Pakistan

Om prosjektet

Memoar har de senere årene arbeidet med å samle inn muntlige kilder fra innvandrere og deres etterkommere i Oslo-området, som ledd i en større dokumentasjon av migrasjonshistorien knyttet til innvandring og utvandring til Norge. Det følgende er resultatet av dette arbeidet.

Pakistansk arbeidsinnvandring til Norge tok til på starten av 1970-tallet, da unge menn kom for å ta arbeid i industri og servicenæringer. Mange hadde planer om å returnere til sitt hjemland, men ble dog værende. Ut over tiåret kom koner og barn etter, i det som ble den første store familiegjenforeningen fra et ikke-vestlig land til Norge. Blant dem som ankom som barn på denne tiden, var det flere som opplevde en gradvis tilvenning til norsk språk og samfunn, samtidig som hjemmet holdt fast ved pakistanske tradisjoner, især mattradisjoner og religionen. For noen ble dette starten på en dobbel tilhørighet som siden har preget innvandrernes egen identitet og identiteten til deres etterkommere. I dag er personer med pakistansk bakgrunn en etablert del av det norske samfunnet, synlige i både arbeidslivet, kulturlivet og i den offentlige debatten. Samtidig reises det jevnlig spørsmål om hva det vil si å være norsk – og om dette også rommer dem hvilkes foreldre eller besteforeldre kom hit som fremmede.

Hovedintervju Pakistan:

Det følgende er en gjenfortelling og refleksjon rundt delprosjektet av Kristian Lilleseth, produksjonsmedarbeider hos Memoar, basert på noen av intervjuene fra denne serien.

Det adoptive fedrelandet

Innvandringen fra Pakistan til Norge har pågått i over femti år. Fortellingene som følger, handler om ankomst i en tid da alt var nytt, om oppvekst i bydeler som Mortensrud og Holmlia, om å bytte navn for å komme til intervju, om fedre som bygde moskeer og om en arbeidskarriere som strekker seg fra DJ-virksomhet til helsearbeid.

Ingen har gått eksakt samme vei. Noen kom som barn, andre som ungdom, mens mange ble født i Norge. Noen søkte tilbake til foreldrenes hjemland, andre fant seg raskt til rette i det adoptive fedrelandet. I hver beretning finnes dog det samme spørsmål: hvordan blir man norsk? Hva tar man med seg fra det man forlot? Og hva skjer med dem som vokser opp i spennet mellom to kulturer – uten helt å høre til i noen av dem?

Iftikhar Mahmood ankom Norge i 1975, seks år gammel, for å leve sammen med sin far, som tidligere hadde forlatt Pakistan for å jobbe i landet. Familien kom fra en landsby der det tok en time å gå til nærmeste kjerrevei. Det var opprinnelig ingen planer om et langt opphold i Norge. Iftikhar var født med tortikollis, eller "skjev nakke", og moren hans verget seg for å la ham bli operert i hjemlandet.

«Hun koblet det å bli utsatt for kirurgi med å fa en dødsdom. Men min far overbeviste henne om at legene var dyktige i Norge» [00:01:21]

Ventetiden på sykehuset førte til at Iftikhar begynte på skole i Norge. Gradvis følte han seg mer og mer norsk og mindre pakistansk – det kom selv til et punkt hvor han verget seg for å dra tilbake til gamlelandet. Første gang han reiste tilbake til Pakistan, ble han slått av hvor stillestående alt der virket. Det var som om tiden hadde sluttet å telle sekunder. Lukten, smaken – alt var “feil”. Oslo var blitt mer hjemme enn landsbyen noen gang hadde vært.

Tøyen er fortsatt “hjemme” for ham. Det var der han først ble norsk. Og det var der han – med bløtkaker, kjøttboller i brun saus og den "deilige" vintertåken – lærte å leve med to identiteter i én og samme kropp.

Som voksen er det få ting som knytter Iftikhar til gamlelandet. Religionen har han tatt med seg, og den holder han ved. Han retter dog skarp kritikk mot tradisjonen av å importere imamer som virker å forveksle pakistansk/arabisk/tyrkisk kultur med islamsk teologi. «Religion burde være noe helt for seg selv» mener han, og argumenterer for at islam fullt ut kan forankres i norsk kontekst, så lenge man utdanner egne norske religiøse ledere.

