Embedded Files
15/11 - Migrasjonsminne Haram
15/11 - Migrasjonsminne Haram
Ei bok - ei samling munnleg historie - eit svært vellukka skuleprosjekt. Det er kortversjonen av utvandringsjubileet i regi av Haram Kulturhistoriske Lag. laurdag 15/11 var markeringa avslutta med eit svært vellukka arrangement på Framtun, Rogne.
15 timar intervjuopptak:
15 timar intervjuopptak:
I løpet av tre dagar samla Haram Kulturhistoriske Lag og memoar 15 timar djupintervju med primærkjelder til Haramsmunnleg migrsjonsmhistorie. På bildet: Kristin Fjeld Eiken signerar samtykke til opptak og "evig" lagring av hennar historie om å vekse opp i Canada som andre generasjons utvandrar - for å vende "tilbake" til slektsgarden Hildremyra etteer eit omskriftande "globalisert liv". Utanom henne vart det samla intervju med Isballa Pareliussen, Jarl Inge Haram, Vebjørn Krogsæter, Siv kathrin Hagala Ulla,Petter K. Ulvestad, Petter Flem, Elias S. Rogne, Kenneth Ulla og Drazena Milic. Alle vil bli publisert her så snart etterarbeid er ferdig og dei sjølve har fått sjå gjennom opptaket. Innan 30. mars vil dei også bli publiserte på LokalhistorieWiki.
Haramsøy skule: Svært vellukka migrasjonsprosjekt
Haramsøy skule: Svært vellukka migrasjonsprosjekt
Gjennom to veker har migrasjon vore overskrifta i alle fag - fram til avsluttinga fredag 14/11. Dagen etter vart elevane sine produksjonar stilte ut på HKHL sitt avsluttingsarrangement. Skulen brukte Storyline-modellen. Alle elevane fekk roller henta frå autentisk lokal utvandringshistorie frå fem gardar på Nordaøyane. Halve skulen var "utvandrarar" - den andre halvdelen vart verande igjen heime. Dei leikte seg gjennom sjøreise, Ellis Island, vegen mot vest, nybyggarliv - og dei skreiv brev heim. Dei som vart att arbeidde med å halle gardane i hevd når så mange hadde reist, og å nytte moglegheitene frå kontakten med Amerikafararane til å utvikle heimesamfunnet. Avsluttinga på prosjektet var "slektstevne" - amerikafararane kom heim på besøk til gamlelandet. Memoar inviterar nå skulen til å presentere prosjektet på avsluttingskonferansen for Migrasjonsminne.
Det følgende er en refleksjon rundt delprosjektet av Kristian Lilleseth, produksjonsmedarbeider hos Memoar, basert på intervjuene fra denne serien.
Det følgende er en refleksjon rundt delprosjektet av Kristian Lilleseth, produksjonsmedarbeider hos Memoar, basert på intervjuene fra denne serien.
Verden som kom til Haram
Verden som kom til Haram
Haram kommune har lenge vært opphav til emigranter – utvandrere til Amerika, Sør-Afrika og andre fjerne hjørner av verden. I moderne tid er dog situasjonen snudd: immigranter flytter inn til fjord- og øylandskapet på Sunnmøre: drømmen om Norge virker nesten å ha erstattet den amerikanske. Men hva skjer når et samfunn som i generasjoner har sendt sine egne ut over havet, plutselig blir mottaker av andres migrasjonsdrømmer? Gjennom intervjuer med Harams innbyggere tegnes et et mangfoldig bilde av migrasjonens betydning – både for den enkelte, deres familie og for lokalsamfunnet som helhet.
De som dro
De som dro
Da Severin Haram forlot hjemgården på Haramsøya i 1910 som 18-åring, var han en av flere unge sunnmøringer som søkte lykken i Sambandstatene. Hans grandnevø Jarl Inge Haram, som i dag bor på samme gård, forteller suksesshistorien om en slektning som lyktes på storartet vis:
«Han startet firma, og begynte å produsere silderetter. Samtidig importerte han forskjellige spesialiteter fra norden, som ikke var mulig å få tak i der borte» [00:02:29]
Den kommende storkar etablerte seg i Brooklyn, startet import av Jarlsbergost og ble etter hvert en markant skikkelse i det norsk-amerikanske miljøet. Han var med på å starte norske kirker og skoler, og under depresjonen på 1930-tallet hjalp han norske uteliggere i den såkalte Ørkenen Sur. For sin humanitære innsats ble han i 1959 utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Selskapet han grunnla eksisterer til dags dato, og importerer blant annet Synnøve Finden-produkter til Sambandstatene.
Heller ikke Elias Rogne, 90 år gammel per intervjuets dato, har glemt av sin utvandrende slektning. Onkelen Håkon reiste til Amerika omkring 1920. Han flyttet først til en slektning i Minnesota før han (etter litt dramatikk) dro videre til Seattle. Der etablerte han seg som fisker, skaffet bopel og fikk etter hvert også kjernefamilien over.
En stor hendelse for den da unge Elias var når Håkon kom på besøk til Haram i 1948:
«Han hadde med seg film fra Amerika - Charlie Chaplin, og det var noe nytt ... vi hang en duk på gårdsveggen, og alle var med for å se» [00:04:44]
Senere kom Håkon flere ganger på besøk til hjemlandet, blant annet med en amerikansk bil, utstyrt med automatgirkasse - noe som var sensasjonelt den gangen. Han forsøkte også å få Elias med seg til tilbake til Amerika. Onkelen skulle nemlig skaffe ham jobb som fisker og lovte å hjelpe til både med det ene og det andre ...
