Markeringen av frigjøringsjubileet i 2025 skjedde åtti år etter krigens slutt, men har i denne gang fått en ny vektlegging: frigjøringen minnes også som et flyktningjubileum. Gjennom seminarer og turmarsjer langs gamle ruter til Sverige fremheves flukten som en integrert del av både frigjørings- og migrasjonshistorien.

Fortellingene som løftes frem knytter individuelle skjebner til et større kollektivt minne. Mona Levins historie, der hun som spedbarn ble båret i skjul over grensen, illustrerer dramatikken i flyktningenes situasjon. Samtidig viser vitnesbyrd fra lokalt hold – som familien Skogstads innsats med å lose flere hundre mennesker – hvordan nasjonal motstand brakte solidaritet på tvers av etniske miljøer.

For mange norske jødiske familier er flukt et sentralt bakteppe … for de som ikke flyktet, fikk ingen etterkommere – enkelt og greit. Minnene om Nordsjøfarten til Shetland, om tortur og fengsling på Grini, samt om de som aldri vendte tilbake, viser til den bitre arven som lever videre i de nåværende generasjoner.

Mona Levin (f. 1939) er en norsk journalist, kritiker og forfatter med jødisk bakgrunn. Hun er særlig kjent for sitt arbeid som kultur- og teateranmelder, men også for sine bøker om norsk-jødisk historie. Hennes egen livshistorie er tett sammenvevd med okkupasjonshistorien: hun ble født i Oslo rett før krigen, og da jødeforfølgelsene tilspisset seg i 1942, måtte familien flykte. Mona ble da båret som spedbarn over grensen til Sverige. Mange av slektningene hennes ble deportert til Auschwitz, og de fleste av disse ble der drept.

Tre år gamle Mona gråt ustanselig under kryssingen mot Sverige, og sto i fare for å avsløre hele gruppen for tyske soldater som finkjemmet skogen. For å dempe gråten forsøkte følget å knuse, frosne blåbær, for så å blande dem med sovemedisin – uten effekt – før en i følget (en viss Herbert Herding) ga henne noe flytende sovemedisin som virket. Levin ble båret i ryggsekken til grenselos Iver Skogstad og var så nedkjølt ved ankomst at hun på svensk side ble tatt for å være død, før hun senere våknet til.

Sønnen til denne loseren lar seg intervjue i Memoars kortfilm (0:05:12). Iver var en av de mest aktive grenselosene i Ørje-området og førte over 700 mennesker i sikkerhet til Sverige under krigen – blant dem den lille Mona. Nils - til tross for at han bærer på tydelig stolthet for sin far -  beskriver situasjonen med ydmyke ord: dette var kun én av mange loserruter, tross dens nå store berømthet grunnet Monas bok. (0:05:43)

Nils Skogstad ble til slutt avslørt … «-det var på en søndag», forteller sønnen. Ingen hørte at tyskerne tok seg inn i huset deres på natten, men inn kom de og vekket Nils ved å lyse ham i ansiktet med en sterk lommelykt. Han ble tatt med til Halden og utsatt for grov tortur. Deretter ble han sendt til Grini fangeleir, og der satt han de siste sju månedene av krigen. Sønnen hans deler minner både fra farens innsats og fra barndommen, da han selv som gutt opplevde at familiehuset tidvis ble fylt av flyktninger (ofte i lystig lag etter å ha smakt litt flytende mot) før faren fulgte dem videre over grensen.

I jubileumsmarkeringen knyttes disse episodene til en større migrasjonshistorie: flyktningruter til Sverige utvides med nyere fluktruter, og minner om losenes innsats veves inn i et nasjonalt narrativ om solidaritet. I sistnevnte tilfelle kan det være av nytte å føre et skråblikk på Norges behandling av sin jødiske befolkning gjennom tidene.

Det er dog verdt å nevne at tidsskriftet Mimer på dette tidspunktet knapt hadde 80 abonnenter, og at avisen gikk under kort tid etter den aktuelle publikasjonen.

Det tok 37 år før jødeparagrafen ("Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget") ble opphevet, med Henrik Wergeland som drivkraft for opphevelsen. Jesuittparagrafen, som likt nevnt også omhandlet øvrige katolske munkeordninger, forble i kraft i hele 142 år til (helt frem til 1956).

Voksenåsen, den norske nasjonalgaven til Sverige som takk for humanitær hjelp under krigen, ble også arena for Memoars arbeid med Jubileumsåret. Blant talerne på arrangementet er Knut Lykken, en mann med et personlig forhold til krigens dager. Hans aller første minne er fra 9. april 1940, da han som fire og et halvt år gammel gutt så et tysk fly dure inn over himmelen – et fly som skulle lande på Fornebu med de første okkupantene. Han vokste opp i et nabolag fylt av frontkjempere, nazister og angivere, og det verste av alt: sønnen til Quislings propagandaminister var hans beste venn. Da tungtvannssabotøren som losjerte hos dem i 1943 måtte gå under jorden, ble det slutt på vennskapet mellom de to guttene.

Han forteller om lengselen etter fred, om hvordan den vestlandske dikteren Hans Hyldbakk selv drømte om freden, men ikke kunne skrive om den direkte – da kunne han havne i trøbbel. Likt losene brukte den strie skog som skjul for flyktningene, brukte Hyldbakk naturen som noanavn for frihetslengselen. I 1945 skrev han diktet Vårsøg, med fjellvåren som metafor for det håpet som under okkupasjonen var farlig å nevne ved navn:

Trond Haugås, intervjuet av Memoar i forbindelse med turmarsjen ved Rødenes, mistet en slektning ved slaget om Fossumbroen, som var et strategisk punkt i forsvaret av østnorge under aprildagene 1940. Broen over Glomma skulle holdes for å hindre tysk framrykning mot svenskegrensen. Den 12. april angrep tyske styrker, og et hardt slag fulgte. Norske soldater forsvarte broen i over et døgn, men måtte til slutt trekke seg tilbake.

Minnesmerket som i dag står ved Fossumbroen, er reist til minne av de som der falt i døden. De overlevende trakk seg øst over glomma, mot Sverige – samme vei som tusenvis av flyktninger senere skulle ta.

Minnesmerket er prydet med disse ord: