterende bebyggelse.

Stasjon PA69 (Vinteråsvegen) i Klæbu er liten, nedslitt og har en svært dårlig plassering langt fra veg. Stasjonen bør oppgraderes og flyttes nærmere veg.

Stasjon PA71 (Hyttfossen) i Klæbu er liten og nedslitt, og bør erstattes av en ny stasjon.

Stasjon PA72 (Brøttem) pumper avløpsvann fra slamavskiller og inn på et infiltrasjonsanlegg. Stasjonen er i dårlig stand, mangler overbygg og ligger midt i vegen. Stasjonen bør erstattes med en ny stasjon med bedre plassering. Samtidig vil det være naturlig å vurdere tilstand på slamavskiller og infiltrasjonsanlegg for å inkludere eventuelle behov for oppgradering av disse.

PA27 (Sjøvegen) er nedslitt og har en uhensiktsmessig adkomst. Denne vil erstattes med en ny stasjon i 2022.

Det er kontinuerlig behov for mindre prosjekter for å oppfylle HMS-krav, oppgradere ventilasjon, etablere brutte vannspeil mm. Det avsettes driftsmidler som kan dekke disse behovene.

Prioritet 2

Stasjon PA 23 (Survika) vil få økte avløpsmengder når slamavskiller på Være legges ned og større områder knyttes til. Det bør gjennomføres et forprosjekt for å vurdere fremtidig kapasitet på denne stasjonen og videre ledninger fram til Sjøskogbekken. Stasjonen er gammel og det vil snart bli behov for generell oppgradering av bygg og utstyr.

Stasjon PA31 (Ormen Langes veg) har behov for oppgradering av alt teknisk utstyr i løpet av en 10-års periode. Eksisterende bygningsmasse kan trolig beholdes.

PA46 (Løvåsmyra) trenger oppgradering av pumper og rør.

PA73 (Lamoen) er en midlertidig stasjon som ble etablert i 2018. Denne må erstattes med en permanent stasjon.

Prioritet 3

PA05 (Fredlybekken) vil når separeringsprosjektet Fredlybekken er fullført motta betydelig mindre avløpsmengder enn i dag. Stasjonene er generelt utslipp og vil da trenge en oppgradering og tilpasning til ny funksjon.

13.5 Spylebasseng - dykkerledninger

Det er tre dykkerledninger med tilhørende spylebasseng som benytter avløpsvann. Disse er Fossestua (som ligger på Okstad), Fossegrenda ble begge rehabilitert i 2010 og Bjørkmyr. Det er to mindre dykkerledninger med spylebassenger basert på rentvann. Disse er Øvre Leirfoss og Kattem. I tillegg kommer tre dykkerledninger som ikke har spylebasseng under Elgeseter bru, ved Kattemskogen og fra Vaadan til Haukåsen.

To nye dykkerledninger er under planlegging/ bygging for å overføre avløp under Nidelva til til Høvringentunnelen. Dette er avløp som i dag går via pumpestasjonene Fredlybekken og Fossumdalen.

13.7.1 Overløpsdrift

I områder med fellessystem fører kapasitetsproblemer til utslipp av fortynnet kloakk fra overløp når kapasiteten i nedenforliggende avløpssystemet er overskredet. Overløpsutslipp er uunngåelig ved mye regn og/eller snøsmelting så lenge man har fellessystemer. Konsekvensene ved overløpsutslipp vil være avhengig av utslippspunktet og resipienten det slippes ut i. Mål for driftstid på overløpene er satt i forhold til sårbarheten til resipienten.

13.7.2 Kjelleroversvømmelser

Kapasitetsproblemer på fellessystemer kombinert med kraftig nedbør kan føre til oppstuvning i ledningsnettet med påfølgende kjelleroversvømmelser. Dette skjer dersom oppstuvningen er større en høydeforskjellen inn til laveste vannlås i tilknyttede bygg. Kommunen er erstatningspliktig dersom kapasiteten på det kommunale ledningsnettet er for liten og at dette har vært årsak til kjelleroversvømmelsen. Antall kjelleroversvømmelser hvor kommunen har utbetalt erstatninger ligger normalt på under 10 per år. I tillegg ble et betydelig antall abonnenter berørt i 2007 og 2014, forårsaket av regnhendelser med gjentaksintervall som langt overstiger det avløpsnettet er dimensjonert for.

Ved å studere innrapporterte kjelleroversvømmelser i Gemini Melding (kommunens system for registrering og behandling av innkomne henvendelser fra abonnenter og byens befolkning) for perioden 2004-2018 fant man at kjelleroversvømmelser forekommer i perioden juni til september. Dette indikerer at årsaken er korte intense byger hvor kapasitetsbegrensninger i nettet fører til lokale problemer med oppstuvning.

13.7.3 Flomskader

Det største vassdraget i Trondheim kommune (Nidelva) er gjennomregulert for kraftverksformål, og medfører derfor lite flomutfordringer for byen. Den største utfordringen ved kraftige regnhendelser er knyttet til de mindre vassdragene i kommunen. En del av disse går åpne i naturlige løp, mens andre er lagt i rør eller er en del av kommunens avløpssystem. Trondheim kommune har hatt relativt få hendelser med oversvømmelser på terreng som har ført til flomskader, men med både byvekst og klimaendringer må man forvente at utfordringer øker i fremtiden. Historisk har det vært hendelser knyttet til bekker som ligger i rør slik som Fredlybekken i 1997 og Trollabekken i 2004, som har gitt store flomskader. Man må også forvente at midlertidige flomveier vil dannes på overflaten når store mengder vann skal transporteres bort på kort tid. Ved å studere innrapporterte flomskader på terreng i Gemini Melding ser man at halvparten av disse hendelsene kom på vinteren. Om sommeren er det de korte intense regnhendelsene som gir store vannmengder, mens på andre tider av året når regnet ikke er like intens vil man kunne ha snøsmelting og frosne overflater i tillegg som bidrar til økt avrenning.

13.7.5 Tiltak for å løse kapasitetsproblemer på avløpsnettet

Eksisterende ledninger som mottar overvann (både felles ledninger og overvannsledninger) vil i fremtiden oppleve økte utfordringer med kapasitet. Det vil ikke være realistisk å oppdimensjonere alle ledninger for den økte toppbelastningen. Det er fire sentrale tiltak som alle sammen vil være viktig for å kunne løse kapasitetsproblemer på avløpsnettet.

1. Felles avløpsledninger bør erstattes spillvann- og overvannsledninger. Det er dette vi kaller separering. På lang sikt bør nesten alle fellesledninger bygges om til separate ledninger. Det finnes noen få unntak, slik som Midtbyen, hvor man ser for seg at det kan være hensiktsmessig å beholde fellessystemet samtidig som man fjerner mest mulig overvann fra dette for eksempel ved infiltrasjon. Detaljer knyttet til gjennomføring av separering er beskrevet i kapittel 13.11.

2. Mengden overvann som tilføres avløpssystemene bør reduseres både i volum og i topp belastning. Hvordan man kan gjøre dette er nærmere beskrevet i kapittel 13.8.

3. Et utvalg av viktige ledninger med liten kapasitet bør i tillegg vurderes oppdimensjonert. For spillvann- eller fellesledninger bør man imidlertid først vurdere muligheten for å redusere tilførselen av overvann og fremmedvann og se om dette kan løse problemene. Eksisterende overvannsledninger vil også oppleve kapasitetsproblemer en rekke steder grunnet klimaendringer. Kapasitetsproblemer på overvannsledninger gir ikke like alvorlige konsekvenser som ledninger som fører avløpsvann. Man bør derfor i større grad tillate, og tilrettelegge for, at overvann gå på overflaten når nedbør overstiger kapasiteten. For viktige veier eller områder med stort skadepotensiale vil oppdimensjonering av overvannsledninger være mer aktuelt.

4. Med mer overvann som transporteres på overflaten ved store regnhendelser må man sørge for at dette tas hensyn til i arealplanlegging ved å tilrettelegge for trygge flomveier. Dette er nærmere beskrevet under overvannshåndtering i kapittel 13.8.3.

Det finnes ikke et enkelt tiltak som løser utfordringene med store overvannsmengder. Den beste måten å møte denne utfordringen på er ved et sett av tiltak på ulike nivåer. Disse kan grovt deles inn i følgende grupper:

• Separering av avløpssystemer for å skille regnvann fra kloakk

• Tiltak for å håndtere "det daglige regnet" (trinn 1)

• Tiltak for håndtering av store regn (trinn 2)

• Tiltak for håndtering av ekstreme nedbørmengder (trinn 3)

Figuren under viser en forenklet framstilling av hvordan de ulike trinnene i overvannshåndteringen virker sammen.

13.8.1 Håndtering av det daglige regnet - lokal overvannshåndtering

Byggteknisk forskrift (TEK17) stiller krav til at overvann og drensvann skal i størst mulig grad infiltreres eller på annen måte håndteres lokalt for å sikre vannbalansen i området og unngå overbelastning på avløpsanleggene. Statlige planretningslinjer for klima- og energiplanlegging og klimatilpasning (2018) sier at bevaring, restaurering eller etablering av naturbaserte løsninger (slik som eksisterende våtmarker og naturlige bekker eller nye grønne tak og vegger, kunstige bekker og basseng mv.) bør vurderes, og at dersom andre løsninger velges, skal det begrunnes hvorfor naturbaserte løsninger er valgt bort. Dette er tydelige føringer fra sentralt hold om at overvann i første omgang bør håndteres lokalt og basert på naturens prinsipper. I praksis viser det seg at mange utbyggingsprosjekter i Trondheim kun baserer seg på fordrøyningsbassenger for lokal håndtering av overvann. Det er derfor behov for å tydeliggjøre disse kravene i kommunens egne normer og bestemmelser.

Økt bruk av lokal overvannshåndtering basert på naturlige prinsipper vil kunne gi en rekke positive effekter for byen. Det kan styrke og øke kvaliteten på grønne områder. Det biologiske mangfoldet vil kunne bedres ved flere grønne elementer og økt tilgang til vann. Dette kan videre gi opplevelseskvaliteter. Lokal håndtering av overvann vil bidra til naturlig rensing som gir bedre vannkvalitet og bedre økologisk tilstand i vannforekomstene. Ved å infiltrere eller bruke vannet lokalt vil man kunne redusere de totale vannmengdene som må transporteres og som belaster renseanleggene. Trondheim har utfordrende grunnforhold med mye leire hvor infiltrasjonskapasiteten er lav. Man kan derfor ikke forvente at man kan håndtere store mengder overvann lokalt på kort tid. Slike tiltak anbefales derfor dimensjonert for det man kan kalle “det daglige regnet”. Dette er nedbørshendelser som kommer ofte, som ikke er så kraftige, men som i sum utgjør en hovedandel av de totale nedbørsvolumene.

13.8.2 Håndtering av store regn - dimensjonerende hendelser

Når man får større mengder nedbør på kort tid vil det være behov for å transportere dette bort på en måte som medfører minst mulig ulempe og skade for befolkning og det bygde miljø. Lokal håndtering av daglig regn vil virke positivt på disse utfordringene, men vil ikke alene være nok. Ved å etablere fordrøyningsvolumer holder man tilbake overvann når et kraftig regn kommer. Vannet slippes sakte ut, og slik kan man vesentlig redusere flomtoppen som belaster nedstrøms system. Praksis med å kreve etablering av fordrøyningsvolumer ved nye utbygginger bør videreføres. Fordrøyningsvolumer bør etableres i alle utbygginger hvor man knytter seg til et fellessystem nedstrøms. Unntak kan gjøres der man kan dokumentere at fellessystemet ikke har kapasitetsproblemer. Kapasitetsproblemer i overvannssystemer vil ikke gi like alvorlige konsekvenser som der man har fellessystem, og overvann kan i mange tilfeller transporteres på overflaten på en god måte. Det anbefales derfor at man lemper på kravet om fordrøyning i separatsystemer dersom det ikke er forhold i ledningsnettet som tilsier annet. Slike forhold kan for eksempel være felleskummer hvor kapasitetsproblemer kan føre til at overvann havner i spillvannledninger, viktige veger hvor man ikke kan tillate oversvømmelser eller bekker med erosjonsproblemer hvor flomtopper bør reduseres.

I tillegg til å stille krav til nye utbygginger, bør etablering av fordrøyningsvolum på det kommunale ledningsnettet vurderes der man har store utfordringer eller der man likevel gjør arbeider på ledningsnettet.

En videreføring av dagens dimensjoneringspraksis hvor nye overvannsledninger dimensjoneres for 20 års gjentaksintervall med klimafaktor vil medføre svært store overvannsledninger. dette innebærer kapasiteter som ofte ikke kan videreføres der man kobler seg til eksisterende ledninger nedstrøms. Det ansees ikke som hensiktsmessig å oppdimensjonere alle overvannsledninger i kommunen. Man bør derfor ta utgangspunkt i kapasiteten nedstrøms og eventuelt skadepotensiale når man planlegger og bygger nye overvannssystemer. I praksis vil dette innebære at man akseptere overvann på terreng noe hyppigere enn en gang hvert 20 år.

13.8.3 Håndtering av ekstreme regn - Flomveier

Uavhengig av mengden av lokale tiltak og dimensjonering av avløpssystem vil det alltid kunne kommer ekstreme regn som systemet ikke er dimensjonert for. Vannet vil da renne på overflaten. Der store mengder vann samles kaller vi dette flomveier. Eksisterende bekker og elver ivaretar her en viktig funksjon. I tillegg vil man kunne oppleve flomveier som følger terrenget og gater og som fyller lavbrekk og forsenkninger. For at dette ikke skal føre til for mye skader og ulemper trenger man en arealbruk som er robust og kan tåle vannet når dette måtte komme. I forbindelse med utarbeidelse av kommuneplanens arealdel (vedtatt i 2014) ble det gjort analyser av hele Trondheim for å finne hvilke områder som kunne bli berørt ved ekstreme regn. Temakart som viser dreneringslinjer og oppstuvningarealer ble utarbeidet, og det ble inkludert bestemmelser om at flomveier må ivaretas, og eventuelt avsettes areal for, ved utbygginger. Dette har satt fokus på temaet og sikret at dette ivaretas ved arealplanlegging. Temakartet er imidlertid noe enkelt, da det kun viser senterlinje for en mulig flomvei og ikke sier noe om utbredelse og vannmengder. Det pågår for tiden utprøving av metoder for mer avansert overflatemodellering av flomveier i et utvalgt område. Mer avansert modellering vil kunne gi et mer korrekt grunnlag for arealplanlegging og vurdering av nødvendige tiltak for å sikre vannets vei ved ekstreme hendelser. Basert på erfaringer fra pågående prosjekt bør det lages en strategi for videre kartlegging av flomveier i kommunen. Det bør også vurderes om eksisterende bestemmelser i arealplanen er tilstrekkelige.

13.8.4 Overvann og vannkvalitet

Vannforskriften stiller krav om at alle vannforekomster skal ha minst god økologisk og kjemisk tilstand (vannkvalitet). Den økologiske tilstanden i vannforekomstene kan påvirkes av overvannet ved eutrofiering (overgjødsling), belastning med organisk stoff og partikkel belastning/nedslamming. Dette er ofte relevant i form av gjennomsnittlig årlig tilførsel. Den kjemiske tilstanden fastsettes basert på utvalgte miljøgifter, og for disse stoffene er både gjennomsnittskonsentrasjonen og makskonsentrasjonen relevant. Når man ser på overvannshåndteringens påvirkning, og ser bort fra vannmengder som er diskutert ovenfor, er det spesielt forhold knyttet til forurensninger og transport av sedimenter som er relevant. Forurensninger kommer fra overflater vannet er i kontakt med, aktivitet på overflater (f.eks. biltrafikk), vedlikehold av overflater (vegsalt), uhell, lekkasjer og atmosfæriske nedfall.

