Trondheim kommune ønsker en holdning innenfor tjenesteområdet hvor det ved hjelp av utviklingsfremming får mest mulig selvstendighet ut i den enkeltes situasjon. Ofte kan bistandsytere eller omsorgspersoner være den største utviklingshemmeren for den utviklingshemmede fordi:
Man overtar oppgavene personen kan klare selv.
Man fratar personen muligheten til å oppleve naturlige konsekvenser.
Man blir opphengt i atferdshistorien.
Setningen “Det er prøvd før” hemmer nytenkning.
Oppmerksomheten rettes mot negativ utvikling.
Diagnoseomsorg dyrker diagnoser, men hjelper ikke de som har diagnosene
Fokus på risiko øker risikoen
Man kan bli så opphengt i planer og struktur, at man ikke oppdager at utvikling skjer også uten at det er planlagt. Detaljerte planer kan bli en tvangstrøye.
For å bli den største utviklingsfremmeren for den utviklingshemmede skal vi etterleve følgende postulater:
Vi skal vise interesse og engasjement.
Vi må alltid avklare hvem endringer er viktig for, personen selv eller andre? Til slutt må ”VI” ta en fagetisk vurdering av situasjonen. Har vi alle disse tre elementene klare kan vi beslutte tiltak. Men hovedmålet er alltid at dette skal gjøres i samarbeid med personen.
Det personer elsker å gjøre vil vi gjerne gjøre mer av, forutsatt at dette ikke skader personen eller andre. Begrepet ”skader” dekker fysiske personlige og materielle skader.
”Is i magen” innebærer å tåle å se at noe kan gå galt, men likevel gi personen mulighet til å løse det selv så langt som mulig uten at det går riktig galt. Med begrepet ”riktig galt” mener vi alvorlige konsekvenser. Det vil være feil å definere alvorlige konsekvenser nærmere da dette er kontekstavhengig.
Alt en person mestrer skal han få mestre alene. Det er kun når det er en trussel for mestringsfølelsen at vi så usynlig som mulig forsøker å legge til rette for mestring.
Når personer framviser merkelig atferd skal det mye til før vi griper inn. Vi har ikke behov for å moralisere -vi skjønner at vi vil bli vitne til merkelig atferd all den tid vi som bistandsytere blir tett på en person.
Hvis en person framviser aggressiv atferd mot oss er første bud å trekke seg bort. Vår erfaring er at fokus på alternative løsninger hjelper personen til å finne andre måter å få fram sine meninger på. Hvis en person har en atferd som hemmer hans utvikling må vi først se om vi kan observere hvorfor og om vi kan hjelpe vedkommende til å finne annen atferd