«-men jeg var altfor heimkjær ... så det ble ikke noe av» [00:14:20]
Isabella Rubie Pareliussen, lektor på Haramsøy skole, har flere utvandrende slektninger. En av hvilke, "Inga Moste", reiste til Amerika som ung kvinne i mellomkrigstiden – trolig i protest da faren, etter å ha blitt gjort til enkemann to ganger tidligere, ville gifte seg for tredje gang. Inga risikerte dermed å måtte dele husholdets lille overskudd med enda en person - og som den eldste datteren i huset, med tradisjonelt ansvar for nyfødte barn, falt det potensielt stor arbeidsplikt på hennes skuldre.
Inga ble værende i Sambandstatene hele livet, men brevkontakten holdt slektsbåndene ved like. Etter krigen kom hun på besøk, og det sies at hun kjente igjen Isabellas bestemor enda de ikke hadde sett hverandre siden bestemoren bare var tre år gammel. Fortelleren har selv oppkalt sin egen datter etter den sagnomsuste Inga Moste.
Som lærer har Isabelle brukt slektshistorien i undervisningen, særlig i skolens Storyline-prosjekt om utvandring til Amerika. Hun håper elevene kan utvikle empati og forståelse for de som forlater alt det gjenkjennelige i søken etter et bedre liv:
«Jeg håpet at de skulle... utvikle empati med dem som kommer, som ikke kan språket, og som skal tilpasse seg en ny tilværelse» [00:33:13]
De som kom
De som kom
Mens tidligere generasjoner dro ut, er dagens Haram preget av innflytting. Ifølge ordfører Vebjørn Krogsæter har over 20 prosent av kommunens innbyggere innvandrerbakgrunn. Han ser et mangfold av nasjonaliteter og migrasjonsgrunner – fra EØS-arbeidere og flyktninger til det han kaller "kjærlighetsinnvandrere"; kjærester av haramsinger som selv har utenlandsk opprinnelse. Ordføreren fremhever bosniere som en godt integrert gruppe, som i dag bidrar med store ressurser i kommuneorganisasjonen.
En av dem som selv kom som flyktning, er Drazena Milic. Hun forlot Mostar da krigen brøt ut i Bosnia i 1992, og etter flere år i Serbia kom hun til Norge i 1999. Sammen med sin mann, som er fra Kroatia, bestemte hun seg for å satse fullt på det nye landet. Slik hun selv tolket situasjonen var det ikke hennes – eller hennes mann – sin krig. De ville ikke at deres fremtidige barn skulle vokse opp under de samme forholdene som de selv hadde erfart, preget nasjonalistisk splittelse og stridshandlinger.
Paret flyttet til Longva, en liten øy i Haram, og Drazena mener de ble tatt godt imot. Som småbarnsmor ble hun raskt kjent med andre mødre i det lille lokalsamfunnet, og barna vokste opp med norsk som hovedspråk. I dag føler Drazena seg fullstendig hjemme i Haram kommune.
«Jeg er evig takknemlig for den sjansen jeg har fått i norge - samt for hvordan vi ble tatt imot» [00:35:19]
Utvandringens betydning for nåtiden
Utvandringens betydning for nåtiden
Kenneth Ulla, rektor på Haramsøy skole, ser tydelig hvordan migrasjon former hverdagen. Om lag en tredjedel av skolens elever har fremmedspråklig bakgrunn, fra rundt 15 ulike nasjonaliteter. Samtidig driver skolen et omfattende internasjonalt samarbeid gjennom Erasmus, og får årlig besøk av 12-15 skoler fra Europa.
Storyline-prosjektet om utvandringen, tidligere nevnt av Isabella Rubie Pareliussen (som også ledet prosjektet), strakte seg over to uker, der hele skolehverdagen ble viet til prosjektet. Elevene ble delt inn i familiegrupper og tildelt roller som virkelige personer fra lokalsamfunnet som hadde utvandret til Amerika på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. De overtok personenes navn, historie og skjebne, og levde seg inn i livene deres gjennom hele perioden.
Hver gruppe representerte en konkret gård på øyene, og elevene måtte forholde seg til at noen i familien reiste, mens andre ble igjen. Deltakerne arbeidet med autentiske kilder: kirkebøker, emigrantprotokoller, amerikabrev og fotografier. De skrev brev hjem, pakket kofferter osv. Høydepunktet var en dramatisert ankomst til Amerika, der lærerne i rollespill som amerikanske immigrasjonsmyndigheter undersøkte elevene:
«...og da var det på ekte, altså. Det er klart - når elevene sto på "kaia" og lot som de var på Ellis Island, og lærerne lyste dem i øynene og inn i munnen. Alt skulle godkjennes, og de måtte ha papirene i orden. Det var skumle saker.» [00:05:30]
Fra Severins forretningsimperium i Brooklyn til Drazena Milics nye liv på en liten øy – migrasjonshistoriene i Haram spenner over hundre år og flere kontinenter. Før dro sunnmøringene til Amerika for å finne lykken. I dag kommer utlendingene til Sunnmøre, om så drevet av krig, kjærlighet eller simpelthen håpet om et bedre liv.
Det som binder fortid og samtid sammen, er innsikten om at migrasjon aldri er et enkeltstående hendelsesforløp. Det er en prosess som former både den som reiser og de som blir igjen – og som setter spor i generasjoner etterpå. Sporene finnes i brev fra Amerika; i etterkommeren som arvet navnet til sin forfeder, og i takknemligheten til en kvinne fra Mostar som i dag føler seg mer hjemme på Haramsøya enn i de knuste restene av landet hun forlot.
Til syvende og sist handler migrasjon om det samme i dag som det gjorde for hundre år siden: om motet til å forlate det kjente, og om den iboende lengselen etter å høre til et sted - hvor enn det så er i verden.
Page updated
Report abuse