Bærekraftig og effektiv investering, forvaltning, drift og vedlikehold

Samfunnet står overfor store utfordringer hvor bærekraftig bruk av naturressurser, reduksjon av klimagassutslipp og økt grad av sirkulære løsninger hvor man gjenbruker både materialer og energi, blir stadig viktigere. Tall fra 2014 viser at bygg og infrastruktur står for ca. 40 % av kommunens klimafotavtrykk. Vann- og avløpssektoren står igjen for en betydelig andel av anleggsvirksomheten i kommunen, og er dermed en stor bidragsyter her. Det er derfor viktig å holde klimagassutslippene så lave som mulig, både ved investeringer knyttet til nye anlegg og ved drift av eksisterende anlegg. Det er også sentralt å holde kostnadene så lave som mulig, samtidig som man sørger for å oppfylle lovpålagte oppgaver og når målsettingene som ligger i planen.

Vann- og avløpssystemenes primære oppgave er å produsere og levere helsemessig trygt drikkevann til befolkningen, transportere det forurensede avløpet bort og sikre behandling av dette slik at det ikke fører til ulemper for folk eller natur. Dette innebærer transport av store mengder vann og forurensninger. Figuren under viser en vannbalanse over vannstrømmene i vann- og avløpssystemene. Figuren illustrerer både de vannmengder man taper i form av lekkasjer før vannet når forbrukerne, og de vannmengdene som kommer til i avløpssystemet fra andre kilder enn spillvann fra husholdninger og virksomheter (overvann og innlekking via utette rør). En mer detaljert beskrivelse av grunnlaget for vannbalansen kan leses i kapittel 9 i vedleggsrapporten. Det vises også en figur for fosforbalanse og nitrogen under. Både fosfor og nitrogen er indikatorer på forurensning som stammer fra spillvann. Fosfor er den indikatoren det er mest vanlig å benytte og som det gjøres mest målinger på. Nitrogen er inkludert da det er nyttig å vite noe om mengdene, da dette er en parameter som kan gi utfordringer i vassdrag og resipienter. Figurene illustrerer hvordan noe av forurensingene forsvinner før man når renseanlegget via ulike former for tap, og hvor mye av dette som tas ut i form av slam i renseprosessen. En mer detaljert beskrivelse av grunnlaget for fosfor- og nitrogenbalansen kan leses i kapittel 13.10 i vedleggsrapporten.

Bærekraftig forvaltning og fornyelse

Det er gjennomført en detaljert analyse av vann- og avløpsvirksomhetens klimagassutslipp (mer detaljer kan leses i kapittel 4.1 i vedleggsrapporten). Analysen viser at de største utslippene er knyttet til anleggsvirksomhet ved nye ledningsanlegg. Der er rundt halvparten av utslippene knyttet til produksjon av ledningsmaterialer. Videre bidrar produksjon og transport av masser fram til anleggene og drivstofforbruk på anleggene. Kjemikalier som benyttet til vann- og avløpsbehandling gir også et vesentlig bidrag. Det produseres betydelige mengder biogass i slambehandlingen ved avløpsrenseanleggene. Dette inngår ikke i klimafotavtrykkberegninger da kilden er biologisk. Man bør likevel se nærmere på denne prosessen. Dette er første generasjon av detaljerte beregningsverktøy for vann- og avløpssektoren. Det vil være viktig at man framover følger opp og forbedrer dette verktøyet. En detaljert beskrivelse av dette temaet kan leses her.

Anleggsarbeider

Ledningsfornyelse bidrar med et betydelig klimagassutslipp. Det er viktig å holde disse utslippene så lave som mulig. En rekke viktige valg tas i planleggingsfasen. For det første bør man etterstrebe å kun bytte ut ledninger som har dårlig tilstand og nærmer seg “livets slutt”. Dette gjøres ved å gjennomføre grundige tilstands- og levetidsanalyser og legge disse til grunn for valg av ledninger som skal fornyes. For det andre må man sørge for at de anleggene man bygger har så lang levetid som overhodet mulig. Her vil materialvalg og kvalitet på utførelse være sentralt. Det bør etterstrebes en så god samordning av tiltak som mulig, for å redusere antall ganger et område berøres. Dette gjelder utskifting av vann- og avløpsledninger, men også samordning mot andre aktører som graver i veg. Der det ikke er samordningsmuligheter bør ledningsfornyelsen utføres som gravefrie anlegg om mulig.

