Embedded Files
Om prosjektet
Om prosjektet
Slettebakken skole er en barneskole i Årstad bydel i Bergen. Skolen ble bygget i etterkrigstiden, da behovet for boliger og skoler ble stort. Skolen var på et tidspunkt landets største, med over 1300 elever. Det unike med Slettebakken skole er antallet elever med innvandrerbakgrunn ved skolen. Skoleåret 2024/2025 ble det snakket over 40 ulike språk på skolen, både av elever og lærere. I prosjektet med Slettebakken skole har vi intervjuet seks ansatte ved skolen, en lærer, en morsmålslærer, en elevassistent og fire renholdere. Alle med ulik bakgrunn. Memoars prosjektmedarbeider Isabel startet en intervjuserie med ansatte våren 2025.
Intervju Slettebakken
Intervju Slettebakken
Det følgende er en gjenfortelling og refleksjon rundt delprosjektet av Isabel Sandvik Shepherd, produksjonsmedarbeider hos Memoar, basert på intervjuene fra denne serien.
Det følgende er en gjenfortelling og refleksjon rundt delprosjektet av Isabel Sandvik Shepherd, produksjonsmedarbeider hos Memoar, basert på intervjuene fra denne serien.
Her hvor alle er anderledes er det trygt!
Burak Demirci er Tyrkisk og har blant annet arbeidet flere år som sirkusartist i hjemlandet. Han forteller om en oppvekst preget av mye idrett og aktivitet. Burak utdannet seg som gymlærer, men han hadde et ønske om noe annet, derfor tok han seg jobb som sirkusartist! Han har også deltatt i "Tyrkias Talenter", og kommet på 2. plass.
Burak møtte sin norske kone da hun var gjest på hotellet der han opptrådte som underholdning på kveldene.
Burak besøkte Norge første gang julen 2013, og han opplevde da den julen han hadde sett på amerikanske filmer. Burak og hans norske kone giftet seg i Tyrkia i 2016, han forteller at de feiret to bryllup, først et Tyrkisk, så et norsk bryllup to dager senere. I det Tyrkiske bryllupet kom det 1000 gjester! Burak beskriver dette som en del av den Tyrkiske kulturen. "Alle kommer til bryllupet, hele landsbyen". Da han flyttet til Norge hadde svigerfamilien ordet jobb til ham, som trener på et treningstudio. Gjennom kunder på senteret fikk han tips om at Slettebakken skole hadde behov for assistenter. Burak trives godt i Norge, han har fått to barn og snakker utelukkende Tyrkis med barna. De markerer muslimske høytider og Tyrkisk nasjonaldag.
"Jeg er oppvokst et turissted, jeg var vant til de som kommer fra utlandet" [00.53.30]
Han mener overgangen fra Tyrkia til Norge gikk lettere enn det kunne gått, han hadde både vokst opp med å møte folk fra hele verden som kom som turister til Tyrkia. Men en ting var en overgang for ham, i Tyrkia var han vant til å dele maten mellom venner og kolleger. For nordmenn var ikke dette vanlig. Han ville gjerne dele maten sin med kollegere rundt lunsjbordet, dette ble ikke mottatt slik han forventet. "Okei, jeg har min mat, du har din mat"
Burak beskriver det som et trygt og godt arbeidsmiljø på Slettebakken, mye fordi det er så mange med ulik bakgrunn, både elever, assistenter og lærere.
Andrew Clarke vokste opp i en liten landsby i England, sammen med tvillingbroren og søsteren, og beskriver barndommen som ganske idyllisk. Han hadde et veldig nært forhold til broren, selv om de var litt fra hverandre på ungdomsskolen. Faren var mye borte på jobb, mens moren var hjemmeværende, og han merket tydelig klasseforskjeller mellom foreldrene sine.
Som voksen møtte han sin kone og flyttet etter hvert til Norge, selv om familien, uten at det ble sagt høyt, var litt skeptisk. Overgangen gikk ganske greit, men han savnet broren. Han fikk seg raskt jobb, tok utdanning, og jobber nå som engelsklærer på Slettebakken.
