Velkommen til Urban Studio 2024

God arkitektur balanserer mellom drømmene om en bedre fremtid og samfunnsutviklingens harde realiteter. Vi har så vidt kommet oss gjennom en pandemi, så blir samfunnet utfordret av krig i Europa og Midtøsten. Samtidig er nye rapporter om klima- og naturkrisen en stadig påminnelse om at vi må sette i verk drastiske endringer, og vi er alle klar over at byggenæringen gjennom sin omfattende forbruk av landskap, materialer, energi og ikke-fornybare ressurser har et stort (med)ansvar. For å nå bærekrafts- og klimamålene innen 2030 er det nødvendig med en ny økologisk forståelse som faktisk påvirker våre handlinger. Samtidig må vi ta hensyn til demokratisk legitimitet, samt byenes og arkitekturens iboende langsiktighet. 

EUs rådpresident Ursula van der Leyen understreker gjennom sitt initiativ for New European Bauhaus[1] (NEB) i 2020, at vi gjennom kultur, dannelse, kunst og arkitektur må bidra til en helhetlig bærekraftig by- og samfunnsutvikling. Den helhetlige tilnærmingen i NEB, og tilsvarende initiativ, utfordrer de teknologitunge løsningene som dominerer diskursen i dag. 

Det behøves en forståelse av den byen og konteksten bygningen er, og blir, en del av. Det å ivareta, og legge til rette for, mulighetene for lik tilgjengelighet og delaktighet er grunnleggende for å kunne opprettholde et inkluderende og demokratisk samfunn. Foruten å være fysiske objekter må bygningene våre og de offentlige rom skape gode rammer for sosiale og mellommenneskelige relasjoner og møter, uavhengig av fysiske, etniske, kulturelle eller sosioøkonomiske forutsetninger. Bymiljøene og arkitekturen skal ikke bare tilfredsstille funksjonelle behov, de skal også bidra til å skape en atmosfære som kan berøre oss emosjonelt. John Erik Pløger formulerte det i 2019 som performativ vs. affektiv urbanisme[2], og noen av de samme diskusjonene finner vi igjen hos filosof Gernot Böhme, blant annet i hans The Aesthetics of Atmospheres[3] fra 2017.  Nyere forskningen i nevrovitenskap, og selvsagt også Arkitekturopprøret, er ytterlige innspill som setter diskursen om estetikk og poesi i arkitekturen på dagsorden. 

I Arkitektur 6 undersøkes de overordnede temaer økologi og bærekraftig livskvalitet i hovedsak gjennom arkitektonisk prosjektering, men også gjennom en teoretisk diskurs og refleksjon. I tillegg ønsker vi å utfordre og utforske nye tilnærminger til «radikal bærekraft» i utdanningen gjennom pilotprosjektet med en studentdrevet Tankesmie.

Med undertittelen Tidsspekulasjoner, har Urban Studio fått en tematikk som skal hjelpe oss å konkretisere noen av de overordnete problemstillingene vi står overfor. Allerede i 1972 definerte daværende RIBA president Alexander Gordon god bærekraftig arkitektur som bygninger med «long life», «loose fit» og med lav energibruk[4]. «Long life» og «loose fit» er knyttet tett sammen og påvirker måten vi prosjekterer på; tilpasningsdyktige løsninger må diskuteres i forhold til alle aspekter i arkitekturen. Legger vi til det store potensialet i å lære av vår rikholdige arkitekturhistorie, mener vi at diskusjon av Tid er en god driver for utvikling av bærekraftig arkitektur.  For å kunne transformere bygningene, samfunnet og vår livsstil, må vi beholde helhetsperspektivet og planlegge på lang og kort sikt samtidig. I kombinasjon med å ivareta og transformere eksisterende bygninger, må vi sørge for at de bygningene vi skaper står seg for fremtiden. Varighet handler om kvaliteter, form, materialer og detaljer, men også programmering og mulig fremtidig bruk. 

Som blant annet Steward Brand viser i How Buidlings learn[5],  endrer en bygning bruksområde mange ganger i løpet av sitt livsløp, og arkitektur må derfor prosjekteres i et langsiktig perspektiv med en stor grad av generalitet og tilpasningsdyktighet. Vi må se bygningens levetid forbi den første bruken, og legge opp til muligheten for fysiske og programmatiske forandringer i takt med tiden. Bærekraftig arkitektur er avhengig av nettopp dette, samtidig som den er tilpasset dagens bruk, identitet og atmosfære. Dilemmaet som oppstår mellom varighet i arkitekturen og behovet for raske utslippskutt mot 2030 må tas på alvor. 

“The Great Repair” er en oksymoron. Temaet til en utstilling i Berlin og publikasjoner til ARCH+ fanger samlingen mellom to tilsynelatende motstridende prinsipper: ambisjonen om systemisk endring og reparasjonshandlingen. 