I anleggsfasen kan man redusere utslippene ved å stille krav til transport av materialer til byggeplass og til anleggsmaskiner. Det arbeides aktivt med ulike måter man kan stille krav på i innkjøp, i form av minstekrav og tildelingskriterier, for å redusere utslipp og for å stimulere til anskaffelse av en mer miljøvennlig maskinpark hos entreprenørene. Gjenbruk av masser kan bidra til redusert transport og reduserte utslipp til produksjon, og potensialet bør vurderes i hvert enkelt tilfelle.

Vann- og avløpsrensing

Det bør undersøkes om det er noe man kan gjøre med valg av kjemikalier eller styring av prosesser der det er rom for dette, samtidig som man sikrer oppfyllelse av rensekrav.

Ressursgjenvinning i vann- og avløpssektoren

Avløpsvann kan være en kilde til både næringsstoffer og energi. Dette gjøres ved at aktuelle næringsstoffer (slik som organisk stoff, fosfor og nitrogen) først tas ut i renseprosessen og at de videre foredles til egnede produkter og energiformer. Organisk stoff blir til biogass, mens fosfor og nitrogen kan benyttes videre i form av næringsrikt slam eller omdannet til mer konsentrerte og renere produkter. Man bør både undersøke om man ivaretar de ressursene man henter ut fra avløpsvannet i dag i tilstrekkelig grad, og om det kan være aktuelt å hente ut mer ved en oppgradering av renseprosessene og slambehandlingsprosessene. En oppgradert renseprosess vil imidlertid kreve både betydelige økninger i investeringer og driftsmidler. For å avdekke om dette vil være lønnsomt, både i et miljøperspektiv og et økonomisk perspektiv, bør det gjennomføres en utredning.

Leveranse av drikkevann er avhengig av at trykket i ledningsnettet tilpasses forbruksområdene. Dette innebærer at man reduserer trykk en rekke steder ved bruk av reduksjonsventiler. Prinsipielt er dette det samme som skjer i et vannkraftverk, og i teorien er det mulig å hente ut denne energien. Om dette lønner seg vil være avhengig av hvilke vannmengder og hvilke trykk det er snakk om, og hvilke investeringer dette vil kreve i form av turbiner og system for distribuering av energien. For å avdekke om dette vil være lønnsomt, både i et miljøperspektiv og et økonomisk perspektiv, bør det gjennomføres en utredning.

Avløpssystemet

Fornyelse av stasjoner på avløpsnettet

Trondheim kommune drifter 73 pumpestasjoner på avløpsnettet. En rekke av disse er eldre stasjoner med utbedringsbehov. Tilstanden til stasjonene overvåkes systematisk. Omtrent 36 % oppfyller ikke alle krav i forskrifter knyttet til HMS og nesten 50 % har mindre bra eller dårlig tilstand. Det må avsettes tilstrekkelige midler til systematisk vedlikehold og oppgradering av pumpestasjoner.

I tillegg til pumpestasjonene har man 83 separate overløp på det kommunale avløpssystemet. En rekke av disse ligger vanskelig tilgjengelig nede i kummer, uten egnet adkomst, belysning og ventilasjon. Det er gjort en systematisk kartlegging av tilstanden til overløpene. Sju overløp har dårlig tilstand med umiddelbare behov for oppgradering, i tillegg til at tiltak også bør vurderes for de 14 overløpene som har mindre bra tilstand. Avvik er i hovedsak knyttet til utforming, elektrisk anlegg, ventilasjon og plassering av overløpet. Det må avsettes tilstrekkelige midler til systematisk vedlikehold og oppgradering av overløp.

Overløpsdrift medfører utslipp av avløpsvann til resipienter. Det langsiktige målet er å eliminere slike utslipp, men så lenge disse foregår er det en belastning for resipientene. I tillegg til de uheldige virkningene dette har på vannmiljøet, er synlig avløpssøppel svært uheldig. For overløp som er jevnlig i drift, og som man ikke kan forvente å legge ned på en god stund, anbefales det å utrede og teste muligheter for enkel rensing som hindrer avløpssøppel å havne i resipientene.