"Jeg har brukt det mye, det å være flere enn en ting, jeg er engelskmann, men jeg har norsk pass." [00.25.36]
Andrew mener hans bakgrunn er en fordel i arbeidet på Slettebakken. Til tross for at han er en usynlig innvandrer- han ser og høres ut som en nordmann. Det gjør det lettere å relatere til elevenes situasjon og ikke minst når elevene skal lære et fremmedspråk i hans undervisning. "Jeg forstår hvordan det er å skulle lære seg et nytt språk, jeg skjønner dem."
Fereja Omer-Asenai kommer fra en vanskelig oppvekst i Eritrea. Den var preget av krig og militærtjeneste fra ung alder. Fereja fikk ikke mulighet til å gå på skole, men måtte passe dyrene til bestefaren. Hun beskriver det som en stor sorg å ikke kunne få en utdanning. Fereja måtte se sine venner ta utdanningen hun ikke fikk mulighet til. Som tenåring ble hun tvunget til å gå inn i den Eritreiske hæren.
Fereja forteller om farer ved å sove ute under åpen himmel og angrep fra andre militære grupper. Hun tjenestegjorde i flere år, før hun møtte en mann, ble gift og etterhvert gravid. Da fikk hun mulighet til å avslutte militærtjenesten og drømmen om å komme seg bort fra Eritra ble født.
Fereja beskriver en dramatisk flukt via Sudan til Norge. Hun betalte en sjåfør for å kjøre dem til grensen, de lå på lasteplanen, gjemt under frakt. Fremme på grensen måtte hun og barna løpe i ly av nattens mørke for å ta seg inn i Suda. Hun tilbragte en periode i Sudan, før hun og barna kunne komme til Norge gjennom familiegjennforening.
Fereja kom til Norge i vinterhalvåret, og hun hadde aldri sett snø før. Hun forteller om en stor glede over å se ektemannen igjen etter to års adskillelse. Den første tiden i Norge var vanskelig, men gradvis opplevde hun det som lettere. Etter en periode med skolegang, kunne hun endelig begynne å arbeide. Hun er trives godt i arbeidet på Slettebakken, og er takknemlig for de mange mulighetene og tryggheten som Norge har gitt henne.
Anjuara Parvin-Harque vokste opp i en landsby i Bangladesh, der hun ble oppdratt av mormoren mens foreldrene arbeidet i Norge. Etter mormorens død flyttet hun som 11-åring til Bergen tidlig på 1990-tallet for å gjenforenes med familien. Overgangen til et nytt klima, språk og samfunn var krevende, men med støtte fra skole og omgivelser lærte hun etter hvert norsk og fant sin plass.
Hun beskriver arbeidet på Slettebakken som givende, og ikke minst noe som har gitt henne mestringsfølelse, og frihet til å stå på egne bein. Hun forteller at hun blir tatt på alvor og blir behandlet med respekt av alle ansatte ved skolen.
"Før var jeg ikke selvstendig, men nå kan jeg masse ting. Min bror sier "Du er nyfødt"...." [00.46.33]
Anjuara forteller at da hun fikk beskjed om å at hun skulle flytte til Norge, så visste hun ikke hva Europa var. "Alle sa "Du er så heldig som skal leve luksusliv i Europa", jeg visste ikke hva Europa var!". Hun beskriver fordelene med de tette familiebåndene i Bangladesh som noe hun savner. "I Bangladesh, hvis barna dine gråter så kommer nabobarna og trøster dem". Men hun beskriver at hun er veldig glad for de godene og tryggheten hun har i Norge.
Det spesielle med alle fortellingene fra Slettebakken er at til tross for at de er svært ulike, noen har kommet til Norge på grunn av kjærligheten, andre måtte rømme fra krig og noen har kommet på grunn av studier. Den tydelige fellesnevneren er den positive omtalen av Slettebakken som arbeidsplass. På Slettebakken er mangfoldet en styrke!
Page updated
Report abuse