Angående den norske rasismen sier han at den med tiden har endret form – den er mer subtil, men fortsatt merkbar. Hans datter, for eksempel, opplevde å måtte bytte navn for å skaffe seg jobb.

«At det skjedde med meg - den gang for lenge siden - kan man enkelt bortforklare ved at alt var nytt. Men nå? Det er vanskeligere å forsvare» [1:28:49]

Nora Jan Mahmood ble født på Mortensrud på nittitallet og vokste opp i et nabolag hun beskriver som «-en liten bygd i byen». Besteforeldrene, søskenbarna og store deler av den øvrige familien bodde i direkte nærhet. Hun beskriver barndommen som trygg og "bilfri", med skog og mark rett utenfor hjemmet. Hun var skoleflink, med særlige evner innenfor norsk og samfunnsfag. Hun beskjeftiget seg dessuten tidlig med de norske litterære klassikerne – især Ibsen og Hamsun. Engasjementet kom hjemmefra – foreldrene var aktive i kulturlivet, og hun ble selv tidlig med i frivillig arbeid.

«Ingen 14-åring vil være annerledes. Man vil iallefall ikke være dårligere enn noen andre. Jeg pressa meg selv litt ekstra til å prestere og jobbe hardere» [0:24:40]

Videre studerte hun juss. Etter fullendt mastergrad støtte hun dog på et problem: Nora søkte over hele landet,både offentlige stillinger og private, samt hos advokatfirmaer - men responsen uteble. Til slutt bestemte hun seg for å teste noe. Hun byttet fornavn – fra Nazish til Nora … og det fungerte. Hun har dog beholdt begge navnene: "Nazish" for familie og gamle venner, "Nora" for jobb og nye bekjentskaper.

Skolen gjorde henne bevisst på at hun var annerledes – og avisoverskriftene gjorde det samme: når noen vant OL-sølv, var de norske; når noen ble knivstukket, var de norsk-pakistanske.

I dag bor hun på Mortensrud igjen. Når hun reflekterer over plassen, ser hun en bydel som har forandret seg: tettbygd og mer utviklet, men også mer stigmatisert og "anderledesgjort" enn før.

Rehman Ur Aziz kom til Norge som tolvåring i 1984. Faren var blitt invitert hit allerede på slutten av syttitallet – for å fungere som Norges første imam. Faren var prolifisk: han samlet inn penger, leide lokaler, og kjøpte etter hvert en eiendom til gode for sitt religiøse virke, og bygde der opp det som skulle bli den første moskeen i landet. Hjemme der de bodde var døren likt en svingdør. Folk kom hele tiden – de ringte gjerne på dørklokken midt på natten for råd om både det hverdagslige og det religiøse.

Rehman vokste opp i Rawalpindi i Pakistan. Han rakk seks skoletrinn før turen gikk til Norge. I Oslo ble han plassert i det han selv beskriver som et eksperiment: en ren pakistansk klasse på Tøyen skole, med morsmålslærere og faglærere side om side. Av hele klassen var det bare tre stykker som gikk videre på videregående.

Parallelt med skolen lærte han Koranen utenat – og ble følgelig hafiz al-quran – en prosess som tok tre år med pugging hver kveld etter skoletid, under skyggen av sin ærbødige far. Han var en av de første i Skandinavia som oppnådde dette prestisjefylte stadiet.

Etter ungdomsskolen dro han til England for å studere videre, men kom tilbake da faren ble syk. Da tok han videregående skole i Norge – som 24-åring – og deretter økonomi på BI. I dag er han engasjert i alt fra kommunale råd til frivilligsentral og driver en radiokanal som sender på flere språk. Han har sittet i Kontaktutvalget i fire perioder, ledet kommunalt råd for byrådet, og er styreleder for Mortensrud frivilligsentral.

Engasjementet fikk han fra faren:

«Det er ham som har gjort at jeg har blitt aktiv i så mange organisasjoner og råd» [0:09:48]

Rehman har fire barn, og har oppdratt dem alle jamfør samme regel: de skal få bestemme over sine egne liv. Når han i dag reiser med familien tilbake til Pakistan, merker han dog at hans barn har et annet forhold til landet enn han selv.

