Shoukat forteller levende om hvordan hans families opphav strekker seg tilbake til Djengiz Chan. Han vokste opp i provinsen Belugiztan. Et område med stort mangfold og ulikheter, Shoukat var en dyktig elev og kom inn på legestudiet. Til tross for dette drømte han om noe annet. Han ville til California og trene på Golds Gym. Han samlet penger for å komme seg til Europa, og hadde et stopp i Tyskland, før han fikk et tips om at Norge var et smart valg. I Norge fikk han raskt venner i bodybuildingmiljøet, og fikk selvtilitten til å starte for seg selv. 

Til tross for at han aldri flyttet til USA er Shoukat fornøyd med det livet han har laget seg. Han har deltatt flere ganger i europeiske og norske bodybuildingskonkkuranser og vunnet en rekke priser. Veggene på kontroet hans er dekket med bilder av ham selv, fra 80-tallet, i ekte Arnold Schwartnegger poseringer. Shoukat forteller stolt om treningstudioet, som besøkes jevnlig av kjendiser som vil ha hans råd. I år feirer studioet 30-år jubileum. Shoukat har imidlertid ingen planer om å gi seg med det første. "Jeg har aldri ferie, jeg jobber så mye jeg kan. Hver morgen når jeg ser meg selv i speilet og hiver opp et par poseringer, så tenker jeg "Jeg fikk det slik jeg ville!" og da er jeg lykkelig!" 

Ihsan forteller om utfordringer med å klare seg alene for første gang, han måtte få hjelp av medstudenter til å vaske klær og lage mat. Han tilpasset seg i midlertid raskt, og startet et nytt liv i Russland, fylt med festing, studier og venner. Da han retunerte til Libanon havnet han midt i gatekrig mellom sunni og shia muslimer. Han ble en del av en gruppe som kjempet, og Ihsan ble såret flere ganger. 

Ihsan forteller om den første tiden i Norge som spennende, men han hadde også redselen for å oppleve å bli mistenkligjort i Norge, slik han var vant til fra Libanon. Han opplevde i midlertid at Norge var et trygt og godt sted. Han ble raskt gift, lærte seg å stå på ski og fikk etterhvert mulighet til å studere mer. Etter enda et opphold i et nytt land, denne gangen London, der Ihsan igjen fikk mulighet til å studere, tok ekteskapet slutt og Ihsan flyttet til Tøyen. Ihsan arbeider i dag i Tøyen idrettshall og vurderer stadig å studere mer! 

Han beskriver også oppveksten i det han omtaler som "the projects" eller "the ghetto" som røff. "Back home just eye contact can get you in to a situation, wearing the wrong colors can get you in a situation, ". Mesteparten av hans familie og venner bodde i området, som i hovedsak bestod av høye leilighetsbygninger. Familien flyttet mye rundt til ulike leiligheter, basert på inntekt. Folk blir gjerne overrasket når han forteller om oppveksten sin, men ser så han ikke på den som dårlig eller negativ. Han er i dag klar over at han var fattig og at oppveksten ikke nødvendigvis var det man vil kalle "vanlig". Bilal mener uansett at oppveksten har gjort ham god på å tilpasse seg ulike mennesker og ulike miljø. Som 12 åring flyttet han inn til sin far, og etterhvert til en tante. Han fikk også mulighet til å studere og tok en bachelor i ledelse. På universitetet møtte han hun som ble mor til hans datter. 

Felles for de tre historiene fra Tøyen er drømmen og målet om noe annet enn det man har vokst opp i. Shoukat drømte om California,  og bodybuiling. Ihsan ville bli fotballproff og komme seg bort fra flyktningleiren i Libanon. Og Bilal Rogers hadde et mål om å flytte vekk fra fattigdomen i "the projects". Veien dit for Shoukat og Ihsan var kronglete og utfordrende. For Bilal var det enklere. Også felles for dem er faktumet at drømmen endret seg og ble til noe annet, men alikevel suksesshistorier.