Trondheims særpreg og identitet er i stor grad knyttet til kulturminnene våre og byens historiske sentrum. Trondheim har, som mange andre europeiske byer, en tydelig historisk bysentrum . Bryggerekka, den lave trehusbebyggelsen og Nidarosdomen i Midtbyen representerer hver for seg og sammen viktige byggesteiner i Norges tusenårige historie, og de er identitetsbærere for befolkningen i byen og hele regionen. Historien er viktig å ivareta i den videre utviklingen av Trondheim. Byen vil sammen med resten av Trøndelag ta en viktig rolle i feiringen av tusenårsjubileet etter Slaget på Stiklestad og nasjonaljubileet i 2030. Fram mot da skal vi bruke byens erfaringer med å skape store arrangement til å styrke mangfold og identitet.

Kunst og kultur skaper sosiale møteplasser hvor det inviteres til både utfordrende og inspirerende opplevelser, deltakelse og debatt. Gode møteplasser er en forutsetning for ytringsfriheten og grunnlaget for et fortsatt velfungerende demokrati. Kunst og kultur skal utfolde seg i byrommene og må inngå som en integrert del av den fysiske planleggingen og utviklingen av byen.

Byrommene både i og utenfor sentrum bør formes av bærekraftige løsninger, nyskapende arkitektur og samtidskunst. Teknologi-, innovasjons- og opplevelsesnæringene er viktige for byutviklingen. Trondheim kommune må samhandle med både frivilligheten, offentlige og private aktører for å lykkes. Det er et utfordrende arbeid som krever prioriteringer på alle nivå.

Idrett og kultur har stor betydning for utviklingen av Trondheim, og representerer en kreativ kraft som styrker byens attraktivitet for et økende antall fastboende, studenter og turister. Store anlegg, aktivitetsarenaer og ambisiøse arrangement former byen på hver sin måte. Slik skapes store, felles opplevelser, god folkehelse, stort engasjement og nye arbeidsplasser. I et bærekraftperspektiv har opplevelsesnæringene, som inkluderer både historien, idretten og kulturen, gode forutsetninger for økt sambruk av byrom, arealer, produksjonsressurser og kompetanse. Hvordan kan kommunen sikre at fellesskapets ressurser brukes best mulig?