Ledningsfornyelse

Fremmedvann

Begrepet fremmedvann beskriver vannet som ikke egentlig hører hjemme i avløpsnettet, det vil si det som ikke er spillvann fra husholdning og industri, men som føres via avløpsledninger til avløpsrenseanlegg. Fremmedvann består av både overvann og ulike typer innlekket vann (grunnvann og vannlekkasjer fra drikkevannsnettet).

Fremmedvann har utgjort rundt 60 % av all tilrenning til renseanleggene de siste ti årene. De årlige variasjonene følger i stor grad variasjoner i nedbørsmengder. Med forventede klimaendringer og uten avbøtende tiltak vil fremmedvannsmengdene øke. De totale fremmedvannsmengdene belaster avløpssystemet i form av energi til pumping på nettet, og energi og kjemikalier ved renseanleggene. Fremmedvann som tilføres avløpssystemene må reduseres.

Ved å analysere tilrenningen til et målepunkt (renseanlegg, pumpestasjoner, overløp eller vannmålerer på nett) kan man se hvordan fremmedvannet fordeler seg på ulike komponenter. Dette er et godt utgangspunkt for å prioritere områder og målrette tiltak. Fremmedvann i tørrværsperioder skyldes i hovedsak innlekking av grunnvann og lekkasjevann fra fra drikkevannsnettet. Fremmedvann i tørrvær utgjorde i 2018-2020 i snitt 16 % av all tilrenning til renseanleggene. Volumet korrelerer godt med tapet fra vannforsyningsnettet. Både generell fornyelse av avløpsledninger med dårlig tilstand, og en reduksjon i vanntap forventes å redusere denne andelen av fremmedvann. Nedbøravhengig fremmedvann som skyldes rask avrenning fra tette flater er ofte årsaken til kapasitetsproblemer på avløpsnettet og vil reduseres betraktelig dersom man bygger om fra fellessystem til separatsystem. Man har også en sakte nedbøravhengig komponent som skyldes forsinket avrenning fra permeable flater og økt grunnvannstand.

For å gjennomføre denne type analyser for delområder i kommunen er man avhengig av å ha tilstrekkelig antall målepunkter og god kvalitet på målingene. Gjennomgangen som er gjort i forbindelse med kommunedelplanarbeidet viser at det er svært varierende kvalitet på måledata og at det er store områder som mangler målepunkter. Det bør foretas en gjennomgang, oppgradering og etablering av avløpsmålestasjoner for å øke kunnskap om avløpsstrømmer i nettet. Dette vil øke kunnskapsgrunnlaget og føre til at man kan gjøre bedre prioriteringer mellom tiltak, og at man bedre kan måle effekten av gjennomførte tiltak.

Vanntap

Trondheim kommune startet med aktiv lekkasjesøking i 1989. I løpet av de første ti årene ble vanntapet redusert betraktelig. Etter dette har reduksjonen i vanntap gått saktere, og vanntapet har vært relativt stabilt de siste 10 årene med et gjennomsnittlig beregnet vanntap på 28 %. Det er en utfordring at reduksjon i vanntapet har stagnert til tross for at det legges betydelige ressurser i arbeidet. Overgangen til å legge private tilkoblinger i kum forventes å gi noe effekt på lang sikt. Likeledes vil rutinemessig fornyelse av ledninger med høy risiko for lekkasjer bidra.

Ved å dele vannforsyningsnettet inn i over 100 lekkasjesoner hvor man kan måle vannmengder kontinuerlig har man skaffet seg en god oversikt. Målt nattforbruk i 2020 var rundt 50 % av totalt forbruk om man ser på hele Trondheim. Siden vanntap og nattforbruk er basert på svært ulike beregninger er disse ikke sammenlignbare. Nattforbruket kan si noe om hvor tapene er størst, slik at man kan konsentrere innsatsen i disse områdene. Når man ser på målt nattforbruk per km ledning, ser man at det står dårligst til i de eldste bydelene, hvor vi også har de eldste ledningene. Planmessig fornyelse av vannledningsnettet vil bidra noe til å redusere vanntapet.

Trykket i vannforsyningsnettet påvirker også vanntapet, hvor lavere trykk gir lavere vanntap. En stor andel av innbyggerne i Trondheim forsynes med trykk som er høyere enn ønskelig. Årsaken til dette er delvis at man har en topografi med store høydeforskjeller, men også at dette gjør vannforsyningen mer robust ved at man kan transportere større vannmengder og sikre mer vann til brannslokking. Senkning av vanntrykket er et tiltak som vil bidra til å redusere vanntapet. Det er gjort gode erfaringer i et testområde på Ranheim. Dette bør videreføres ved å vurdere andre områder i kommunen hvor dette er mulig, samtidig som man sørger for å ivareta god leveringssikkerhet.