Filosofen Eva von Redecker formulerer denne tanken:

“We face such an enormous need for transformation that it would be downright absurd to disregard the most radical term for change that we have in our political vocabulary. The question is how to fill it with meaning. I understand revolution less as a break and more as an interstitial change, a change that creates the new through and out of the in-between spaces of the old.”[6]

Forvandlingen av et samfunn kan altså bare forstås i sammenhengen mellom endringer som er gjort i dets politikk og praksis.3 Dette er fordi sosiale ordener er langt fra abstrakte formasjoner. De må kontinuerlig produseres og reproduseres gjennom praksis. Denne sammenhengen kommer til uttrykk i de to komplementære ARCH+-utgavene The Great Repair: Politics for the Repair Society og The Great Repair: A Catalog of Practices.[SW1] 

Fra Alexander Gordons formaning i 1972, og mange tiår fremover, var energibruk en viktig utfordring. Her har vi kommet et godt stykke på vei, men ser samtidig at areal- og materialbruk er store drivere av utslipp og naturtap. Bevaring av verdiene i eksisterende bebyggelse og materialer er altså avgjørende for å kunne redusere byggeriets ressursforbruk. På grunn av potensialet til å påvirke byøkonomi samt prosjektering, konstruksjon og uttrykk av arkitektur, er sirkulære materialkretsløp et fokus i Ark 6. Futurebuilts kriterier for sirkulære områder og bygninger og Copenhagen Lessons 10 prinsipper for å nå FNs bærekraftsmål[7], skal anvendes i prosjekteringsoppgavene. 

Et annet viktig aspekt i Urban Studio er temaet offentlighet. I sin bok Buildings and dwelling: ethics for the city fra 2020 minner bysosiolog Richard Sennett oss om viktigheten av samspillet mellom det bygde miljøet («Ville») og det sosiale livet (Cité).  For å kunne prosjektere urbane bygninger, behøves en forståelse av og innsyn i konteksten bygningen er og blir en del av. Å ivareta og legge til rette for lik tilgjengelighet og delaktighet er grunnleggende for å kunne opprettholde et inkluderende og demokratisk samfunn. Foruten å være fysiske objekter må bygninger og offentlige rom, skape gode rammer for sosiale og mellommenneskelige relasjoner og møter. Og det uavhengig av fysiske, etniske, kulturelle eller sosioøkonomiske forutsetninger.

I en studiobasert modell for arkitekturutdanningen undersøkes overordnete problemstillinger gjennom konkrete prosjekteringsoppgaver.  Bakgrunnen for vårens oppgaver i Urban Studio er den pågående byutviklingsprosessen på Tempe-Sorgenfri i Trondheim, som på sikt skal transformere dagens «gjennomfartsbydel» til en bærekraftig og mangfoldig sentrumsbydel. Området som er preget av biltrafikk, industri- og lagervirksomhet, småhus- og blokkbebyggelse og eksisterende bygninger som ressurser, er et spennende undersøkelsesområde. 

De 36 prosjekteringsgruppene skal prosjektere en bymessig bebyggelse på 12 forskjellige tomter, og hvert av de tre studione vil komme med et forslag for Tempe-Sorgenfri. Blant annet skal det arbeides og presenteres på en felles modell. 

Høy arkitektonisk kvalitet i hvert enkelt prosjekt basert på tid, sirkularitet og offentlighet er en selvsagt målsetting. For å kunne håndtere og omsette de nevnte ambisjonene, må vi øve oss i kritisk tenkning, lære oss å manøvrere i usikkerhet og balansere mange parametere samtidig. Hvert enkelt prosjekt må  etablere og studere sitt eget definerte hierarki av problemstillinger.

Begrepet studium kommer fra latin og betyr «å streve/iver etter lærdom gjennom en systematisk (...) arbeid for å sette seg inn i, lære fag, kunst e.l.»[8]. Gjennom undervisningen kan det formidles noen deler av dette systematiske arbeidet. Samtidig forutsetter et universitetsstudium også en egeninteresse og selvgenererte studier utenfor tilbud og krav som er definert gjennom undervisningsopplegget. For dybdelæring og faglig utvikling er det helt avgjørende at dere selv har ønsker og motivasjon til å studere. 

Praksisfellesskapet (community of practice) blant dere studentene er i denne sammenhengen den viktigste læringsarenaen i (ut)dannelsen. Del ideer, diskuter, vær kritisk, våg å utfordre hverandre samtidig som dere er støttende medmennesker og venner! 

Vi gleder oss til et nytt semester med læring, diskurs, gode arkitekturprosjekter og forhåpentlig masse mestring og artige opplevelser sammen med dere. 

Velkommen til tidspekulasjoner i arkitektur

– Steffen Wellinger, Quynh Lan Truong, Laura Figenschou Skjønberg, Carl Fredrik Lutken Shetelig og Mari Synnøve Gjertsen, for underviserteamet

[1] “The New European Bauhaus this is not just an environmental or economic project: it needs to be a new cultural project for Europe. Every movement has its own look and feel. And we need to give our systemic change its own distinct aesthetic – to match style with sustainability”  Ursula von der Leyen

[2] Pløger, John (2019). Affektiv urbanisme, performative byrom og eventalisering av bylivet. Bysamfunn. ISBN: 978-82-15-03005-0. Universitetsforlaget. Kapitel 6. s 84 - 97

[3] Böhme, G., & Thibaud, J. P. (2016). The aesthetics of atmospheres. Routledge.

[4] Gordon, A. (1972) Designing for survival: the President introduces his long life/loose fit/low energy study, Royal Institute of British Architects Journal, 79(9) 374-376.

[5] Brand. (1994). How buildings learn: what happens after they’re built (pp. VIII, 243). Viking.

[6] Eva von Redecker, “Repair and Revolution,” in: ARCH+ 253 The Great Repair – A Catalog of Practices (2023).

[7] https://www.uia-architectes.org/en/news/copenhagen-lessons/

[8] https://naob.no/ordbok/studium