Åpne spørsmål i samtale med barn og unge

I Norge er det utviklet en samtalemetode som kalles dialogisk samtalemetode (DCM) ("Barn som vitner", Gamst og Langballe 2004). Denne metoden er forskningsbasert, og anvendes i dag av politiet når det gjennomføres tilrettelagte avhør av barn. Noen av prinsippene i denne samtalemetoden vil være nyttige å ta med seg inn i bekymringsamtaler med barn i din barnehage og skole.

Målet med bekymringsamtalen er å:

• Oppnå tilstrekkelig detaljert informasjon gjennom barnets frie fortelling (gå fra vag bekymring til eventuelt "grunn til å tro")

• Oppnå pålitelig informasjon

Dersom man har "grunn til å tro", skal det ikke gjennomføres slike samtaler. Da melder skolen sin bekymring til barnevernet.

Dersom man er usikker på om man skal samtale med barnet: Søk råd (anonym drøfting) hos barnevernet

Åpne spørsmål skal oppmuntre til en fri og spontan fortelling. Spørsmålene er direkte, og oppfordrer barnet til å svare. Åpne spørsmål formuleres slik at de inviterer til alternative svarmuligheter. Åpne spørsmål kjennetegnes ved imperativ (bydende) form eller deskriptiv (beskrivende) form.

• Eksempel:

  • Fortell meg hva som har skjedd?

  • Du sier det var vondt. Hvordan vondt var det?

Bruk gjerne bydende eller beskrivende form:

• Bydende form, eksempel:

  • Barnet: Jeg var alene om kvelden, da var jeg veldig redd

  • Voksen: Fortell meg om det, så godt du kan…

    • Alternativer:

      • Fortell meg om det…

      • Fortell meg om det, med dine egne ord

      • Fortell slik at jeg forstår

      • Beskriv…, så godt du kan

      • Prøv å forklare…, prøv å fortell

      • Si meg alt som hendte, så godt som du kan

      • Tenk tilbake som om du er der… og fortell slik at jeg forstår

      • Fortell meg mer om det
        

• Beskrivende form: eksempel

  • Barnet: Pappa er så sinna på mamma.

  • Voksen: Fortell meg hva som skjer når pappa er sinna

    • Alternativer:

      • Hva gjorde du/hva gjør du da?

      • Hva mener du/tenker du/kjenner du da?

      • Hvordan skjedde det/skjer det?

      • Hvordan redd blir du?

      • Hvordan vondt var det/er det når dette skjer?

      • Hvem var det?

      • Du sier ekkelt, hvordan ekkelt?

Bruk av nøkkelspørsmål åpner også for den frie fortellingen, eksempel:

• Du sa i sted at du følte deg trist. Hvordan trist var du?

• Du forteller meg at du kjørte til bestemor, fortell om bilturen!

• Du sier han skremte deg. Fortell mer om det!

• Du nevner en venn som var sammen med deg, fortell om han så godt du kan!

• Du fortalte til meg helt i begynnelsen at han gikk til søsteren din, og hun skrek. Fortell mer om det?

• Du sa at han var sint. Fortell mer om det!

Gjentagelse

• Å gjenta det barnet forteller viser at en er intressert i hva det forteller, og det ansporer barnet til å fortelle mer

Bekreftelse

• I tillegg til å gjenta det barnet forteller, er det fint å bekrefte det barnet sier ved små nikk og bekreftende ord som "akkurat ja, slik var det". "mm", osv.

Bruke barnets egne ord

• For å unngå misforståelser er det viktig å benytte de ord og begreper som barnet velger å bruke. Unngå å omformulere til ditt "voksenspråk"

Oppsummering underveis

• Oppsummering underveis hjelper barnet, særlig de minste, til å holde fokus i samtalen. Oppsummeringer er også viktig for å sikre at en har oppfattet det barnet sier på rett måte.

Lytt mer enn du snakker og unngå for mange spørsmål

• Å lytte mer enn en snakker hjelper en til å være synkron med barnet i samtalen, og det hjelper en til å være til stede "her og nå". Ved å stille mange spørsmål uten å lytte blir en fort i utakt med barnet, som da lett vil komme til å gi ja/nei-svar. Dialogen svekkes og samtalen får mer preg av avhør.

Tåle pause

• Når det blir stille, har man ofte en tendens til å innføre nye spørsmål fordi tausheten stresser en. Det er viktig å tåle pauser, men ikke så lenge at det oppleves beklemmende. Husk at pauser kan brukes til for eksempel å si: Nå ble det stille her, det ser ut som om du tenker på noe. Jeg lurer på hva du tenker nå?

Noen tips å ha med inn i samtalen:

• Fortell barnet at det var riktig at han/hun kom til deg. Barn trenger å få tydelig beskjed om at det er lov å snakke om det vanskelige som har skjedd.

• Ikke lov barnet at dette blir en hemmelighet mellom deg og barnet. Forklar at du må si i fra til andre voksne for at ting skal bli bedre.

• Fortell at vi vil hjelpe, og si at loven sier at vi MÅ hjelpe.

• Barnet har en rett, men ingen plikt til å fortelle. Kanskje barnet ikke vil fortelle oss mer enn det har gjort, og det er helt greit. Barnet bestemmer hva det vil vi skal vite og når vi skal få vite det. Selv om det er viktig at de snakker, må de ikke bli presset.

• Fortell at det de voksne gjør, er de voksnes ansvar. Det er ingen voksne som har lov å gjøre det du har fortalt nå (gjenta de ordene som barnet har brukt). Si at barnet ikke har gjort noe galt, uansett hvor umulig barn er, er ikke dette lov.

• Si noe om at barnet ikke er alene, at du kjenner andre som har opplevd det samme, og at ingen barn burde oppleve noe slikt. Barn som har opplevd vold føler seg ensomme, og tror ofte at de er alene om å oppleve slike ting.

• Dersom barnet formidler skyld, er det viktig å forklare barnet at det gjorde det beste det kunne i situasjonen, og at det er ikke hans/hennes skyld.

HUSK: Det er politiets oppgave å trenge dypere ned i detaljene omkring straffbare forhold. Om personen som snakker med barnet har en oppfatning av at grunnlaget for meldeplikt/avvergeplikt er til stede, bør man avstå fra å stille flere utdypende spørsmål om forholdet.