Cyberspace før og nå

Oppfrisket: 2024-03-27

Dette er min egen historie om Cyberspace skrevet som en kronikk i Adresseavisen i oktober 2007.

Fra Sputnik til Cyberspace

Professor Tor G. Syvertsen, Studio Apertura, NTNU

Ordet ”Cyberspace” har glidd inn i det norske språk. Forsøk på fornorsking, som ”kyberrommet” har ikke slått an. Vi mangler et norsk begrep som tilsvarer ”space”. ”Rom” er noe som er innelukket, mens ”space” er det åpne rommet utenfor. Ordet vi bruker for ”Cyberspace” har blitt nettet.

”Cyberspace” ble første gang nevnt i 1984 i ScienceFiction‐romanen Neuromancer. Der skrev William Gibson: ” Cyberspace. En omforent hallusinasjon som oppsøkes daglig av milliarder fra alle nasjoner, av barn som lærer matematiske begreper.... En grafisk representasjon av data hentet fra databaser i alle datamaskiner i hele verden. Ufattelig kompleksitet..." (min oversettelse).

Ni år senere ble visjonen virkelighet, med lanseringen av den første grafiske nettleseren, Mosaic. World Wide Web hadde eksistert i noen år, men bare via tekstbaserte nettlesere.

En annen ScienceFiction‐forfatter som interesserte seg for det globale informasjonsrommet var H G Wells (1866-1946). I essayet ”World Brain” tok han opp et problem: "Vi lever i 1937, men våre universiteter befinner seg fortsatt det 15. århundre. Vi har knapt gjort noen forandring i universitetenes organisering, undervisning eller eksaminering på flere århundrer. De tre‐ fire år det tar å bli en bachelor som kan en del, en master som kan mer, eller en doktor som kan alt, er ideer som stammer fra middelalderen, og som i dag er fullstendig latterlige. I vår tid bør ingen avslutte sin læring så lenge han lever" (min oversettelse).

Wells så for seg “The World Brain” for kommunikasjon og læring, basert på telegrafi og mikrofilm: "Ved hjelp av mikrofilm kan de mest sjeldne og innviklede dokumenter og artikler bli studert direkte og samtidig i dusinvis av projeksjonsrom. Det er ikke praktiske hindre i veien for å lage et kartotek over hele menneskehetens kunnskap, ideer og bragder.(...) En ørliten mikrofilm kan dubliseres fra arkivet og sendes hvorsomhelst slik at studenter kan studere den i detalj. Den behøver ikke å befinne seg på ett enkelt sted, men kan reproduseres og projiseres fullt og helt for studenter i Peru, Kina, Island,..." (min oversettelse).

Vannevar Bush (1890-1974), leder for kontoret for vitenskap og teknologi i USA under 2. verdenskrig, skrev artikkelen ”As We May Think” i tidsskriftet Atlantic Monthly i juli 1945. Der påpekte han et grunnleggende problem for vitenskapen: "Vanskeligheten ser ut til å være at publiseringsraten langt overgår vår evne til å gjøre nytte av opptegnelsene.(...) Metodene for overføring og gjennomgang av forskningsresultater er eldgamle og totalt uegnede for formålet" (min oversettelse).

Han foreslo en løsning på problemet i form av en “Memex”. Det var en elektromekanisk arbeidspult med et informasjonslager for mikrofilm og skjermer der informasjon kunne leses eller avfotograferes. Det viktigste var en måte å knytte informasjonselementer sammen slik at informasjon kunne hentes assosiativt. Dette konseptet kalles i dag for hypertekst. Vannevar Bush så for seg at "helt nye former for leksika vil komme, ferdige med et nettverk av assosiative lenker, klar til å puttes inn i memexen og forstørres"(min oversettelse). Wikipedia og lignende digitale oppslagsverk fungerer akkurat slik.

Douglas Engelbart  (1925-2013) var en ung elektroingeniør som tjenestegjorde på Filippinene etter 2. verdenskrig. Der leste han Bush’ artikkel i et Røde Kors‐bibliotek. Vel tilbake i USA tenkte han grundig gjennom hva han ville bruke livet sitt til, og kom til at han ville hjelpe mennesker til å løse komplekse problemer. Han skrev et prosjektforslag med tittelen ”On the Augmentation of the Human Intellect”, der han argumenterte for utvikling av datamaskiner som hjalp mennesker til å utvide sine mentale evner. Men han fikk ingen støtte for sine ideer. Alle som da arbeidet med datamaskiner var opptatt av å automatisere arbeid, dvs. å fjerne mennesker.

4. oktober 1957 sendte Sovjetunionen opp den første menneskeskapte satelitten  Sputnik 1. Sputnik var 58 cm i diameter og veide 83 kg. Omløpstiden rundt jorda var 96 minutter i ca 250 km høyde. Høsten 1957 var jeg sju år og bodde på Grubhei utenfor Mo i Rana. Passeringstidene for Sputnik sto i Rana Blad, og i den mørke oktoberkvelden kunne vi se Sputnik med det blotte øye; som en klar stjerne i sakte bevegelse over himmelen…

Sputnik sendte ut radiosignaler på to frekvenser (20MHz og 40MHz), som ble fanget opp og kringkastet over hele verden. Amerikanerne ble vettskremte. Dette var i den kalde krigens tid, og Sovjetunionen hadde atomvåpen.

Heldigvis hadde USA den gang kloke ledere og rådgivere som var villige til å tenke grundig og finne fornuftige reaksjoner. Sputnik‐krisen avstedkom tiltak for å innhente Sovjetunionens teknologiske og vitenskapelige forsprang:

• I februar 1958 etablerte USA “Advanced Research Projects Agency” (ARPA, siden militarisert til DARPA).

• 29 juli 1958 underskrev President Eisenhower “ National Aeronautics and Space Act”, grunnlaget for NASA

• Utdanningsprogram ble startet for å fostre en ny generasjon av ingeniører.

• Kongressen økte budsjettet til vitenskapelig forskning (NSF) fra $35 millioner i 1958 til $134 millioner i 1959.

Lederen for ARPAs ”Information Processing Techniques Office”, Joseph C R Licklider, hadde utdanning som både ingeniør og psykolog. Han innså betydningen  av Douglas Engelbarts ideer om ”Augmentation of the Human Intellect”, og støttet prosjektet moralsk og økonomisk.

9. desember 1968 demonstrerte Douglas Engelbart sine tekniske løsninger på en datakonferanse i San Fransisco. Denne presentasjonen har blitt kalt "The Mother of All Demos"…

Engelbart kom med en rekke patenterte løsninger, hvorav den mest kjente er datamusa. Resultatet av en langvarig innsats kom 24. januar 1984, da Apple lanserte Macintosh, inspiratoren for alle moderne PCer. 

ARPA utviklet også det første pakkesvitsjede datanettet, ARPANET, som kom i 1969. Etter hvert kom andre datanett i drift, og det ble et behov for å knytte dem sammen. INTERNET ble løsningen ‐ i 1983. Siden har utviklingen fortsatt jevnt og trutt.

Ved 50årsdagen for oppskytingen av Sputnik er det verd å minnes at verken våre personlige datamaskiner eller det globale nettet som knytter dem sammen hadde eksistert uten ARPA ‐ som neppe hadde blitt til uten Sputnik.

…