Næringsstoffer

Overvann fra tettsteder og veger forventes å ha betydelig innhold av både partikulært og oppløst form av fosfor, nitrogen og organisk stoff (Norsk Vann 2022). Rundt halvparten av fosfor og nitrogen vil være knyttet til partikulært materiale (Norsk Vann 2022). Partikulært materiale kan fjernes ved sedimentering eller filtrering, mens oppløst materiale i større grad føres videre til resipient. Dette kan, avhengig av fortynningseffekten i resipienten, bidra til økte næringskonsentrasjoner med tilhørende problemer i form av eutrofiering og algeoppblomstring. Fjerning av oppløst materiale vil kreve en renseløsning som bruker tar opp de løste stoffene for så å fjerne dette fra systemet (f.eks. høsting av vegetasjon).

Miljøgifter og tungmetaller

Overvann fra tettsteder og veger forventes å ha høye verdier av en del miljøgifter og tungmetaller (Norsk Vann 2022, Cowi 2012). Det foreligger ikke tall på hvor mye av dette som er knyttet til partikulært materiale, men ved å anta at dette tilsvarer næringssalter kan man anta en andel på rundt 50%.

Partikler

Når partikler transporteres med overvann til vassdrag vil disse partiklene sedimentere der vannhastigheten reduseres, og føre til nedslamming av bunnen. Tall fra USA viser at rundt 30 % av partiklene i overvann fra trafikkerte veier er organisk materiale (VSS/TSS) (Cowi 2012). Partikulært materiale kan være problematisk selv om dette kun er leire eller sand partikler. Nedslamming gir dårlige leveforhold for bunndyr og reduserte muligheter for fisk til å gyte, og påvirker den økologiske tilstanden til vassdragene negativt. Aktuelle metoder for å fjerne partikler er sedimentasjonsbassenger og filterløsninger.

Mikroplast (kilde Norsk Vann, 2022)

Mikroplast på urbane flater kommer fra slitasje av dekk, henkastet avfall, og atmosfærisk deposisjon. Dekkstøv forventes å utgjør over halvdelen av alle direkte utslipp av mikroplast. Det foreligger ikke miljøkvalitetsstandarder for mikroplast pr i dag og det er heller ikke kunnskapsmessig grunnlag for å anslå mengder i overvann.

Mikroplast forventes å tilbakeholdes i renseløsninger for overvann på samme nivå som alminnelig suspendert stoff. Aktuelle metoder for dette vil være sedimentasjonsbassenger og filterløsninger.

Salt

Veisalt til vintervedlikehold består av natriumklorid (NaCl). Det finnes ikke miljøkvalitetsstandarder for salt i vannforekomster. Veisaltet løses lett i vann og følger vannstrømmene videre i nedbørsfeltet. Avrenning av veisalt til vassdrag vil føre til økt saltinnhold i vannmassene. Det er i hovedsak klorid som fører til effekter på vannmiljøet. I innsjøer kan dette føre til potensiell opphopning av klorid. I Trondheim er det i hovedsak bekker og elver som påvirkes av avrenning fra veger som saltes. I rennende vann er det vanskeligere å se effekter, og man bør ha fokus på spesielt sårbare organismer og perioder på året. Fisk er spesielt sårbar om vinteren, og laksefisk er spesielt sårbar i forbindelse med gyteplasser.

Vegetasjon kan skades både fra salt i jordsmonn og fra saltsprut. Skadene observeres forskjellig. Det er hovedsakelig klorid som er problematisk på grunn av den toksiske virkningen på plantene. Klorid akkumuleres i plantenes bladverk. Før plantene feller blader trekkes saltet inn i planten, en kan derfor også finne bladverk om våren med høyere kloridinnhold. Saltpåvirkning fører til osmotisk stress for plantene, en tilstand som ligner på tørke. Natrium og klorid akkumuleres i jordsmonn. Natrium fører til forsuring og tungmetaller kan bli mobilisert.