Ledningsfornyelse

Levetidsanalyser anbefaler en årlig fornyelse av vannledninger på 6,9 km årlig i 2020 med en reduksjon til 6 km årlig i 2030. For avløpsledninger er tilsvarende anbefalinger at man fornyer 8,4 km i 2020 økende til 11,5 km i 2030.

Analysen gir kun svar på nødvendig utskiftingsbehov på grunn av at ledningsmaterialet bryter sammen. En del ledninger skiftes imidlertid ut før endt levetid på grunn av for eksempel veganlegg, utbyggingsprosjekter eller separering av avløpssystemet. Dette er ledninger som kunne levd i mange tiår til. Omfanget av for tidlig utskiftede ledninger anslås å være rundt 1 km vannledninger og 1 km avløpsledninger årlig.

Basert på dette anbefales en fornyelsestakt for vannledninger på 8 km årlig i 2022, avtakende til 7,5 km årlig i 2025 og 7 km årlig etter dette. For avløp anbefales en fornyelsestakt på 9,5 km årlig i 2022, med gradvis økning til 12,5 km årlig i 2030.

Gravefri fornyelse reduserer miljøfotavtrykket til ledningsanlegg, gir mindre ulemper for befolkningen og reduserer kostnader. Denne metoden er derfor å foretrekke der det kun er tilstanden på ledningen som skal bedres. Potensialet for gravefri fornyelse antas å ligge på ca. 40 %. Der man likevel må grave, er det ønskelig med en best mulig samordning av tiltak. Graving er nødvendig for eksempel i forbindelse med veganlegg, der ledningsdimensjoner skal økes betydelig, der man skal etablere nye ledninger eller der man skal separere avløp er det. En god samordning vil gi nytte både i form av reduserte kostnader og mer gunstig anleggsgjennomføring. Innenfor vann og avløp må man sørge for en god systematisering av kunnskap og etablering av gode systemer for prioritering av prosjekter. Videre vil de være et betydelig potensiale for samordning med andre etater og utbyggere som man bør søke å utnytte optimalt.

Eierskap til stikkledninger

Dagens eiergrensesnitt mellom private og offentlige ledninger ligger i tilkoblingen til kommunal ledning. Abonnenter har dermed ansvar for oppgradering av sine stikkledninger i offentlig veg. Hovedutfordringene med dagens system er at kostnader blir svært ujevnt fordelt mellom abonnentene, de private aktørene mangler kompetanse til å utføre arbeid i veg og at utbedringer tar for lang tid. Situasjonen vil kunne bedres dersom kommunen overtar eierskap til stikkledninger som ligger i offentlig veg. Det foreslås at administrasjonen går videre med å utrede en slik overtakelse, med mål om å fremme en egen politisk sak som belyser detaljene rundt en slik overtakelse. Det er beregnet at en slik endring vil gi en økning i årlige investeringskostnader på 4 mill. kr hver for vann og avløp. De årlige driftskostnadene anslås å øke med 4 mill. kr på vann og 0,5 mill. kr på avløp.

Avløpsrensing

Trondheim har to store avløpsrenseanlegg, Høvringen (HØRA) og Ladehammeren (LARA). Begge anleggene har en forbehandling i form av finrister, sand- og fettfang. Selve renseprosessen utføres med tilsetting av kjemikalier som gjør at de små partiklene i avløpsvannet "klumper" seg sammen til større partikler som så sedimenterer i egne bassenger og tas ut som avløpslam.

Ladehammeren fikk fastsatt nye rensekrav i 2019 basert på en vurdering av resipientens tåleevne for avløpsvannet, og etter vedtak i ESA om unntak fra sekundærrensing. Rutinemessige resipientundersøkelser av Trondheimsfjorden som avløpsresipient gjennomføres for å dokumenter at den ikke blir negativt påvirket av utslipp fra avløpsrenseanleggene. Undersøkelsene viser at fjorden ikke er nevneverdig påvirket. En søknad om tilsvarende rensekrav for Høvringen ble i 2020 sendt til Statsforvalteren som håndterer denne videre mot ESA. LARA oppfyller rensekravene og HØRA oppfyller kravene det er søkt om. Grunnet den gode resipienten kan man stille relativt enkle krav til avløpsrensingen. Dette gir en lav ressursbruk knyttet til avløpsrensing og slambehandling sammenlignet med mange andre store kommuner i landet, noe som gjenspeiler seg både i lave kostnader og lave klimafotavtrykk.

Det pågår et arbeid med å legge ned og overføre avløp fra flere mindre renseanlegg og til Høvringen. Målet med dette er å flytte utslippene til mindre sårbare resipienter, redusere antall driftspunkter og redusere driftskostnader.

Ved store tilførsler av regnvann eller smeltevann blir kapasiteten til renseanleggene overskredet og ca. 2-3 % av avløpsvannet går til utslipp uten fullstendig rensing. Dette gjelder svært fortynnet avløpsvann. Ved å jobbe systematisk med separering av avløpssystemer og reduksjon av fremmedvann som er knyttet til rask avrenning av nedbør vil kapasiteten til renseanleggene være tilstrekkelig fram mot år 2100.

Slammet fra renseanleggene blir fortykket, hygienisert (pasteurisert), stabilisert (utråtnet) og avvannet, før det disponeres på ulik måte avhengig av kvalitetsklasse. Med unntak av en liten andel oppfyller alt slam kravene til kvalitetsklasse II og kan brukes til jordbruksarealer. Biogass ved renseanleggene benyttes til produksjon av varmtvann som brukes i prosess og til oppvarming. Ved Høvringen driver kommunen denne prosessen selv, mens ved Ladehammeren går biogass fra slambehandlingen til en fyrkjel som eies og driftes av Statkraft Varme, mens kommunen kjøper tilbake varmtvann til bruk i slamprosess og til oppvarming. Utnyttelse av energipotensiale i biogass er behandlet under kapittel Energibruk ovenfor.

Renseprosess

Det er generelle behov knyttet til oppgradering av prosessutstyr, automasjon, elektro og ventilasjon ved anleggene. For å unngå forfall anbefales det at man setter av et årlig beløp til å gjøre nødvendige oppgraderinger fortløpende.

Slambehandling

Ved Høvringen er det utfordringer knyttet både kvalitet og kapasitet ved slambehandlingen. Biogassen benyttes i dag til produksjon av varmtvann. Det er et betydelig større potensiale for energigjenvinning fra biogassen enn det som utnyttes i dagens anlegg. Det bør igangsettes en utredning hvor alle utfordringene, mulighetene og behovene knyttet til slambehandling og bruk av biogass sees i sammenheng. I forbindelse med dette bør det utredes om det er hensiktsmessig å samordne slambehandling med behandling av matavfall som vil bli en ny avfallsfraksjon i Trondheim kommune fra år 2023. Både muligheter for energigjenvinning (fra biogassproduksjon) og materialgjenvinning (anvendelse av endelig restprodukt) vil være en del av en slik utredning.

Lukt

Det har over tid vært klager fra omgivelsene på ubehagelig lukt fra Ladehammeren. I 2018 ble en reguleringsplan som tillater etablering av en høyere ventilasjonspipe godkjent. Det har vært reist bekymringer knyttet til de visuelle ulempene en ny pipe vil medføre. Pipen er ikke bygd ennå. Et nytt luktfjerningsanlegg ble installert og var i drift i starten av 2018. Dersom dette viser seg å bedre forholdene, er det ønskelig å unngå å bygge ny pipe.

Spredt avløp

Trondheim har nesten 2000 mindre avløpsanlegg som betjener enkeltboliger eller hytter. Det har i de senere år vært en betydelig aktivitet knyttet til kontroll av tilstand til slike anlegg. Omtrent 70 % av anleggene er kontrollert og kun litt over halvparten har tilfredsstillende tilstand. De godkjente anleggene har i stor grad utslipp, enten direkte, eller via kommunal utslippsledning til sjøen, eller de ligger rundt Jonsvatnet hvor det har vært gjort et grundig arbeid med gjennomgang og oppgraderinger. De ikke godkjente anleggene er hovedsakelig eldre infiltrasjonsanlegg og sandfilteranlegg som er modne for oppgradering. I tillegg er det en del slamavskillere med direkte utslipp til vassdrag som gir en miljømessig utfordring.

Flere av anleggene som ikke er kontrollert, er vurdert som aktuelle for tilknytning til offentlig nett og er ikke aktuelle for oppfølging før dette avklares. I Klæbu kommune ble det før sammenslåingen gjort en grundig gjennomgang og prioritering av hvilke områder som bør tilknyttes kommunalt avløpsnett. Arbeidet med en tilsvarende gjennomgang for øvrige deler av kommunen starter opp på nyåret 2022, og vil danne grunnlag for prioritering av fremtidige tiltak. Det bør settes av et årlig beløp for denne type anlegg for å sikre en jevn framdrift i arbeidet. Etablering av kommunale avløpsledninger må følges opp med krav til tilknytning for å reduserer belastning på kommunens vannforekomster og sikre at man oppnår full effekt av investeringene. Når en plan for etablering av kommunale avløpsanlegg i spredt bebyggelse er ferdigstilt, kan man følge opp med krav om oppgradering av anlegg som ikke er aktuelle for tilknytning. Likeledes bør retningslinjer for utslipp oppdateres.

Trondheim har i tillegg noen anlegg og utslipp fra mindre tettbebyggelse. Flere av disse anleggene legges ned i nærmeste fremtid og avløpet overføres til de store renseanleggene. Noen områder vil imidlertid bestå også i fremtiden som egne utslipp. Flere av disse har svært gamle utslippstillatelser. Det anbefales at man tar en gjennomgang av tilknytninger og at det søkes om oppdaterte utslippstillatelser, for å sikre at disse dekker den faktiske situasjonen.

Ytterligere detaljer rundt spredte avløpsanlegg kan leses her.

Dammer

Systemer for sikring, styring av anlegg og lagring av informasjon

Det ligger store utfordringer innenfor datasikkerhet som krever at organisasjonen arbeider aktivt med dette. For å ivareta sikkerheten av IKT-utstyr må det arbeides kontinuerlig med dette som en del av den daglige driften. Datasikkerhet er et viktig moment ved vurdering av plassering av data og valg av nettverksløsninger. For å løse disse oppgavene tilfredsstillende er man avhengig av å ha god intern kompetanse på feltet. Det gjennomføres ROS-analyser og beredskapsøvelser for å avdekke svakheter, og en rekke tiltak er gjennomført i oppfølgingen av disse.

For å sikre den fysiske vann- og avløpsinfrastrukturen er det behov for en gjennomgang hvor man definerer nødvendig standard på sikring for ulike typer anlegg, vurderer våre anlegg opp mot dette og beskriver og gjennomfører nødvendige oppgraderinger.

Ved nødvendige oppgraderinger av automasjon, driftskontroll og rapporteringssystem er det viktig at disse baserer seg på standardiserte oppsett. Dette vil sikre en bedre dataflyt, og det blir lettere å konkurranseutsette alle innkjøp. Det bør være en strategi at man på sikt reduserer antall forskjellige systemer. Dette gjøres som en del av vedlikeholdsprosjekter på de aktuelle stasjonene.

Det er behov for et bedre system for å samle inn, lagre og tilgjengeliggjøre fagdata. Dette vil forenkle og forbedre arbeid både med hensyn på driftsoptimalisering, og ved planlegging knyttet til fornyelse av systemene.

Kommunens FDV-system (forvaltning, drift og vedlikehold) for ledningsnettet, ledningsdatabasen, er av til dels dårlig kvalitet. Dette er en betydelig utfordring ved prosjektering og analyser på ledningsnettet. Det er behov for å gjennomføre et større innmålingsprosjekt for å heve kvaliteten på denne.

For øvrige deler av vann- og avløpssystemene er det behov et bedre FDV-system som samler og tilgjengeliggjør informasjon og som kan sikre bærekraftig forvaltning, drift, vedlikehold og fornyelse av vann- og avløpsinstallasjoner. Forut for en anskaffelse av et slikt system må man gjennomføre et forprosjekt for å utrede hvilke funksjoner det skal inneholde, hvordan det ønskes utformet og hvilke deler av infrastrukturen som skal inkluderes.

Det ligger en rekke muligheter i forbedring av vann- og avløpstjenestene ved å aktivt benytte de muligheter som ligger innenfor digitalisering, blant annet knyttet til dokumentasjon av anlegg, sensorutvikling og muligheter for datautveksling.

En mer detaljert beskrivelse av temaet kan leses i kapittel 6 i vedleggsrapporten.