En del av arbeidet med ny samfunnsplan vil være å oversette relevante globale mål og delmål til lokal kontekst for Trondheim. Vi har trukket ut de som er relevante for dette temaet.
Barn trenger at voksne samarbeider og ser helheten i livene deres. Barn og unge behøver arenaer hvor de kan møte hverandre og ansvarlige voksne. Enten det er i familien, nærmiljøet, på fritiden, i barnehagen eller på skolen. Skolens og barnehagens rolle som aktører i nærmiljøet blir særlig viktig. Når både ansatte og frivillige bruker lokalene til felles innsats og engasjement styrkes barn og unges sosiale sikkerhetsnett. Det offentliges fremste oppdrag blir å bygge «fellesskapsverdier» gjennom å understøtte betingelser for at alle mennesker kan blomstre og leve et liv de setter pris på gjennom hele livet. Hensikten er å styrke personers, relasjoners og lokalsamfunnets ressurser til å skape verdige hverdagsliv og gode livsløp.
Dette er konklusjonen fra en av de største studiene på barnevernet (Det nye barnevernet, Lichtwark, m.fl. 2015). Vi bruker mye ressurser, men oppnår ikke gode nok resultater, og må derfor finne nye arbeidsmåter. Typiske kjennetegn for disse familiene er at problemene som rammer barn og foreldre er vevd sammen. Bildet som tegnes viser at barnevernets oppdrag ikke kan løses av barnevernet alene, men er avhengig av et godt forebyggende arbeid, og samhandlende helse- og voksentjenester. I dag er det vanskelig å få ulike tjenester og sektorer til å virke samtidig mot samme mål. Større sosiale forskjeller, svakere sosiale nettverk og familiestrukturer som brytes opp fører til ulikheter i helse, utdanning og livskvalitet.
Ved å ha et gjennomgripende familieperspektiv og å ta utgangspunkt i hva den enkelte familie trenger, vil vi kunne redusere sårbarhet i egen organisasjon og gi bedre hjelp til en svært marginalisert gruppe. Løsningene må vi finne sammen med den enkelte familie.
Det har vært rettet et søkelys mot barn og unge som medborgere, og rettighetene, kunnskapen og erfaringene deres i mange år. Dette er forankret i FNs barnekonvensjon, i Grunnloven og de ulike særlovene. Barn og unge har også selv organisert seg slik at voksne og offentlige tjenester skal høre på dem. Dette gjelder for eksempel innenfor barnevern, skole og i klimakampen. Mye har blitt bedre. Samtidig viser erfaringer og studier at barn og unge for ofte ikke blir reelle samarbeidspartnere i medvirkningsprosesser (Skauge, 2018). Dette er alvorlig, og særlig overfor de barna som selv ikke kan målbære sine erfaringer og meninger. De møter fysiske, sosiale og holdningsmessige barrierer som kan gjøre det vanskelig for dem å delta i samfunnet på lik linje med andre.
I Nye sjanser - bedre læring - Kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner og utdanningsløp (NOU 2019:3) presenterer Stoltenbergutvalget et kunnskapsgrunnlag som viser betydelige uheldige kjønnsforskjeller i utdanningsløpet. Disse forskjellene får konsekvenser for videre utdanning, arbeid, helse og familiesituasjon senere i livet. Bildet som tegnes er alvorlig og komplekst, og det finnes ikke én løsning på denne utfordringen. Det er behov for mer kunnskap om hva som kan være gode tiltak for å utjevne forskjellene i utdanningsløpet.
