Pandemien har de siste to årene dominert samfunnsdiskursen og preget livene våre i stor grad. Når «koronaen» nå forhåpentligvis ebber ut gleder de fleste av oss seg til å gå tilbake til en situasjon hvor vi uten forbehold kan være sosiale, som i deres tilfelle også betyr tilstedeværelse ved universitetet.

Samtidig som vi gleder oss til det kan vi reflektere over de erfaringene vi har gjort oss siden mars 2020. Hva bør "den nye normalen" være og hvilke lærdommer vil vi også kunne ta med oss inn i den videre utviklingen av arkitektur og byutvikling? Hvordan vil boligformer, nærområder, arbeidsplasser osv utvikles med grunnlag i erfaringene fra «koronaen», som viste oss viktigheten av den sosiale dimensjonen i omgivelsene , men også hvor vesentlig tilpasningsdyktighet kan være?

For å nå FNs klima- og bærekraftsmål innen 2030 må vi handle raskt, samtidig som vi må ta hensyn til demokratisk legitimitet, samt byenes og arkitekturens iboende langsiktighet. Som også EU kommisjonens president Ursula van der Leyen understreker gjennom sitt initiativ for «New European Bauhaus»[1] i 2020, må vi gjennom kultur, dannelse, kunst og arkitektur bidra til en helhetlig bærekraftig by- og samfunnsutvikling. Den supplerer og utfordrer de teknologitunge løsningene som ofte dominerer diskursen i dag og tar hensyn til FNs 17 bærekraftsmål og behovet for sirkularitet.

I kombinasjon med å ivareta, restaurere og transformere eksisterende bygninger må vi også sørge for at de bygningene vi skaper står seg for fremtiden, både kvalitetsmessig med tanke på materialer og detaljer, men også i form av programmering og mulig fremtidig bruk. Vi må se bygningens levetid forbi den første bruken, og legge opp til muligheten for fysiske og programmatiske forandringer i takt med tiden.

I sin bok «Buildings and dwelling: ethics for the city» fra 2019 minner bysosiolog Richard Sennett oss om at et godt samspill mellom det bygde miljøet («Ville») og det sosiale livet (Cité) er avgjørende for bykvalitet.

For å kunne prosjektere gode offentlige bygninger behøves altså en forståelse av den byen og konteksten bygningen er, og blir, en del av. Det å ivareta og legge til rette for mulighetene for lik tilgjengelighet og delaktighet er grunnleggende for å kunne opprettholde et inkluderende og demokratisk samfunn. Foruten å være fysiske objekter må bygningene våre og de offentlige rom skape gode rammer for sosiale og mellommenneskelige relasjoner og møter, uavhengig av fysiske, etniske, kulturelle eller sosioøkonomiske forutsetninger.

Men bymiljøene og arkitekturen skal ikke bare tilfredsstille funksjonelle behov, de skal også bidra til å skape en atmosfære som kan berøre oss emosjonelt. John Erik Pløger formulerer det i 2019 som performativ vs affektiv urbanisme,[2] og noen av de samme diskusjonene finner vi igjen hos filosof Gernot Böhme, blant annet i hans The Asthetics of Atmospheres fra 2017[3]. Nyere forskningen i nevrovitenskap, og selvsagt også Arkitekturopprøret, er ytterlige innspill som setter diskursen om estetikk på dagsorden.

I Arkitektur6 undersøkes de nevnte tematikkene i hovedsak gjennom arkitektonisk prosjektering , men også gjennom en teoretisk diskurs og refleksjon.

Bakgrunnen for vårens Studio KAMD er den pågående campusutviklingen på og i området rundt Gløshaugen i Trondheim, hvor fokuset vil ligge på området mellom Studentersamfundet og Grensen. Oppgaven tar utgangspunkt i samlingen av studieretningene og aktivitetene innenfor kunst, arkitektur, musikk, teatervitenskap og design, med et særskilt fokus på at KAMD skal være universitetets synlig utadrettet samling- og henvendelsespunkt mot byen.

Arkitekturen i KAMD vil ha nasjonal og internasjonal betydning , blant annet fordi det for første gang i Norge skal bygges en ny skole for arkitektur, design, kunst, musikk, drama og media. Den nasjonale betydningen må forplikte Statsbygg og NTNUs campusprosjekt til å lage de beste rammene for en arkitektur med høy kvalitet på alle nivåer.

Gjennom undersøkelser av alternative utforminger, muligheter for flerbruk, tilgjengeliggjøring og gode offentlige arealer, kan prosjektene i Studio KAMD bli et viktig innspill til utviklingen av fremtidens universitetsbygg.

Som blant annet Steward Brand viser i How Buidlings learn[4] endrer en bygning bruksområde mange ganger i løpet av sitt livsløp. Det vil også gjelde for fremtidens universitetsbygninger, og de nye og transformerte bygningene mellom Samfunnet og Grensen må derfor prosjekteres i et langsiktig perspektiv med en stor grad av generalitet og tilpasningsdyktighet. Bærekraftig arkitektur er avhengig nettopp av at vi kan utvikle tilpasningsdyktig arkitektur med høy grad av generalitet som samtidig er tilpasset dagens bruk, identitet og atmosfære.

Parallelt til Studio KAMD vil det frem til sommeren foregå en rekke viktige aktiviteter i det «virkelige» KAMD prosjektet. Vi planlegger derfor en serie med idéverksteder hvor studentene i Studio KAMD, sammen med andre inviterte deltagere, vil utvikle alternative konseptuelle tilnærminger, innspill og kommentarer til området, form, bruk, innhold, organisering og sammensetning mm.

For å kunne håndtere og omsette alle de nevnte ambisjonene med høy kvalitet, må vi øve oss i kritisk tenkning, lære oss å manøvrere i usikkerhet og kunne balansere mange parametere samtidig. Det vil si at til tross for et stort spenn og mangfold av tematikker, ambisjoner og utfordringer, vil hvert enkelt prosjekt måtte etablere sitt eget definerte hierarki av problemstillinger, hvor ikke alle problemstillingene vil bli håndtert i like stor grad eller med samme presisjon.

For å få til alt dette må studentene øve seg i kritisk tenkning, kunne manøvrere i usikkerhet og balansere mange parameter. Praksisfellesskapet (community of practice) blant studentene er i denne sammenhengen den viktigste læringsarenaen i (ut)dannelsen.


Vi gleder oss til et nytt semester med læring, diskurs, gode arkitekturprosjekter og forhåpentlig masse artige opplevelser og mestring sammen med studentgruppen.

Velkommen til Studio KAMD

- Steffen Wellinger, Erik Hofsbro og Mari Synnøve Gjertsen

for underviserteamet



[1] The New European Bauhaus this is not just an environmental or economic project: it needs to be a new cultural project for Europe. Every movement has its own look and feel. And we need to give our systemic change its own distinct aesthetic – to match style with sustainability

Ursula von der Leyen

[2] Pløger, John (2019). Affektiv urbanisme, performative byrom og eventalisering av bylivet. Bysamfunn. ISBN: 978-82-15-03005-0. Universitetsforlaget. Kapitel 6. s 84 - 97.

[3] Böhme, G., & Thibaud, J. P. (2016). The aesthetics of atmospheres. Routledge.

[4] Brand. (1994). How buildings learn : what happens after they're built (pp. VIII, 243). Viking.