I Trondheim er det er gjort en del observasjoner av skader på trær som man tror har sammenheng med salting og vinterdrift (Almetrær i Kjøpmannsgata, trerekker i Høgskoleveien, trær i Prinsenkrysset og hestekastanjer i Kongensgate). Det er imidlertid vanskelig å konkludere med årsaker, da trær som vokser i by er utsatt for sammensatte påvirkninger og det er summen av disse som er avgjørende: de kan ha begrenset jordsmonn; de kan være utsatt for fysiske påkjenninger fra anleggsarbeider; de kan ha begrenset vanntilgang; de kan være påvirket av saltsprut eller salt i jordsmonn; de kan være påvirket av andre forurensninger fra bymiljøet mm. Skader på eksisterende vegetasjon er spesielt kritisk for de gamle bytrærne. Det er ikke foretatt en systematisk kartlegging av skader eller beskrivelse av mulige årsaker

Det arbeides med alternative metoder for vintervedlikehold, og muligheter for å redusere saltbruk, men man må påventes at salt vil være en sentral del av vintervedlikeholdet i kommunen også i fremtiden. Dette betyr at man være spesielt oppmerksom for å sikre at avrenning av overvann fra veier som saltes ikke føres til trær og annen sårbar vegetasjon.

Sandfang

Sandfang er den primær rensemetoden for overvann fra veg, parkeringsarealer mm. Et sandfang tilbakeholder (bunnfeller) partikulært materiale i overvannet. Forurensninger som er bundet til de tilbakeholdte partikler vil derfor også tilbakeholdes i sandfanget. Sedimentasjonsbetingelsene i sandfanget og andel forurensning bundet til ulike partikkelfraksjoner er bestemmende for hvor mye av forurensningen i overvannet som tilbakeholdes. Løste forurensninger tilbakeholdes ikke i sandfang. Oppfyllingsgraden av sediment i sandfanget påvirker sterkt evnen til tilbakeholdelse av partikler og derved rensegraden. Renseeffekten for standard sandfang ligger på ca. 50 % beregnet av partikulært bundet mengde (Norsk Vann 2022). Dette forutsetter at sandfangene tømmes før de blir halvfylte. Tømming av sandfang før de blir fylt helt opp er derfor avgjørende for å sikre fjerning av partikulært materiale.

Behov for rensing av overvann

Norsk Vann har laget en veileder for å kunne vurdere tilførsel av forurensninger fra overvann til resipienter (Norsk Vann, 2022). Veilederen baserer seg på prinsippene i Vannforskriften. Man anbefales å vurdere effekten tilførsel av overvann fra et område vil ha på miljøtilstanden i resipienten, og at eventuelle rensekrav settes basert på denne vurderingen. Dette er en tilnærming som krever omfattende kunnskap om den enkelte vannforekomst før man kan sette krav til behandling av overvann. For alle trafikkerte arealer anbefales som et minimum at sandfang benyttes, og at disse må tømmes jevnlig. For avrenning fra sterkt trafikkerte arealer anbefales det at man følger Statens Vegvesens håndbøker.

Dimensjonering

De store volumene med overvann kommer i form av mindre regnhendelser (det daglige regnet). Når det gjelder forurensninger som transporteres med overvannet vil dette i tillegg også komme i den første delen av større regnhendelser (first flush) når forurensinger vaskes av overflatene. Det anbefales at tiltak for rensing av overvann dimensjoneres for å håndtere begge disse forholdene. Det ansees ikke som hensiktsmessig å dimensjonere for større vannmengder enn dette, da det vil kreve store installasjoner/anlegg som sjelden er i bruk.

13.8.5 Overvann og kulturminner

For å tilfredsstille krav i TEK17 og for å tilrettelegge for å håndtere overvann basert på naturens prinsipper er det ønskelig å infiltrere overvann der grunnforholdene ligger til rette for dette. Midtbyen består i stor grad av elveavsetninger dominert av grusig sand. Dette er masser som generelt sett er godt egnet for infiltrasjon. Midtbyen har også en rekke kulturminner i grunn. Det er uheldig for kulturlagene om vanninnhold i grunnen reduseres, da dette kan føre til uttørking, nedbryting og tap av kulturlag og setningsskader i bygninger. Infiltrasjon av overvann, f.eks. ved bruk av permeable dekker, vil derfor ofte fungere som et positivt tiltak for kulturlagene. Det er imidlertid uheldig med raske endringer og økt oksygentilførsel, slik at denne type tiltak må utredes nøye før de etableres. Det er viktig å inkludere fagmiljø med kunnskap om de lokale kulturlagene når man planlegger tiltak. Det finnes en god del kunnskap om kulturlagene dybde som kan være til hjelp når infiltrasjonsanlegg skal planlegges. I noen områder ligger kulturlagene så grunt at man kan infiltrere under. (kilde: Trondheim kommune, 2020b)

Økt bruk at infiltrasjon er et viktig tiltak for å begrense ulemper knyttet til overvannshåndteringen. Det bør utarbeides mer detaljerte anbefalinger for hvordan dette kan løses i områder med kulturminner. Dette må gjøres i et samarbeid med relevant fagmyndighet (riksantikvaren).

