Vandrere har alltid vært en del av den menneskelige migrasjonshistorien. Enkelte folkegrupper har levd med bevegelse som livsform i århundrer, enten av nødvendighet eller tradisjon. Jødene og sigøynerne står som historiske eksempler på samfunn preget av forflytning, tilpasning og tilhørighet på tvers av landegrenser. Vandrerne har alltid tatt del i historien.

De eldre vandrertradisjonene lever stadig videre. I deler av Europa finnes fortsatt håndverkere som legger ut på vandreår, der reise, arbeid og læring utgjør del av den større livsløpet.

 I moderne tid har dog fenomenet fått nye uttrykk. De nye vandrerne reiser sjelden som del av et folk på flukt eller som bærere av en fast tradisjon. De fremstår ofte som enkeltindivider, drevet av arbeid, kjærlighet, utdanning eller ønsket om et bedre liv. Noen er kjærlighetsmigranter som følger relasjoner over landegrenser. Andre vokser opp med flere statsborgerskap gjennom sine foreldre, og får dermed anledning til å velge og vrake sitt eget fedreland. 

... atter andre er lykkejegere på jakt etter penger, eventyr eller muligheter.

Her kommer tekst

Til tross for hyppige feriebesøk gjennom oppveksten, opplevde hun flyttingen som et tydelig kultursjokk: overgangen fra engelsk privatskole til norsk skole innebar store forskjeller i disiplin, samt det individuelle forholdet til lærerne, arbeidsmengden og graden av individualisme. Skolearbeidet opplevdes etter hvert som lite krevende, og Jessica merket at de gode studievanene hun hadde utviklet i England gradvis forsvant.

Det fulgte dog en følelse av frihet med flyttingen. Fortelleren fikk større selvstendighet i hverdagen, kunne gå alene til skolen og fikk anledning til å utvikle seg på egne premisser. Hun avsluttet også visse organiserte fritidsaktiviteter som hun ikke lenger ønsker å delta i. Språklig opplevde hun en viss form for begrensning: på engelsk hadde hun et nyansert og presist ordforråd, mens hun på norsk manglet de samme uttrykksmulighetene. I ettertid har hun erkjent at overgangen var mer krevende enn hun tillot seg å innrømme der-og-da.

I dag driver hun pantomimegruppen BADS (Bergen Amateur Dramatic Society), hvor hun kombinerer norsk og engelsk i både manus og uttrykk. Hun beskriver seg selv som "delt mellom to kulturer", men har samtidig blitt oppmerksom på at hun per intervjuets dato har bodd dobbelt så lenge i Norge som i England. Hun ønsker at sønnen skal få en stabil norsk oppvekst, uten de brå overgangene hun selv opplevde, samtidig som tilknytningen til England forblir sterk. 

Noah vokste opp hos moren og besteforeldrene i Liverpool, der han gikk på en katolsk gutteskole med rundt tusen elever. Siden han var født i utlandet, opplevde han at både elevene og lærerne likt forventet at han skulle identifisere seg med de andre utlendingene. Han oppfattet dette som noe komisk, siden han hadde tilbrakt hele oppveksten i Storbritannia. Etter avlagt eksamen foreslo faren at han skulle flytte til Norge.

Noah fulgte sin fars råd, og lærte det norske språket raskt gjennom deltakelse i kommunale kurs. Nå spiller han Rugby i Bergen (for byens eneste klubb), og føler seg godt integrert - godt hjulpet av at han allerede var “halvt-norsk” til å begynne med. Han vurderer per intervjuets dato å gå i førstegangstjeneste for det norske forsvaret, men er ellers usikker på fremtiden.

Da han flyttet til Norge, opplevde Noah integreringen som relativt uproblematisk. Han etablerte seg sosialt relativt raskt og fikk ervervet venner, samtidig som han deltok i fritidsaktiviteter som bidro til å skape tilhørighet i det nye landet. Noah understreker dog at personer uten kulturell tilknytning til Norge kan oppleve integreringen som langt mer krevende, særlig dersom de skiller seg tydeligere ut eller mangler de nevnte sosiale inngangene.

Her kommer tekst

Den tyske håndverksvandringen som Michael er del av, kjent som Wanderschaft eller “å gå på valsen”, har røtter tilbake til de middelalderske laugene. Etter endt læretid reiste unge håndverkere fra sted til sted for å arbeide hos ulike mestere og lære nye håndverksteknikker. Tradisjonen fulgte strenge regler: vandreren skulle være ugift, uten gjeld, holde seg en spesifikk avstand borte fra hjemstedet, og reisen skulle vare i minst tre år og én dag. Mange reiste uten penger og livnærte seg gjennom arbeid, kost og losji.

Selv i dag lever denne tradisjonen videre. De moderne håndverksvandrerne bærer ofte karakteristiske drakter og reiser mellom land og byer, der de arbeider i korte perioder før de drar videre.

Etter realskolen begynte han i lære som tømrer i nabobygden. Han trivdes godt med arbeidet, og bedriften han senere ble en del av, hadde oppdrag i flere europeiske land – blant annet Spania, England og Andorra. I løpet av denne tiden reiste han mye rundt, men han beholdt dog hjembygden som base.

I 2013 fikk han en telefon fra en venn i Tromsø som spurte om han ville komme og jobbe noen måneder. Han dro, og ved jul samme år bestemte han seg for å gjennomføre den tradisjonelle håndverksvandringen før han fylte 30 år. Reglene var strenge: han måtte bære drakt hele tiden, ikke betale for transport eller overnatting, og det første året kunne han kun reise i tysktalende land. Senere reiste han også til Thailand og New Zealand - i praksis var Nico på reise rundt hele verden.

Etter tre år og én dag endte han i Bergen i 2019. Han beskjeftiget seg med restaureringsarbeid på Bryggen og bestemte seg for å bli. I dag er han en av tre tidligere reisende i Bergen som holder vandrertradisjonen ved like. Han tar imot unge håndverkere som kommer til Frille og Dyvekes Vinkjeller i Bergen sentrum.