Det var en generasjon som vokste opp i Trøndelag i årene like etter krigen, i et eldgammelt Norge som var i ferd med å forsvinne. De var alle barn da det gamle selvhusholdet, selvforsynt og isolert, som ennå holdt stand på bygdene. I løpet av barndommen forsvant mye av denne gamle verden: stabburet ble som oftest revet, vaskemaskinen (samt annen revolusjonerende teknologi) kom og de individuelle brukene ble slått sammen. Siden har veiene gått ulikt – til sjøs, til byen, til universitetet – og yrkeslivet har i stor grad handlet om å formidle noe av den gamle kunnskapen videre. Nå, i moderne tid, har mange av de som dro vendt tilbake til det de engang forlot – den eldgamle byen som engang gikk under dekke av navnet "Nidaros".

Samtidig var oppveksten preget av et indremisjonsmiljø han aldri fant seg til rette i. Han ble født utenfor ekteskap – adoptert da moren giftet seg med en annen mann enn hans far – og han identifiserte seg aldri helt med stefaren. Konfliktene handlet om konkrete ting: da stabburet ble revet i 1960, da loftet ble ryddet for "gammel fele og althorn", da trærne ble hogd og DDT (et nå forbudt innsektsmiddel) sprøytet på blomstene.

Reform-gymnaset på Ringve ble veien ut av det gamle livet. Miljøet på skolen formet ham: valgfag i russisk, viseklubber, demonstrasjoner mot Vietnamkrigen. Han ble senere arrestert etter en politisk demonstrasjon og hadde et opphold på glattcelle. Senere beskriver han å bli overvåket av politiets sikkerhetstjeneste. Han meldte seg inn i Rød Ungdom i 1973, og tross for at han meldte seg ut igjen i 1978, fortsatte overvåkingen i lang tid etter.

Siden fulgte lange år som sveiser, mekaniker og rørlegger. Først i 2015 pensjonerte han seg. I dag er han leder for Selbu og Tydal historielag – han som engang ville vekk fra bygda, er nå den som tar vare på historiene om det som der engang var.

Denne "tospråkligheten" ble med ham da han som sekstenåring tok toget til Oslo – et valg han aldri angret på, selv om han siden har kommet tilbake til Trondheim. Morfaren satt i tysk krigsfangenskap under krigen, og kom hjem til Steinkjer stasjon der kona sto med en stor blomsterbukett – mens den faste elskerinnen «-kastet seg rundt halsen på ham» under mottakelsen. Forholdet mellom besteforeldrene varte dog i 32 år.

Historieinteressen til Terje kom tidlig. Han lærte å lese av André Bjerkes lesebok for «-å slippe nynorsken på skolen.» Etter realskole og handelsskole studerte han samtidshistorie, samfunnspolitikk, jus, kriminologi – før han til slutt tok hovedfag i historie. Han har skrevet (jamfør sin egen beretning) over 40 bøker, 167 biografier og 1800 leksikonartikler, og regner byleksikonarbeidet på nittitallet som det som gjorde ham til den "Trondheims-nerden" han er i dag.

Siden 1997 har han holdt byvandringer. Han forteller gjerne om individuelle hus i Midtbyen, samisk byvandring, jødisk byvandring, skeiv byvandring, pubvandring – temaene varierer, men metoden er den samme:

Tilhørigheten til Trondheim virker ubrytelig, men Terje er dog ingen romantiker. Når han viser fram byen, er det med alle byens lag: fra erkebiskopens storhetstid til bybranner, fra svenskekrigene til de blå skiltene han nå setter opp for å minnes motstandsfolk.

Etter folkeskole og gymnas var det tilfeldighetene som rådde. En kjæreste flyttet til Trondheim, og han flyttet etter. Deretter fikk han arbeid som lærervikar, før han i 1982 fikk jobb som konservator på Kystmuseet i Rørvik. Seks år senere bar veien videre til Stavanger, så tilbake til Trondheim og Sverresborg, der han i en årrekke var med på å bygge ut museet til det det er i dag.

Men Petter ruger på en annen historie som tydelig viser hvordan migrasjon lever videre i familien. Oldefarens bror, Iver Kjørsvik, utvandret til Nord-Dakota på 1890-tallet – og alt av brev som ble sendt fra Norge, er tatt vare på der borte. Petter har kopier av korrespondansen som gikk fra 1923 og framover: oldefaren brev på dansk, med religiøse formaninger og nytt om naboer, om fiskevirket, samt om slekt, venner og naboer som også hadde dratt.

Men Målselv var også noe annet. Dalen var bygd opp av innflyttere fra Østerdalen og Gudbrandsdalen på slutten av 1700-tallet, mennesker som hadde tatt med seg dialekt, musikk og bygningskunnskap. Så kom militæret med korte beordringstider. Etter noen år var halvparten av de sysselsatte ansatt i Forsvaret, og mange av de gamle fryktet at den tradisjonelle kulturen skulle gå tapt. Skolestyreren, selv en folkemusikksamler, stilte seg foran klassen og snakket med forakt om «-dokk militærunger som kommer her og ødelegger lokalkulturen!»

Cuba-krisen i 1962 satte seg i kroppen. Faren kom hjem og fortalte at alle jagerflyene var armert skarpt, kjørt inn i bombesikre fjellhangarer. Han var da rundt tolv år og husker først og fremst de voksnes svetteperler i panna.

Etter hovedfag i historie og noen år i videregående skole havnet han på Trøndertun folkehøgskole, først som vikar, så som rektor. Han kunne ingenting om "rockemusikk", men han hadde en tanke: folkehøgskolen måtte ta det faglige på alvor. Han innførte opptakskrav – «-det var som å banne i kirken innenfor folkehøgskolebevegelsen» – og var med på å gjøre Trøndertun til en prestisjeskole for unge musikere og dansere.

I dag er Ronald pensjonist og bruker mesteparten av sin tid på lokalhistorie.