13.9 Fremmedvann

Begrepet fremmedvann beskriver vannet som ikke hører til i avløpsnettet, og forstås i denne sammenheng som alt avløpsvann som ikke er spillvann og som blir ført med avløpsledninger til avløpsrenseanlegg. Fremmedvann består av både overvann og ulike typer innlekket vann. Fremmedvann kan være både planlagt og ikke planlagt.

De viktigste kildene til fremmedvann er overvann, bekkeinntak, grunnvann, sjøvann/tidevann, eller vannlekkasjer fra drikkevann-nettet. Fremmedvann kan tilføres avløpsnettet bevisst, eller det kan komme via utett ledningsnett eller via feilkoblinger. Fremmedvann kommer inn i avløpsnettet både via de kommunale og private ledninger.

13.9.1 Totale fremmedvannsmengder i Trondheim

Fremmedvann for Høvringen og Ladehammeren rensedistrikt har blitt beregnet ved ulike metoder basert på vannmengdemålinger, målte fosforkonsentrasjoner, beregninger på vannforbruk og mer omfattende beregninger basert på arealer, ledningslengder mm. Resultatet fra de ulike metodene er svært like. Figuren under viser fremmedvannsmengder beregnet som differansen mellom tilrenning til renseanleggene og beregnet vannforbruk/spillvannsproduksjon for perioden 2008-2020. De totale fremmedvannsmengdene har ligget rundt 60 % av all tilrenning til renseanleggene de siste 10 årene. De årlige variasjonen følger i stor grad variasjoner i nedbørsmengder, og det er vanskelig å lese noen tydelige trender. Ladehammeren rensedistrikt ser ut til å ha hatt en liten reduksjon i fremmedvannsandel, men har fortsatt en litt høyere andel enn Høvringen.

Fremmedvann i tørrvær utgjorde i 2018-2020 i snitt 16 % av all tilrenning til renseanleggene. Volumet korrelerer godt med tapet fra vannforsyningsnettet, selv om det er noe mer variasjon i fremmedvannsmengder enn i vanntap. En reduksjon i vanntap forventes å ville redusere denne andelen av fremmedvann. Fremmedvann i vått vær utgjorde i 2018-2020 i snitt 42 % av all tilrenning til renseanleggene.

13.9.2 Fremmedvann beregnet fra driftsdata for enkeltstasjoner

Det er beregnet fremmedvannsmengder fra driftsdata fra 2020 for ulike målepunkter på avløpsnettet. Beregningen er detaljert beskrevet i en egen grunnlagsrapport (Trondheim kommune, 2021c). En illustrasjon av de største avløpsstrømmene er vist i figurene under. I Høvringen rensedistrikt er det Selsbakktunnelen som bidrar med de største fremmedvannsmengdene. Mye av områdene der består av eldre generasjoner separatsystem. Videre bidrar Fredlybekken med en betydelig mengde fremmedvann. I Ladehammeren rensedistrikt er Ladebekken den største kilden til fremmedvann. Til dette punktet er Sjøskogbekken pumpestasjon den største enkeltkilden, men det er også store områder her hvor man ikke har detaljerte målinger.

