Standardmetoden
Den vanligste framgangsmåte i Norge ser ut til å ha to trinn:
Prosessen kompliseres så langt det lar seg gjøre, helst vha. et innviklet regelverk av juridiske spissfindigheter og byråkratiske formaliteter
Den kompliserte prosess/hendelse digitalseres på den mest kostbare måte…
På denne måten er stillstand garantert; enhver forandring/forbedring må gjennom utallige ledd og vil i beste fall ta noen tiår å gjennomføre…
Et eksempel fra NTNU Samfunnsforskning AS:
Jeg har i mange år hatt en enkel "Arbeidsavtale for midlertidig ansettelse".
Denne avtalen var ett enkelt ark med personalia og underskrifter.
Fra 2019 inngår fortsatt det samme avtaleformularet, men med tillegg av "Taushetserklæring" og "Samtykkeerklæring for fotografering og publisering av bilder", dvs. tilsammen tre ark som alle skal underskrives. Den siste skyldes visstnok GDPR som pfører samfunnet uhyrlige byråkratiske kosnader…
Noe tyder på at det er mange som lider av kronisk mangel på meningsfylt beskjeftigelse…