Innsamlingsprosjektet på Øygarden

Innsamlingen på Øygarden var i samarbeid mellom Kystmuseet i Øygarden, Fjellkoret, og Memoar. Prosjektet bestod av en fortellerkveld og en innsamlingsdag. Denne samlingen var, sammen med innsamlingsprosjektet i Alver, var en del av pilotfasen av Migrasjonsminne. Disse to samlingene dannet grunnlaget for resten av Migrasjonsminne-prosjektet, særlig med tanke på emneordslista og intervjuguiden. 

Det ble ikke så mange intervjuer vi gjorde på Øygarde - bare tre. Tross antallet, kan store deler av den norske utvandrerhistorien oppsummeres av fortellingene. 

Skyggehistorier

Alle intervjuene handlet om utvandring, og handlet både om personer som oppnådde suksess og andre som ikke gjorde det så bra - særlig historier om slektninger som opplevde et hardt liv preget av sykdom, tap og ansvar i ung alder. Som sagt var dette tidlig i prosjektfasen og på en måte var dette overraskende: tradisjonelt har utvandrerhistorieren, særlig i et intervju med en slektning. 

Dette kommer tydelig fram i interjvuet med Arne Antonsen som forteller om slektningen sin Ragnhild Kristine som reiste til Amerika etter å ha møtt en mann derfra. I USA giftet hun seg, fikk flere barn, men døde i barsel i 1935 - bare uker etter fødselen av sitt siste barn. Den eldste datteren, kun 13 år gammel, måtte ta ansvar for spedbarnet og søsknene. Ifølge Arve måtte barna til og med skjule spedbarnet av frykt for at kirkelige eller sosiale myndigheter skulle gripe inn.

Barna vokste opp under vanskelige forhold. Faren giftet seg på nytt, og stemoren ønsket ikke ansvar for barna. Likevel klarte de seg etter hvert; det yngste barnet ble senere skipper. Arve understreker at historien om Amerika ikke bare var et glansbilde - mange opplevde sykdom, hardt arbeid og sosial usikkerhet.

I affekt 

Turid Houge og Svein Duvfa forteller begge om slektninger som dro til USA etter en krangel med foreldrene. 

"Det ble så ille at han sa at nå emigrerer jeg til USA, og dere ser meg aldri igjen."

Etter mange år uten kontakt med familien i Norge, fikk moren til Turid et brev fra broren - som levde på en liten gård utenfor Toronto, Canada. Turid beskriver han som en einstøing, han giftet seg aldri, og ville heller ikke selge eiendommen til myndighetene. Etter besøket opprettholdt de kontakten før han døde og etterlot seg mange millioner kroner.

Per forteller om sin slektning som utvandret og gjorde det i USA. Han hadde skaffet seg kapital, drevet frisørsalong med "20 stoler" og vervet seg i den amerikanske hæren. Likevel vendte han hjem da faren ba ham overta gårdsbruket. Men møtet mellom far og sønn ble alt annet en venlig:

"Han ville ha inn en moderne ovn. Og sa at dette gidder jeg ikke mer, jeg reiser tilbake til USA og starter på nytt."

Situasjonen eskalerer ytterligere:

"Da han begynte å rive den gamle ovnen, så pakket faren kofferten og skulle dra til USA. For han ville ikke være der med sønnen sin."

Disse to historierne viser at det ikke var planlagt å emigerer til USA. Det var en side vi kanskje ikke forventet å høre om. Senere i prosjektet har flere fortalt lignende historier - folk som drar i affekt. Ikke minst gjelder dette innvandrer til Norge. 

Helikoptereventyret 

Den siste historien  kommer fra intervjuet med John, Audun og Elig Sæle. De forteller blant annet om en slektning som heter Elling jr. Halvorsen. Han var sønn av Elling Halvorsen Sele, som selv utvandret fra Sæle i Øygarden. Elling jr. Han arbeidet i anleggsbransjen, tok flysertifikat og utviklet nye forretningsideer. Under et oppdrag i Grand Canyon overlevde han en dramatisk helikopterstyrt. I stedet for å trekke seg tilbake, så han muligheter.

Han startet med turistflygninger over Grand Canyon. Det var risikofylt og økonomisk krevende i starten, men vokste til et stort konsern. Ifølge intervjuet hadde selskapet på det meste "70 helikoptre". Virksomheten omfattet Grand Canyon, Las Vegas og Niagara Falls. I 1980 ble selskapet solgt for "70 millioner dollar."

"Elling-familien er jo de som har hatt mest økonomisk suksess."