Nargis Jan fulgte sin far – som først dro til England som student, så ble værende der som arbeider – ut av familiens landsby i Pakistan når hun var seksten år gammel. Kort tid etter utvandret storfamilien: først til England, så til Norge. Nargis følte ingen tristhet med å forlate gamlelandet. Alt som hun forlot i Pakistan fulgte på et vis etter henne – både bokstavelig, i form av familien og venner, og figurativt, i form av de kulturelle og religiøse tradisjonene hun tok med seg videre. Dessuten forelsket hun seg raskt i den norske kulturen.

Hun flyttet først til Norge når hun giftet seg med Iftikhar – de prøvde først å bo i Manchester, men de bestemte seg senere for å flytte til Norge, siden gubben mistrivdes i England. Iftikhar savnet landet han var oppvokst i, samt sine norske venner.

Det første hun gjorde etter å ha flyttet til Oslo var å melde seg på norsk-kurs. Omstillingen fra Manchester til "landsbyen" i Norge beskrives dog som vanskelig. Den norske folkesjelen virket noe kald sammenlignet med både den pakistanske og engelske. På den tid hvor hun flyttet syntes hun engelskmenn var mer høflige: «-i Norge ville ingen engang si «hei» til hverandre.»

Ellers var det alt-i-alt en myk landing:

«Når jeg flyttet til Norge, så flyttet jeg på et vis tilbake til pakistan: hele slekten var jo allerede her!» [0:21:22]

Nargis bemerker seg hvordan Norge har forandret seg gjennom tiden. Matkulturen har endret seg stort (implisitt: til det bedre), og det sosiale liv er endret – også i form av at Norge nå er hjem til flere forskjellige, mindre tilbakeholdne folkeslag. Fremmedfrykten og fordommene, nevner hun, virker også å ha endret seg til det bedre.

Men ellers syntes Nargis landet virker ganske likt som før.

Nadeem I Ullah ble født i Oslo, og vokste opp med mye forflytting rundt omkring før familien til slutt slo seg ned på Holmlia når han var ni år. Faren kom til Norge i 1971 og jobbet på oljeplattform. På denne tiden var det ikke mange nordmenn som behersket engelsk, men Nadeems far gjorde det – og han hadde dessuten lite problemer med å integrere seg.

Da Nadeem var femten, flyttet familien tilbake til Pakistan. Faren hadde der kjøpt sitt drømmehus – «-et slott» – og nå skulle de bli værende. Oppholdet varte dog bare i to år. Nadeem kunne språket, han så pakistansk ut – men han var allikevel annerledes.

«Det er lettere å tilpasse seg når man er femten enn når man er tjue» [0:14:35]

Tilbake i Norge gjenopptok han DJ-karrieren som hadde startet på Hallagerbakken fritidsklubb. Han ble den første norsk-pakistanske DJ-en som mikset østlige vokaler med vestlige beats. Oppdragene kom: turnéer i forskjellige land - Nadeem trekker frem en konsert for presidentens sønn i Pakistan, og en helikoptertransport fra Burj al-Arab til en ørkenfestival i Dubai. Nadeem valgte dog å holde musikken som en lidenskapelig hobby: i dag jobber han med psykisk helse på fulltid og skriver på fritid musikk under artistnavnet Nad Jee.

Nadeem har tenkt mye på begrepet "andregenerasjonsinnvandrer". Han slår fast at det ikke henger på grep. En innvandrer er en som invaderer – som flytter fra ett land til et annet. Når, spør han, er man ikke en fremmed lenger? En pakistansk familie som har bodd i Norge i tre generasjoner, blir fortsatt omtalt som innvandrere – som om de aldri helt slipper merket. «Hvorfor?» spør han. «Fordi man ikke er fra et vestlig land opprinnelig?»

Det finnes ingen enkel, uniform innvandrererfaring – selv ikke når utgangspunkt og ankomststed er det samme. Men noen fellestrekk trer likevel fram: omstillingen krever psykologisk nyorientering, kløktig sosial navigasjon, og evnen til å holde fast i egne røtter mens man langsomt vokser i ny jord.

I bakgrunnen lurer det intergenerasjonelle spennet. Nargis peker på yngre generasjoner, særlig kvinner, som knytter seg sterkt til en religiøs identitet samtidig som de løsriver seg fra både opprinnelseskultur og norsk kultur. Dette gir opphav til nye former for rotløshet – og nye spørsmål om tilhørighet i et land der kulturell navigasjon er en kontinuerlig øvelse.

Page updated

Report abuse