Gjennom de siste tiårene har innvandringen fra Polen økt kraftig, og det polske miljøet er i dag den største innvandringsgruppen i Norge. Memoar har i samarbeid med polske innvandrere i Bergen og Kristiansand samlet inn muntlige kilder som belyser både bakgrunnen for utvandringen og erfaringene med å etablere seg i et nytt land.
Memoar har i løpet av den siste tiden arbeidet med å samle inn muntlige kilder fra polske innvandrere i Norge. Bakgrunnen for utvandringen (jamfør disse tre intervjuene) spenner fra arbeid og kjærlighet til en lengsel etter forandring. De tre kvinnene som presenteres her, kom til Norge med hver sine erfaringer – fra Warszawa, Kraków og en liten by i Midt-Polen. De har alle måttet orientere seg på nytt, både i forhold til et nytt språk og et nytt samfunn, og de har alle på ulikt vis måttet forhandle med sin egen identitet underveis.
Sylwia er fra Warszawa, men har bodd i Norge siden 2009. Hun har utdannelse innen polsk språk og litteratur, og arbeidet ved universitetet i Warszawa før hun flyttet til Norge i sporene av sin spanske kjæreste. Overgangen var hard: fra en etablert karriere i gamlelandet til å bli en "ingen" i Norge, der all hennes utdannelse og erfaring ikke lenger telte. Hun beskriver en depresjon som fulgte i kjølvannet av migrasjonen, og hvordan hun måtte bygge seg opp på nytt. I dag driver hun foreningen Razem (som betyr "sammen") i Kristiansand, som arbeider med å styrke polsk identitet og integrering.
«Innvandring gjør at vi mister vår identitet: vi er ikke oss selv lenger. Vi kjenner ikke folkene i det nye landet, vi har ikke nettverk, vi snakker ikke språket. Vi kan ikke utrykke oss på den samme måten som vi pleide - som vi vil» [0:42:41]
Anna Zychowicz er fra Kraków, utdannet i teater og litteratur ved det jødiske universitetet i byen. Hun kom til Norge i 2018 sammen med sin mann, drevet av kjærligheten og et ønske om et bedre liv for sin sønn.
Som kunstner og forfatter har hun hatt en krevende vei i et nytt land, men Anna har funnet sin plass gjennom å kombinere polsk og norsk identitet i kunsten sin.
«Jeg er hjemløs, på en måte. Vi flytter hele tiden fra en leilighet til en annen. Men når jeg er ute i naturen - uansett hvor det er - da føler jeg meg hjemme.» [0:50:06]
Magdalena Szymaniak er fra en liten by i Midt-Polen, utdannet i nederlandsk språk og kultur. Hun kom til Bergen i 2013 sammen med sin norske kjæreste, og har siden arbeidet som guide i byen – en jobb hun aldri hadde prøvd før, men som viste seg å passe henne godt. Hun snakker om de regionale forskjellene i Polen, om overgangen fra en godt betalt IT-jobb til en usikker tilværelse som frilanser, og om det å lære seg norsk i en by med en dialekt som skiller seg fra det hun forut hadde øvd på.
Magdalena gjør seg mange tanker rundt det å flytte til et fremmed land, deler hva hun selv lærte gjennom sine erfaringer i dette henseende:
«Finn jobben først. Begynn å lære språket. Da vil dørene åpne seg for deg» [1:30:52]
Det som binder disse tre fortellingene sammen er erfaringen av å måtte bygge seg selv opp på nytt – etter migrasjon til et nytt land og et gradvis tap av den originale identiteten.
Felles for dem er at Polen fremdeles er til stede – i språket, i familien, i minnene om en barndom i et land som lenge har opplevd voldsom endring. Men like tydelig er det at Norge etter hvert har blitt noe mer enn et oppholdssted. Det er blitt et sted de selv har valgt, og som har valgt dem tilbake. Spørsmålet om hvor hjemmet er, får hos dem alle dog et dobbelt svar.
"Hjemme" er kanskje ikke nødvendigvis et sted, men en følelse man bærer med seg overalt hvor man er i verden, så lenge livsminnene - og de som bærer dem - vedvarer.