Gjennomgangen viser at egnetheten på driftsdata for slike beregninger er svært variabel. Dette er ikke uventet da driftsdata på avløpsstasjoner i all hovedsak har blitt benyttet for å sikre god drift, og ikke for denne type analyser. For eksempel er det mange stasjoner som bare måler videreført vannmengde, og ikke oversløpsmengder. Det er også en rekke stasjoner har målinger av dårlig kvalitet eller mangler målinger helt. For å få en bedre forståelse av hvordan avløpssystemene funger, og for å kunne følge utviklingen av dette over tid bør det gjøres en gjennomgang av alle avløpsstasjoner. Gjennomgangen må omfatte eksisterende måleutstyr og kvalitet på målinger og områder/stasjoner som mangler målinger driftsdata. Gjennomgangen må ende i en anbefaling på nødvendige oppgraderinger for å kunne oppnå en god oversikt over alle strømmer i avløpssystemene i kommunen. Det er viktig at måleområdene ikke blir for store. Da blir det vanskelig å avgrense problemområder og å måle effekt av iverksatte tiltak. Dette gjelder spesielt målepunktene Selsbakktunnelen og Ladebekken som bør deles inn i mindre måleområder.

13.10 Fosfor og nitrogen strømmer i avløpssystemet

Fosfor tilført avløpssystemene, tap på veien og fosfor behandlet i renseanleggene er detaljert beregnet i en egen grunnlagsrapport (Trondheim kommune, 2021c). Beregningene baserer seg på gjennomsnittlige tall for perioden 2018-2020. Resultatene er oppsummert i figuren som viser fosforbalanse.

3.10.1 Fosfortilførsler

Fosfor tilført via spillvann er beregnet basert på en spesifikk tilførsel på 1,6 g P per pe (personekvivalent) og døgn. For å beregne antall personekvivalenter har man benyttet data på bosatte, skoleelever, barnehagebarn, ansatte i bedrifter, institusjonssenger og hotellsenger. totalt utgjør dette 90,2 tonn P/år ved HØRA og 41,4 tonn P/år ved LARA.

Fosfor tilført avløpssystemene fra regnvann/overvann er basert på en anbefalte verdi for konsentrasjoner av næringsstoffer og forurensning i overvann på 0,2 mg P/l som multipliseres med beregnede fremmedvannsmengder som er knyttet til vått vær. Dette utgjør i snitt 2,0 tonn P/år ved HØRA og 1,1 tonn P/år ved LARA

3.10.3 Andre tap

Fosfor tap via overløp som skyldes driftsstopp er beregnet fra registrerte driftsstopp fra driftsavdelingen multiplisert med antall tilknyttede pe og varighet på driftsstoppene. Dette utgjør totalt ca. 0,01 tonn P/år (tilsvarende 0,01% av mengden tilført avløpssystemene).

Kommunen har 2 723 felleskummer. Felleskummer for overvann og spillvann kan medføre utslipp av avløpsvann hvis spillvannsledning tilstoppes. Beregnet tap fra felleskummer utgjør et tap på ca. 1,4 tonn P/år (tilsvarende 1,0%) .

I områder med separatsystem kan det være feilkoblinger av stikkledninger som gjør at spillvann føres til overvannsnettet. Feilkoblinger er hovedsakelig et problem knyttet til ny bebyggelse. Beregnet tap fra feilkoblinger utgjør et tap på ca. 0,1 tonn P/år (tilsvarende 0,1%).

Tap via utlekking fra utette rør er vanskelig å estimere. Det er benyttet veiledende verdier fra en eldre SFT-publikasjon (TA-842) på 2,5 kg P/km og år for betongledninger fra før 1970, og reduseres til 0,5 for ledninger fra perioden 1970-1980 og 0,3 for nyere ledninger. For hele Trondheim kommune utgjør dette et fosfortap via utlekking på ca. 1,1 tonn P/år (tilsvarende 0,8%).

3.10.4 Fosfor ved renseanleggene

Omløp ved renseanleggene, hovedsakelig forårsaket av store vannmengder, fører til at noe spillvann ikke går gjennom renseprosessene. Dette utgjør ca. 1 tonn P/år (tilsvarende 0,8% av mengden tilført avløpssystemene).

Renseeffekt på fosfor ved renseanleggene er basert på døgnblandprøver tatt hver 14 dag. Renseeffekt ved HØRA er ca. 30 % mens det ved LARA er ca. 60 %. Forskjellene er i hovedsak basert på ulike typer kjemikalier brukt i partikkelfjerningsprosessen. Renseanleggene tilføres i snitt 126,3 tonn P/år, mens 49,1 tonn P/år tas ut i form av slam.

Foto banner: Trondheim kommune